Diskusjonen går i store høyder mellom de politiske partiene, innenfor partiene, mellom folk flest og sikkert blant våre nye landsmenn, i forbindelse med Norges flyktningepolitikk. Helt spesielt var det da en stor flokk tamiler fylte Oslos gater og stanset trafikken og like etterpå barrikaderte døren inn til statsminisiterens kontor. Dette gjorde de i ren desperasjon fordi de mente at den norske regjeringen gjorde for lite for å stanse det de kalte folkemord mot tamilene i deres hjemland.
Det finnes spesielle problemer når det gjelder integrering:
Norsk-kunnskaper, arbeidsmuligheter, skolegang etc., etc. Det blir også skapt et naturlig skille mellom de som kommer til Norge fordi de har store problemer i hjemlandet, og de som kommer bare for å nyte vår velferd.
USA har greid det.
Først vil jeg si; «Look to USA». Det er femti stater som har greid å integrere folk fra hele verden, ikke bare for lang tid tilbake, men også når det gjelder folk som stadig banker på USAs dører. Vel, vel, vi husker naturligvis Martin Luther King og den lang tøffe prosessen fram mot bedre forhold mellom hvite og svarte. Jeg reiste gjennom USA sist på 50-tallet og opplevde at svarte amerikanske borgere ble jaget ut av restauranter bare for hvite. Dette har bedret seg, mye godt fordi de kristne gikk i bresjen for likestilling mellom de hvite og de fargede.
Hva sier Bibelen om dette «problemet»?
For det første sier Mosebøkene til det jødiske folket at «dere skal gi god behandling av de fremmede iblant dere, fordi dere var selv fremmede i Egypten». Det varte i 400 år, og de vet hva det vil si.
Utgangspunktet er at vi skal ta vel imot de som kommer til landet vårt som fremmede. Gi dem mat, husvære, legehjelp, arbeid, etc. Det er en ren kristenplikt.
På en annen side sier Paulus i sin tale i Aten, (nå er vi i Det Nye Testamente) at Gud har gitt de forskjellige folkeslag grenser de skal bo innenfor, for at de innfor disse grensene skal søke Gud», Ap.gj.17, 19-29.
Innenfor disse grensene har vi en felles kultur, samme språk, samme lover og frihet til å dyrke den levende Gud. På den måten forenkles evangeliseringen p.g.a. homogeniteten.
La meg ta et eksempel: Før kommunismen inntok Kina, besto landet av mange landområder med forskjellige språk. Det gjorde arbeidet vanskelig for misjonærene fordi de måtte lære seg flere språk med forskjellige bibeloversettelser osv. Da «de røde horder» tok over, gjorde de i hvertfall en bra ting: De samlet Kina under ett språk, og gjorde det mulig at evangeliet kunne spre seg med rekordfart.
Hva med situasjonen i Norge?
Jeg er ikke rasist. Jeg har vært i ca. 30 land. De lengste oppholdene var i Japan, så kommer USA, England, Russland, osv. Jeg elsker alle mennesker fordi Guds kjærlighet bor i hjertet mitt.
Men jeg er litt betenkt når det blir en overrepresentasjon av våre nye landsmenn i enkelte bydeler i t.eks. Oslo. Det som verre er, er de mest radikale muslimenes planer om å innføre lover i vårt samfunn som er i pakt med Koranen. Den frihet som vi gir muslimene her i landet, t.eks ved at de får anledning til å bygge sine moskeer, blir ikke gitt kristne i typiske muslimske land. I tillegg har vi land som ikke bare forfølger de kristne, men tar livet av de som våger å konvertere til kristendommen.
De fleste muslimer er fredlige, hardtarbeidende, vennlige mennesker, som vi skal behandle med respekt, samtidig som vi gjerne kan tenke oss å vinne dem for Jesus. Det er nemlig den beste måten både å leve på og dø på. Det mener hvertfall flere og flere av verdens befolkning, og flere og flere muslimer verden over. Vi skal også huske på at våre nye landsmenn er en stor utfordring når det gjelder evangelisering. Nå har vi fått misjonsmarkene i vårt eget land. La oss ikke glemme det, for det er veldig positivt.
Av Oddvar Tegnander.
