Kjære Nicky!
Klokken er kvart på fem om morgenen, og jeg er nettopp ferdig med å lese Run Baby Run. Jeg er seksten år, og jeg ser ikke annet for meg enn å leve, gifte seg, arbeide og dø og ikke mye annet. Er det noen grunn til å leve? Er det noen grunn til at vi er her i det hele tatt?
Tom.
Kjære Tom!
Da jeg var på din alder, følte jeg det nøyaktig som du. Jeg hadde mistet livsgnisten. Jeg hadde gjort alt, jeg hadde sett alt, og likevel var jeg tom. Den eneste framtid jeg kunne se var en stadig fortsettelse av det som hadde vært — og jeg trodde ikke at jeg orket å holde ut det. Jeg tenkte alvorlig på selvmord som en utvei fra ghettoen, som en utvei fra det fryktens fengsel jeg var i.
Men så møtte jeg Jesus Kristus, og alt forandret seg. Jeg lærte det overstrømmende livet som han snakker om å kjenne, det han har lovt oss. Siden den dagen har det ikke vært en eneste dag da jeg ikke har vært glad for å leve. Nå ser jeg fram til hver ny dag og kan nesten ikke vente på at solen skal stå opp. Jeg vet at Gud har en plan for hver eneste dag av mitt liv.
I Salomos ordspråk heter det at et glad hjerte er som medisin. Begeistring for livet er godt for hjertet. Når en føler det som du gjør, så er det fordi det er en feil med ditt indre. Jeg anbefaler deg Jesus Kristus, han kan ordne alt. Han vil gi deg et flunkende nytt hjerte.
Nicky.
Kilde: Nicky Cruz, Det Ensomme Nu, 1971, Den kristne bokringen, s. 51-52
