Av Derek Prince.
Er det noe i deg som du viker tilbake for når ordet død nevnes? Reagerer du med å slutte og lese? Hvis det er slik, er det et sikkert tegn på at spesielt du trenger å åpne ditt hjerte for dette budskapet. I vår samtidskultur har det vært et stilltiende forsøk på å fjerne alt som kan være ubehagelig eller smertefullt fra forestillingen om døden. Mange taler ikke lenger om gravlund; i stedet brukes uttrykk som «minnelund». Og når den døde skal beskues før begravelsen, blir alt tilrettelagt så godt som mulig for å minimalisere forandringen som døden har forårsaket.
Likevel tror jeg det er viktig at vi ikke tillater oss å glemme et enkelt, objektivt, uforanderlig faktum: Døden er virkelig, og den er ubehagelig. Den er smertefull og grusom. Et hvilket som helst livssyn som ikke kan godta dette faktum er bedragerisk og urealistisk. En filosofi eller religion som ikke har et forsonende svar til dødens barske virkelighet, er ikke i stand til å møte menneskehetens behov. Det som skiller den kristne tro fra alle religioner og filosofier, er at den har et positivt, bevisst svar til døden.
Når moderne medisin står overfor et fysisk problem, forsøker den å bringe på det rene tre ting: En diagnose, en prognose og en behandling. Diagnosen åpenbarer årsaken, prognosen forutsier sykdomsforløpet og behandlingen er selvfølgelig botemidlet mot sykdommen.
Når vi står overfor døden, tilbyr Bibelen oss alle disse tre tingene. Diagnosen er beskrevet meget enkelt i Bibelen: «Derfor, slik som synden kom inn i verden ved ett menneske og døden ved synden, og døden slik trengte seg inn til alle mennesker, fordi de alle syndet –» (Rom 5:12).
Følgelig kom døden gjennom synd. Hvis det aldri hadde blitt syndet, hadde det ikke vært noen død. Men fordi alle mennesker har syndet, kommer døden til alle mennesker.
Som prognose antyder Bibelen at døden kommer i tre påfølgende trinn. Det første er åndelig død. Gud advarte Adam mot treet til kunnskap om godt og ondt og sa: «Men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø» (1 Mos 2:17).
Gud sa til Adam at på den dag du eter vil du dø. Slik vi forstår død, levde Adam mer enn 900 år. Men samme dag som han syndet ble han avskåret, eller støtt bort, fra et liv med Gud. I det øyeblikket døde han åndelig. I Ef 2:1 minner Paulus de kristne i Efesos på deres åndelige tilstand før de kjente Kristus: «Også dere gjorde han levende, dere som var døde i deres overtredelser og synder.»
Paulus talte ikke om en fysisk død, men en åndelig død – bortvisningen fra Gud. Så snart menneskets ånd ble avskåret fra Gud på grunn av synd, ble hans fysiske liv som et batteri som ikke kunne lades. Det fortsatte å virke i lang tid, men til slutt ville det bli flatt.
Den andre fasen er fysisk død; det vi egentlig kaller «død» – atskillelsen av sjelen fra legemet. Det er et synlig resultat av legemets tilstand. Det begynner å gå i oppløsning, mens sjelens tilstand forblir uendret.
Den tredje fasen er det Bibelen kaller «den annen død». Det er noe som bare er kjent gjennom bibelsk åpenbaring: «Dette er den annen død. Og hver den som ikke ble funnet innskrevet i Livets bok, ble kastet i ildsjøen» (Åp 20:14-15).
Studerer vi dette bildet, ser vi to viktige elementer. For det første er den annen død en endelig, evig, ugjenkallelig forvisning fra Guds nærvær. Det er ingen vei tilbake fra den annen død. For det andre opphører ikke bevisstheten, for den opphører aldri. Personligheten forblir bevisst både i dette livet og etterpå. Vi kan aldri rømme fra vår bevissthet.
Botemidlet mot død er selvfølgelig Jesus – han som kom for å ta hevn over døden, som Satan rår over. Han gjorde det ved å ta vår død på seg, ved å betale vår skyld. På den måten satte han oss fri fra frykten for døden.
Joh 10:10 sier at Satan var tyven som kom for å stjele. Men Jesus sa: «Jeg er kommet for at de skal ha liv og det i overflod.» Jesus gav oss vår arv tilbake. Ved vår forbindelse med Jesus blir vi tiltalende og akseptable for Gud. Fordømmelsen er borte. Frykten er borte. Vi kan si med apostelen Johannes: «Mørket blir borte, og det sanne lyset skinner allerede» (1 Joh 2:8).
Hvordan gjordet han det?
Hele åpenbaringen av Skriften dreier seg om soning – Jesu offerdød på korset og hans triumferende oppstandelse. Synderen blir gjenopprettet til Guds velvilje. Det er en fullstendig forsoning og forening.
Noe som klart illustrerer den plassen forsoningen har i hele evangeliets budskap er bildet av et hjul. Et vanlig hjul består av tre elementer: Den ytre ringen, eikene og navet. I dette bildet representerer den ytre ringen Guds helhetlige omsorg for alle områder i våre liv – åndelig, fysisk og materielt, for tid og evighet. Den dekker alt.
Eikene som støtter den ytre ringen, representerer de forskjellige måtene Gud forsørger oss på. En eike kan være tilgivelse, som gir oss fred; en annen eike er helbredelse, som gir oss helse; en annen utfrielse, som gir oss frihet; og en annen helliggjørelse, som gir oss hellighet. På den måten støtter eikene felgen, som er Guds omsorg.
Navet, selve sentrum, er forsoningen. Eikene er festet i navet. Uten navet hadde de ikke hatt noen understøttelse. Gjennom navet formidles også drivkraften for hjulet. Det er forsoningens nav som alt annet er avhengig av – som forsyner det kristne livet med kraft. Heb 2:9 klargjør dette:
Men vi ser Jesus, han som ble gjort litt ringere enn englene, for at han skulle lide døden, kronet med herlighet og ære, for at han, ved Guds nåde, skulle smake døden for alle.
Legg merke til den siste delen: «For at han, ved Guds nåde, skulle smake døden for alle.» Han smakte vår død; han tok vår plass. Det som vi skyldte tok han på seg. Det er også fastslått i Jes 35:6:
Vi fór alle vill som får. Vi vendte oss hver til vår vei.
Misgjerningen vi alle var skyld i, la Herren på ham.
Ordet som er oversatt med skyld, kan også bety «opprør». Hele menneskehetens opprør er oppsummert i dette verset. Hver og en av oss har gått vår egen vei. Men da Jesus hang på korset, ble alt vårt opprør lagt på ham, og alle de onde følgene av vårt opprør; sykdom, avvisning, smerte, angst og til sist død, ble lagt på ham da han hang der. Men han døde ikke for sin egen del; han døde vår død. Han smakte døden i vårt sted.
Oppstandelse
Den største hendelsen i hele historien er Jesu Kristi oppstandelse. Den er hjertet i det kristne budskapet. Uten oppstandelsen er det intet kristent budskap. Det dreier seg rundt Jesu Kristi død og oppstandelse.
Evangeliet om Jesus Kristus består av tre enkle fakta – hendelser som virkelig har skjedd i menneskenes historie og som er bekreftet av mange pålitelige vitnesbyrd. I 1 Kor 15:1-4 står Paulus frem som et troverdig vitne:
Dessuten, brødre, kunngjør jeg for dere det evangelium som jeg forkynte for dere, som dere også tok imot, og som dere står fast i. Ved dette blir dere også frelst, hvis dere holder fast på det ord som jeg forkynte for dere – hvis dere da ikke forgjeves er kommet til tro. For først av alt overgav jeg til dere det som jeg også tok imot: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han stod opp igjen på den tredje dag etter Skriftene.
Paulus kunngjør her det evangeliet han forkynte; det evangeliet som er grunnleggende for den frelsende tro. Først og fremst er Kristus i sentrum. For det andre fokuseres det på tre viktige historiske fakta i forbindelse med Jesus Kristus: Han døde, ble begravet og stod opp igjen på den tredje dag.
Skriv dette på deres hjerte. Paulus sier: «Det er dette som frelste dere. Uten dette er deres tro forgjeves.» Paulus sier at hvis de noen gang går bort fra disse grunnleggende fakta og inn i noen form for religiøse teorier, fantasier eller subjektive opplevelser, vil deres tro ha vært forgjeves. Det gjelder også for deg og meg.
Paulus fremfører to bekreftelser av disse historiske hendelsene. Den første er at de bekreftes av de profetiske skriftene i Det gamle testamente. Den andre er vitnesbyrdene fra mange troverdige vitner.
Når det gjelder den første bekreftelsen, ser vi at Det nye testamente gjentatte ganger understreker at profetiene i Det gamle testamente måtte oppfylles – at ingen av dem kunne slå feil. Dette tema er gjennomvevd i hele Det nye testamente, både i Jesu liv og i den etterfølgende virksomheten til hans disipler og den tidlige menighet. Oppstandelsen var ikke bare forutsagt i Det gamle testamente, men Jesus selv hadde klart og tydelig forutsagt sin oppstandelse, fordi han var godt kjent i GTs skrifter og profetier.
Den andre kilden som bekreftet dette, var de mange troverdige vitnene som så Jesus og hadde fellesskap med ham etter hans oppstandelse fra de døde.
Derfor har vi disse tre kjensgjerningene: Kristus døde. Han ble lagt i en grav. Han stod opp igjen. Og vi har to bekreftende kilder: GTs skrifter og de troverdige vitnene.
La meg tilføye 5 underbyggende detaljer forbundet med oppstandelsen som bekrefter dens gyldighet:
- Den ble bekreftet av et mye større antall troverdige vitner enn det som forlanges for å bevise en hendelse i en rettssak.
- Den skapte en dramatisk og varig forandring i disse vitnene, noe det ikke finnes noen andre tilfredsstillende forklaringer på.
- Å holde fast på dette vitnesbyrdet kostet mange av vitnene livet, og ingen hadde noe materielt å vinne på det.
- Den bevirket en radikal forandring av historiens kurs. Det var en varig forandring, og det er ingen andre forklaringer for den forandringen.
- Den oppstandne Kristus har fortsatt å åpenbare seg som levende for utallelige millioner – inkludert meg.
En natt i 1941, mens jeg tjenestegjorde som soldat i Den britiske hæren, hadde jeg en direkte, personlig åpenbaring av Jesus. Jeg var ikke overdrevet religiøs. Jeg var ikke en slik som søkte noe spesielt, noe fantastisk eller ekstraordinært. Det var ikke noe uvanlig i min sinnstilstand på det tidspunkt. Men Jesus åpenbarte seg for meg så reelt og personlig at jeg, fra den dagen, aldri har kunnet tvile på at han lever. Hans offer på korset – og hans etterfølgende oppstandelse – har gitt meg botemidlet mot døden. Og du kan få det samme.
Se derekprince.no for fullstendig oversikt over bøker, video og bibelmateriell av Derek Prince!
