Det er meget viktig å kunne bedømme åndene. Guds ord har gitt advarsler om farene, både når det gjelder verdenshusholdningen og når det gjelder Guds menighet.
Dersom man ikke retter seg etter veiledningen fra Guds ord, inntrer katastrofe. Her gjelder det som alltid å være forsiktig, men ikke redd. Satan har aldri skapt noe selv, men vil alltid søke å etterlikne det guddommelige og ekte. Han kommer bare for å stjele, myrde og ødelegge
Det er tre slags ånder vi kan påvise:
Guds Ånd – den Hellige Ånd 1. Kor. 2, 10.
Menneskets ånd – 1. Kor. 2, 11.
Satans ånd – demonene Ef. 6, 12.
Guds Ånd taler og leder alltid i overensstemmelse med den hellige skrift.
Menneskets ånd taler både med og mot Ordet, ettersom man er påvirket av mennesker og forhold. Satans ånd taler alltid i strid med Guds ord. Demonene er løgnens redskap imot sannheten.
Med hensyn til bedrag og forførelse er alle ugjenfødte mennesker forført (Titus 3, 3; 2. Kor. 4, Vi var villfarende, forblindet av denne verdens Gud ved syndens svik. Den ondes forførelse opphører ikke om vi blir frelst. For sinnets forblindelse borttas bare etter som sannhetens lys fordriver løgnen i tanke og sinn. Vi må alltid være klar over at Guds ord er den største åpenbaring som er gitt til rettledning i alle ting.
En har sagt: Vekkelse er Guds time og djevelens anledning. All vekkelse er bevegelse i den åndelige verden, og er derfor farlig dersom den ikke holdes under kontroll, for da har Satan sin anledning til å blande sine virkninger inn i atmosfæren som etterligning av de guddommelige virkninger. Særlig vil de sjelelige utslag i møter lett kunne være av fremmed ånd.
Ånden behøver ikke være satanisk, men typisk menneskelig i den forstand at man vil prestere noe stort, berømme seg eller på annen måte virke fram selvhevdelsen. Dermed uteblir Guds Ånd med sin innflytelse. Man kommer utenom Ordets rettledning. Det er alltid en kjensgjerning at Guds Ånd følger Ordets vei. Kommer vi utenom denne vei, må vi selv lide for det, idet Satan da har sin anledning hos den enkelte så vel som i møtet.
Den fanatiske ånd som ofte følger enkeltpersoner og likeledes kan opptre i bevegede møter, er sikkert en form for besettelse, for her mangler den ydmyke ånd som er et sikkert kjennemerke på alt guddommelig. I vekkelses tider er det ofte et særtrekk dette at man i begynnelsen er lærevillig, ydmyk og selverkjennende, men så snart man opplever større erfaringer og erobringer, har man så lett for å bli overmodig eller selvbevisst.
Den ydmyke enfold er veket til fordel for stivsinn og dømmesyke. Alt dette er imot Åndens natur og vesen og må derfor være fremmed ånd. Guds Ånds fylde både hos enkeltmennesket og i menigheten betyr alltid kjærlighet, glede, frihet, selverkjennelse og fattigdomsfølelse, så man alltid føler seg ydmyk. Det er sjelden at Guds Ånd står bak det som virker stort.
Gud sier aldri til noen at han skal bli stor eller mektig. Alle som det har behaget Gud å bruke, har uten unntagelse fått sin ydmykhetens skole. Dersom ikke djevelen får føre sjelene ned i motløshet og avmakt, puster han til storhetstankene og selvberømmelsen. Oppblåstheten dreper den edle blomst i hjerte og sinn som heter ydmykhet. Det er på ydmykhetens jordbunn at alle de guddommelige dyder gror, og det er her vi kan bevares fra alle fremmede ånder.
Vi bør ikke være så redde for å bekjenne vår mistro til alt som ikke harmonerer med Guds Ånds natur, samtidig som vi vokter oss for å være dømmende og kritiske, så vi i overmot viser fra oss alt som ikke passer med vår egen oppfatning. Det går an å bli hovmodig i den tro at ingen kan lære oss noe. Bakgrunnen for vår holdning blir det avgjørende. Undervisningen i Ordet er således betydningsfull i alle ting. Ordet plasserer alle der vi skal stå og være. Dessuten stadfester den Hellige Ånd Ordets vei.
