Av David Wilkerson.
I Jesaja 51 gir Herren et sterkt budskap til alle som jager etter rettferdighet. Han erklærer: «Hør på meg, dere som jager etter rettferdighet, dere som søker Herren!» (Jes. 51:1). Noe få vers senere kaller han igjen på dem «som kjenner rettferdighet, du folk som har min lov i ditt hjerte!» (Jes. 51:7).
Da Jesaja avleverte dette budskapet så var Israel hans nærmeste tilhørere. Men Gud retter også dette kallet til enhver hengiven troende av i dag. Det er et ord som ikke bare er ment for det naturlige Israel, men for alle som utgjør troens Israel. Han taler til alle som vil søke Jesus med en større lidenskap. Og i disse to korte versene forteller han oss: «Jeg har et budskap her som er spesielt for deg.»
Herren begynner med å henvende seg til sine tilhørere som: «du arme! Du som er drukken, men ikke av vin.» (51:21). På den tid Jesaja profeterte var Israel i fangenskap i Babylon. Gud ønsket at hans dyrebare folk skulle vite at han kjente til deres forfatning. På samme måte henvender han seg i dag til enhver kristen som har blitt fange under et eller annet slaveri. Det spiller ingen rolle om dette slaveriet er mentalt, fysisk eller åndelig. Guds øye hviler på enhver hellig som vakler under vekten av en forferdelig byrde. Og han gir dem dette ordet:
«Tro ikke et øyeblikk at denne byrden har kommet over deg som et resultat av synd. Du er under et direkte angrep fra Satan. Din sjelefiende har anklaget deg og plaget deg. Så nå er du, lik en som er drukken på vin, omtåket etter påvirkningen. Du har blitt overrumplet av djevelen, og du tror at du selv er årsaken til det. Men du må lytte til meg nå. Jeg vil ha din oppmerksomhet, ditt øre, fordi jeg har et ord jeg vil tale til deg.»
Kanskje du akkurat nå gjennomlever din sjels mørke natt. Kanskje sitter du på en ruinhaug etter en opplevelse av nederlag. Eller du er tynget ned av en rekke syndens lenker som henger rundt din hals. Du har båret dem så lenge nå at du har sunket ned i fortvilelse. Du har lagt bort den kappe av rettferdighet som Jesus gav deg, fordi du ikke føler deg verdig til å bære den. Du er ganske enkelt for nedtrykt til å fortsette i tro.
Jeg sier deg, Gud har et budskap til deg akkurat her og nå. Og han ber deg om å lytte med full oppmerksomhet: «Så hør dette … Så sier Herren, din Herre, din Gud, som fører sitt folks sak: Se, jeg har tatt tumlebegeret ut av din hånd … Jeg gir det i dine undertrykkeres hånd.» (51:21-23).
Herren sier med andre ord: «Jeg er her for å tale din sak, for å gripe inn for deg. Og jeg har gitt dette løftet: Jeg vil ta fra deg det fryktens beger som har plaget ditt liv. Og jeg vil legge det i hånden på dem som trykker deg ned. Jeg har fått nok av enhver demon eller person som er årsak til din plage. Jeg vil ikke tillate dem å fortsette med sin undertrykkelse. Jeg sier deg akkurat nå, alt er ute med dine undertrykkere.» Han har rettet sin vrede mot dem «som sa til deg: Bøy deg ned, så vi kan gå over deg!» (51:23).
Men Herren fortsetter med å si: «Så gjorde du din rygg lik jorden, til en gate for dem som gikk over den.» (51:23). Ser du det bildet han beskriver? Han sier: «Ja, jeg har kommet for å utfri deg. Men jeg må også peke på din rolle i dette. Sannheten er at du har tillatt djevelen å få det som han ville med deg.»
«Først overmannet Satan deg med sin taktikk. Men i stedet for å stå ham i mot med mine løfter, så har du bukket og skrapet for ham. Du har i frykt villig lagt ned din kropp på fortvilelsens vei. Og du har underlagt deg hans djevelske, skammelige behandling. Du har latt ham gni ansiktet ditt i støvet. Du lar ham tråkke over deg. Du er blitt fullstendig skremt av hans makter og myndigheter.»
1. Gud ser at oppriktige og hengivne hellige bli trampet under Satans føtter.
Mange hengivne tjenere av i dag bærer på byrder de ikke skulle bære. De er blitt nedslåtte av frykt og mismot. Hvordan reagerer Herren på dette? Han spør: «Og nå, hva skal jeg gjøre her? sier Herren. For mitt folk er ført bort for intet … Hele dagen igjennom blir mitt navn spottet.» (Jes 52:5).
Gud er harmfull over det som skjer. Han sier: «Hva ser jeg her? Hvorfor blir mitt folk så lett robbet og ydmyket? Satan legger dem ned som han vil, hersker over dem, plager dem og får dem til å rope og hyle. Og de yter ham ingen motstand. Dette er et spott mot mitt navn, min majestet, min makt.»
I sin forbløffelse minner Gud sitt nedbøyde folk på: «Min rettferdighet er nær, min frelse bryter fram.» (Jes 51:5). Han sier: «Jeg har allerede talt et ord til deres utfrielse. Jeg har bestemt det i mine paktsløfter. Jeg har strukket ut min mektige arm for å lede dere ut av deres ørkenopplevelse. Så hvorfor gjør dere ikke krav på det jeg har sverget? Hvorfor vandrer dere ikke i lyset av min frihet, glede og fred?»
Deretter lover Gud: «For Herren trøster Sion, trøster hennes ruiner og gjør ørkenen der lik Eden og ødemarken lik Herrens hage. Fryd og glede skal finnes der, takk og lovsang.» (Jes 51:3). Han erklærer: «Jeg vil gi dere trøst. Akkurat nå er alt dere kan se nederlag på alle livets områder. Men det er i ferd med å forandre seg. Jeg vil gjøre deres ørken om til en hage lik Eden. Dere er i ferd med å komme inn i den forfriskende lysningen i min hage der gleden og lykken rår.»
Dette er ikke tomme, dåraktige løfter. De blir talt til oss av den Allmektige Gud som hersker over alle ting. Hans tanker for sitt folk er gode tanker, ikke tanker om nederlag og ødeleggelse. Han elsker oss og han har bestemt seg for å fri oss fra all frykt og nedtrykthet. Men Herren ønsker også å vise oss hvordan vi kom inn i en slik nedtrykt tilstand. Han peker på: «Dere har bøyd dere for djevelen. Dere har villige lagt dere ned på marken foran ham. Og dere har tillatt ham å tråkke over hele dere.»
Akkurat nå lever mengder av pastorer, evangelister og gudfryktige lekmenn under en sky av frykt. Hvorfor? De har gitt Satan fri adgang til å røve dem ved å gi dem tvilstanker. I uke etter uke lever de med tanken om å slutte i tjenesten. De stiller spørsmålstegn ved Herren. De lurer på hvor hans ledelse er. De lever uten noe håp om en fremtid.
Og Gud ser med undring på det hele. Han sier: «Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du, at du frykter for et menneske som skal dø, for et menneskebarn som skal bli lik gress.» (Jes. 51:12). Han sier: «Hvorfor frykter du for hva mennesker kan gjøre med deg? Deres sladder og trusler kan ikke skade deg. Satan bruker din frykt til å føre deg inn i slaveri. Men jeg har lovt deg befrielse. Hvem er du som lytter til hans løgner og ikke mitt Ord?»
Så legger Herren til: «Frykt ikke for menneskers hån, og vær ikke redd for deres spottende ord.» (Jes 51:7). Med andre ord: «Hvorfor måler du deg selv etter andres oppfatning av suksess eller nederlag? Jeg har gitt deg løfter fra evighet av. Men du har ført bebreidelse over deg selv. Du har lagt deg ned i gaten som brostein for fienden.»
Til slutt sier Gud: «du engster deg alltid hele dagen.» (51:13). Han beskriver troende som faller som offer for en sykelig selvransakelse. David innrømte: «Jeg er kald og stiv og aldeles knust. Fordi mitt hjerte stønner, må jeg skrike ut.» (Sal. 38:9). David visste at han bare la byrder til sin uro med sin egen fryktsomme grubling.
Så hvor kommer din frykt fra? Hvorfor er du så dypt mismodig? Skal du forbli i din nedslåtte stilling for alltid?
2. Gud ser også mange sårede og nedbrutte hyrder
Mengder av en gang så ivrige pastorer har forlatt tjenesten. Og mange andre er på randen av å gi opp. De har ikke sett en god dag på måneder. Deres koner betrakter dem mens de går rundt i uro og bedrøvelse, og de blir nedtrykte også. De er redd for at ektemannen vil miste jobben sin, hjemmet sitt, den stabile livssituasjonen deres. Noen er til og med redde for at deres mann vil gi opp livet. Så de kjemper sin egen kamp mot motløsheten, ensomme og fortvilte.
Mange pastorer er motløse fordi de ser så lite frukter av sitt strev. For ikke lenge siden ble jeg oppringt av en mismodig pastor. Han spurte meg: «Hva skal du gjøre når du har gjort alt du kan som pastor, men du ser så få resultater? Du ber flittig, du faster, du vandrer i Kristi rettferdighet. Du er lydig og stoler på Gud, og du forkynner et salvet ord. Allikevel forlater mennesker menigheten uten noen forklaring. Eller det som verre er, de vender seg mot deg.»
«Si meg, hva gjør du når det løftet Gud ga deg ikke oppfylles? Hva skjer etter at du tjent en gruppe mennesker i en årrekke, og noen begynner å falle fra troen? Du gjør alt du har lært etter å ha tjent Gud i årevis. Men ingenting ser ut til å være rett.»
Jeg snakket med en luthersk forkynner som regelmessig kommer sammen med andre pastorer fra sin hjemby. Dette er gudfryktige menn fra forskjellige kirkesamfunn som oppmuntrer hverandre i tjenesten. I løpet av de første årene økte de i antall. Men etter som årene har gått har gruppen skrumpet inn. Nå da færre og færre pastorer møter opp, har mismotet sneket seg inn. Snart begynte pastorene å betro seg til hverandre: «Jeg arbeider hardere enn noensinne, men jeg ser så liten vekst. Folk begynner til og med å vende seg bort. Hva kan jeg gjøre?»
Nå har den lutherske presten blitt mismodig også. Hans siste ord til meg var: «Vær så snill og be for meg David. Og be for de sårede pastorene i min by.»
Hele vår nasjon er i nød.
Ukebladet Newsweek melder at 65% av alle amerikanere har søvnproblemer. De våkner opp med en mørk sky av fortvilelse over seg. Millioner tar nå medisiner bare for å finne en liten flik av lindring. Spesielt her i New York City er folk engstelige og overspente. Det er en vedvarende frykt for bio-terrorisme, for et atomangrep, for at tunneler og broer skal bli sprengt. Folk på Long Island er redde for at atomanleggene der kan bli bombet.
Nå, mer enn noensinne, trenger Guds folk å høre et ord fra ham. Og i denne nødens tid har vår Herre gitt oss et ord som står fast: «… at du alltid hele dagen engster deg for undertrykkerens vrede, når han legger pilen til rette for å ødelegge? For hvor er undertrykkerens vrede?» (Jes. 51:13).
Gud krever av oss: «Hvorfor frykter du fienden? Hva er det han kan gjøre deg når jeg har lovet deg en fremtid?» Kjære, det finnes intet scenario, ingen tenkelig situasjon hvor djevelen kan ødelegge oss. Du skjønner, Jesus Kristus har lovet himmelen til dem som vandrer i tro. Når vi dør kommer vi øyeblikkelig dit han er. Derfor kan vi ikke ødelegges av djevelen, vi går ganske enkelt over fra døden til livet. Vi blir gitt en ny kropp. Og vi vil tilbringe hele evigheten sammen med vår Herre i herlighet.
Av alle mennesker så burde Guds hellige være skinnende eksempler på hva det betyr å leve i fred i disse dager fulle av frykt. Vi burde hvile på tross av våre omstendigheter og gi verden dette vitnesbyrd: «Den fred du ser i meg er hinsides hva verden kan forstå. Det er fordi jeg har lagt mitt liv i Jesu hender. Det betyr ingenting hva som skjer med meg. Om jeg lever eller dør, så tilhører jeg Herren i all evighet.»
Gud har også gitt oss et urokkelig løfte for livet på denne jorden. Han sier at når fienden prøver å trampe over oss, så: «skal mitt folk lære å kjenne mitt navn. Ja, på den dagen skal de lære å kjenne at jeg er den som sier: Se, her er jeg!» (52:6). Med andre ord sier Gud: «Når du er i din mørkeste prøvelse, så vil jeg komme og tale et ord til deg. Du vil høre meg si: ‘Det er meg Jesus, din Frelser. Ikke vær redd.’ »
Kristus oppfylte dette løftet til hver minste bokstav i Matteus 14. Disiplene var om bord i en båt ute i en forferdelig storm, hvor de ble kastet rundt av bølger og vind. Plutselig så mennene Jesus komme gående mot dem på vannet. Skriften sier: «Da disiplene fikk se ham der han gikk på sjøen, ble de slått av skrekk og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av redsel.» (Matt. 14:26). Hva gjorde Jesus i denne fryktens stund? «Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke!» (14:27).
Jeg har lurt på hvorfor Jesus brukte akkurat disse ordene: «Vær ved godt mot.» Hvorfor ville han si noe slikt til menn som trodde at de var i ferd med å dø?
Uttrykket «godt mot» betyr å bli lettet, glad, fri fra frykt. Og her, i disiplenes time av nød, knyttet Jesus dette ordet til sin person. Husk at disse mennene kjente ham personlig. Og han forventet at de i tro skulle handle på hans ord. Han sa: «Faderen har lovt at jeg skal komme til dere i deres storm. Det er skrevet: ‘på den dagen skal de lære å kjenne at jeg er den som sier: Se, her er jeg!’ (Jes. 52:6). Nå har jeg kommet til dere i stormen. Det er meg, Jesus, som er hos dere midt i alt sammen. Så vær ved godt mot!» På samme måte forventer vår Frelser den samme trosreaksjon fra oss i vår nøds stund.
Videre setter Gud fingeren på den sanne årsaken til sitt folks frykt og misnøye: «at du glemmer Herren, din skaper, som utspente himmelen og grunnfestet jorden.» (51:13). Han sier: «Du glemte meg i din krise. Du har latt dine omstendigheter frarøve deg alle minner om hvem jeg er. Jeg er universets skaper, som er i besittelse av all makt og majestet. Jeg er i stand til å utfri deg hvilket øyeblikk som helst. Men du har glemt dette fullstendig.»
Så peker Herren ut for deg: «Du har blitt en fange for din egen frykt, bundet av unødig tvil. I stedet for å løpe til mitt Ord, så kjemper du mot dine lenker.» «Snart skal den som ligger i lenker, bli løst! Han skal ikke dø og gå i graven. Han skal ikke mangle sitt brød.» (51:14). Sagt ganske enkelt, så har vi blitt opptatt av våre omstendigheter. Og vi har glemt hans Ord til oss: «som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud regjerer!» (Jes 52:7).
Herrens budskap her kunne ikke være mer tydelig: «Du ser meg ikke som en Gud som kan ordne opp i dine omstendigheter. Du er så opptatt av å bli fridd fra dine problemer at du har vendt deg bort fra min herlighet og makt. I stedet strever du videre og roper: ‘Gud, få meg ut av dette.’ Men alt du trenger er et glimt av min majestet.»
Tenk over det: vår Herre har aldri noensinne sviktet sitt folk. Han bønnfaller oss: «Se tilbake på mine barns historie, i både det gamle og det nye testamente. Jeg har utfridd dem gang etter gang, i hvert enkelt tilfelle. Jeg har aldri tillatt fienden å ødelegge dem som stoler på meg.»
«Se så på din egen vandring med meg. Har jeg noensinne latt være å utfri deg? Har du noensinne vært uten min omsorg? Min tjener David vitnet: ‘Jeg har vært ung og blitt gammel, men jeg har ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød.’ (Sal. 37:25). Jeg er en kjærlig, omsorgsfull Far. Og jeg vil alltid sørge for dine behov.»
Gud befaler sitt folk å våkne opp og se sin nedbøyde stilling
«Våkn opp, våkn opp, kle deg i din styrke, Sion! Ta på deg ditt høytidsskrud … Ryst støvet av deg.» (Jes. 52:1-2). Gud roper ut til sine nedbøyde tjenere: «Kom deg opp og rist støvet av deg. Jeg er din Herre. Og dere er fremdeles mine rettferdige.»
«Dere har tillatt fienden å overbevise dere om at dere er skitne og urene. Han sier at dere ikke har noen rett til å ta på dere Kristi rettferdighets kappe. Men jeg befaler dere å stå opp, ta på dere kappen igjen, og innta deres rettferdige plass for å regjere med ham. Du trenger ikke å la Satan trampe på deg lenger. Mitt Ord har gjort deg rettferdig.»
Hvordan kan vi troende i dag bli våkne for vår tilstand og riste av oss støvet? Hva kreves av oss for at vi ikke lenger skal bøye oss for fienden? David svarer: «Alle mine kilder er i deg.» (Sal. 87:7). Han sier. «All min tilfredsstillelse finner jeg i deg, Herre. Bare du er min tilfredshets kilde. Du er alt jeg trenger for å være hel, glad, lykkelig og full av fred.»
Jeg kom til den samme konklusjonen for lenge siden. Ingenting tilfredsstiller min sjels lengsler utenom Jesus. Ingenting i denne verden kan nå opp til det jeg har i ham: ikke familien, ikke venner, ikke tilfredshet og fremgang i tjenesten. Du kan ta alle de bøker jeg har skrevet, alt det arbeide jeg har etablert, alle de millioner som har blitt berørt gjennom våre virksomheter, selv min kjærlighet til forkynnelsen. Du kan ta alt dette bort, fordi ingenting av dette kan sammenliknes med gleden over å ha intimt fellesskap med Kristus.
Bare gi meg en større åpenbaring av Kristus. La meg bli dradd enda nærmere ham. La meg bedre forstå hans veier. Det er dét som får min sjel til å rope: «Halleluja!» og mitt hjerte hopper av glede. Min tørst blir kun slukket når jeg drikker fra hans brønn.
Jesus er også grunnen til at jeg ikke lenger bryr meg om at omstendighetene forandrer seg. Jeg er tilfreds med at min Herre har åpenbart noe av seg selv til meg. Og den nåde han gir er like stor som noen omstendighet jeg måtte stå overfor.
Kristus selv erfarte en slik mektig nåde i løpet av sin vandring på jorden. Da han sto overfor korset ba han tre ganger i dødsangst: «Far, la dette beger gå meg forbi.» Den tredje gangen ha ba, kom en engel og betjente ham. På det tidspunkt mottok Jesus styrke til å møte begivenhetene som lå foran ham. Og ifølge Skriften ba han enda mer oppriktig. Men Bibelen sier at Jesu’ dødsangst vedvarte.
Jeg finner dette forbløffende. Til og med etter å ha blitt styrket av Faderen selv, bar Jesus på sin dødsangst. Dette gjorde ham øyensynlig enda mer oppsatt på å be. Du kan kanskje si: «Faderen utfridde ikke Jesus i det hele tatt.» Jo, det gjorde han. Den styrke Kristus mottok fra himmelen fridde ham ut av hans prøvelse. Den førte ham virkelig hele veien til korset, og bortenfor korset, inn i selveste herligheten.
Vi vet alle at Jesus er vårt forbilde. Og her sørger han for en tydelig illustrasjon for oss, da han i hovedsak ber: «Far, jeg innrømmer at jeg ønsker utfrielse. Men jeg har det ikke travelt med å bli befridd fra denne prøvelsen. Jeg vil ikke kjempe mot mine omstendigheter. Jeg ønsker bare å lære deg å kjenne i min prøvelses stund. Ikke la min vilje skje, men din.»
Jeg takker Gud for de mange seire og den fremgang jeg har gledet meg over i mine femti år i tjenesten. Men jeg må innrømme slik Jakob gjorde det: «Få og onde har mine leveårs dager vært.» (1.Mos. 47:9). Det hebraiske ordet for onde betyr her motgang, nød, sorg, ulykke, vanskeligheter, tristhet og tunghjertethet. Kort sagt, så vet jeg hva det vil si å være en fange under frykt og fortvilelse. Til tider, da jeg var en ung pastor, så hadde jeg lyst til å forlate tjenesten. Jeg har vært så langt nede, at djevelen har brukt meg som brostein. Og mange netter har jeg ropt ut til Gud: «Hvor er du?»
Men jeg sammenlikner meg også med Jeremia. Han erklærte: «Jeg tenkte: Jeg vil ikke mer komme ham i hu og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.» (Jer. 20:9). Bare da jeg kom til enden på meg selv sluttet jeg å bry meg hvorvidt Gud kunne forandre mine omstendigheter eller ikke. Det var da han førte meg inn i hvilen, for ikke siden å bli bøyd ned.
For de fleste kristne vil ikke omstendighetene endre seg over natten.
Du kan motta en berøring av Herren i kirken og gå oppmuntret hjem. Men med en gang følelsen svinner hen, så går det opp for deg at dine omstendigheter er de samme. Hva er løsningen, spør du kanskje? Enhver forandring som kommer må skje i oss, ikke i våre omstendigheter. Vi må være så overgitt til Jesus, at han blir alt for oss, vår eneste kilde til tilfredsstillelse.
En pastor fortalte meg en vakker historie angående dette. En ung kvinne i hans menighet er født med en veldig deformasjon i ansiktet. Gjennom hele tenårene drømte hun om å møte en mann som kunne elske henne på tross av hennes handikap. Hennes lengsel fortsatte inn i voksen alder, og hun lengtet også etter å få et barn. Gjennom alle disse årene brakte hun trofast sitt bønnebegjær frem for Herren i håp om at han ville svare.
For ikke lenge siden tok den unge kvinnen kontakt med sin pastor. Hun ga ham et såpestykke og en babyskrangle. Hun sa: «Pastor, jeg trenger at du tar disse tingene fra meg. De har å gjøre med en drøm jeg har hatt siden jeg var en liten jente.»
«Hver gang min far vasket opp ba han meg: «Vennen min, hent såpen til meg.» Jeg elsket å hente den for ham. Det fikk meg til å føle meg ønsket og til nytte. Da jeg vokste opp håpet jeg alltid at en ektemann ville si det samme til meg også. Da kunne jeg svare i kjærlighet, slik jeg gjorde det til min far. Når det gjelder skranglen, så minner den meg på mitt ønske om å få et barn.»
«Men jeg vil du skal vite at jeg trenger ikke disse tingene mer. Jeg har lagt ned disse drømmene. Og jeg har byttet dem bort med en bedre drøm. Du skjønner, jeg har fått fred omkring min tilstand. Jeg vet at den aldri vil endre seg. Så jeg har overgitt mitt liv til Herren. Nå fyller Jesus mitt liv helt og fullt. Han har blitt min gledes kilde. Jeg har i ham funnet det som ingen ektefelle kan gi meg. Han tok mine gamle drømmer og gav meg seg selv.»
«Herren er min ektemann. Og de barna du ser flokke seg rundt meg i kirken er de barna han har gitt meg. Jeg har blitt velsignet hinsides enhver målestokk. Så vær så snill og ta disse symbolene fra meg. Jeg har endelig blitt befridd fra vekten av dem.»
Pastoren sier at all motløsheten hos denne kvinnen er borte nå. Hun kunne ikke vært lykkeligere. Og hun har blitt den mest elskverdige personen i hans menighet.
Og så, med milde ord bekjente pastoren at også han var i ferd med å forandre seg. «Jeg har overgitt min drøm om å ha en stor menighet,» sa han. «Min menighet vokste ikke slik jeg syntes den burde. Jeg ønsket å se frukter av min tjeneste. Dette ønsket fikk meg til å streve etter suksess i andres øyne.
«Men jeg ønsker bare en ting nå. Og det er en menighet som har kjærlighet. Jeg ønsker å være hyrde for mennesker som elsker hverandre, en kjærlig familie av troende. De betyr ingenting hvor store eller små vi er. Når jeg står foran Herren, så vil jeg vite at jeg lærte mine folk å elske slik Jesus elsker.» Denne mannen har kommet inn i Guds hvile.
Selv våre mest gudfryktige drømmer kan bli dåraktige dersom vi ikke bytter dem med Kristus. Dersom Herren ønsker slike ting for oss, så vil han sørge for at det skjer. I mellomtiden skal vi leve i hans fred. Han minner deg på, akkurat nå: «Jeg har befalt utfrielse for deg. Reis deg nå opp fra støvet. Fienden kan ikke tråkke mer på deg. Jeg har gitt deg kraft.»
