Kjære Nicky!
Jeg skulle ønske jeg hadde din tro, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få den. Det er så vanskelig for meg å tro. Jeg er sikker på at jeg har syndet mer enn noen annen i hele verden. Kan Gud tilgi meg? Jeg ser ingen mening med livet. Intet har verdi. Jeg er alltid på leting, men finner aldri noe. Intet har noen mening. Jeg har gjort to alvorlige selvmordsforsøk og er nå på sykehus. Her er det et helvete. Jeg gjør hva som helst for å komme ut. Det eneste som står i hodet på meg er selvmord. Det tenker jeg alltid på. Jeg kommer ikke bort fra det. Jeg har skåret og brent meg selv mange ganger. Kan Gud hjelpe meg? Hvis du har tid, så la meg få høre fra deg, så er du snill.
Tracy.
Jeg skrev straks til henne. Tre uker senere fikk jeg hennes andre brev:
Kjære Nicky!
Takk skal du ha for brevet jeg fikk. Det betydde virkelig mye for meg. Jeg tror ikke jeg regnet med at du skulle svare. Jeg visste ikke at noen ville bry seg så pass om meg. Jeg har bedt, men det later ikke til at bønnene mine når langt. Jeg vet ikke om Gud hører. Jeg har et annet problem også. Jeg hater meg selv.
Jeg har skåret meg mange ganger med et barberblad fordi jeg hater meg selv. Etterpå har jeg revet av bandasjen og brent sårene. Jeg klarer ikke å leve på denne måten. Kroppen min er full av sår og merker. Jeg har gitt mitt liv til Jesus nå, men det er vanskelig for meg å slutte med denne skjæringen.
Men det er i hvert fall veldig fint at det er noen som bryr seg om meg.
Tracy.
I Tracys andre brev spurte hun meg om det var synd å begå selvmord. Jeg svarte at selvmordstankene var bevis for tomheten i hennes liv og at Gud ikke har skapt oss til å være tomme. Jeg sa at hvis hun ville slippe den Hellige Ånd inn i sitt liv, så han fikk fylle det, ville lysten til å begå selvmord forsvinne. Hennes tredje brev kom midt i mai:
Kjære Nicky!
Jeg er virkelig lei for at jeg bryr deg så ofte, men du er det eneste menneske jeg kan snakke med. Jeg har bedt Kristus å komme inn i mitt liv, og jeg har opplevd noe helt nytt nå. Det gamle er forsvunnet. Jeg skjærer meg ikke lenger i kroppen. Jeg kastet barberbladene, og de gamle demonene plager meg ikke etter at Jesus befridde meg. Nå vil jeg leve for ham. Selvmord tenker jeg ikke mer på i det hele tatt. Det er så mye jeg gjerne vil gjøre. Faktum er at jeg gjerne vil bli misjonær — og så er det ikke lenge siden jeg bannet for at noen snakket med meg om Gud.
Tracy.
Der ser du, Phyllis. Tracy hadde det mye verre enn du har det. Jesus viste henne hvordan hun skulle leve det nye livet i ham. Jeg ber om at du må oppleve det også.
Nicky.
Kilde: Nicky Cruz, Det Ensomme Nu, 1971, Den kristne bokringen, s. 58-60
