Skip to main content

Les høre hva pinsebevegelsens etablerer i Norge, T.B. Barratt, har å si om saken: Dr. Anderson uttaler om menighetene i Orienten i våre dager: «En amerikansk dame holdt et møte for 70 til 80 kvinner. Alle satte de seg på gulvet, og alle trengte seg sammen for å komme så nær henne som mulig. De lignet ganske mye en bikube. Det aller minste som hendte vakte bevegelse, og det lignet mere et politisk møte enn en religiøs forsamling.

Når et barn ropte, så var det minst et halvt dusin kvinner som med sin røst og gestikulasjon søkte å stilne det. Hvis en talers merkelige tanke plutselig ble forstått av en kvinne, så forsøkte hun å forklare den i et ganske høyttalende språk for dem som satt omkring seg, og da oppstod der en forvirrende samtale som det tok to til tre minutter å stanse».

«Man kan godt forstå med en slik tilstand for øye hva Paulus mener når han befaler at kvinnene skal tie i menighetssamlingen. Hvis man hadde en flokk kvinner foran seg som de her er skildret, så ville vi si det samme som ham!!

«Det tillates dem ikke å tale. Rotordet lal betyr egentlig å prate, snakke og pludre, og betegner meningsløse eller barnslige ytringer. På klassisk gresk har det ofte denne betydning, men i det nytestamentlige gresk betegnes det som her å tale eller utlegge en lengere tid. Man kan slik ikke fremheve noe argument i tilknytning til ordet for å fastslå hva slags ytringer det er Paulus forbyr». «Som også loven sier — her henvises til 1 Mos 3, 16.

Loven er permanent, men dens anvendelse kan variere fra tidsalder til tidsalder. Når en begavet dame i lydighet til og i overensstemmelse med det annet kjønns vilje holder et foredrag for en forsamling, eller preker for denne, da er det like riktig for henne å gjøre det som det var for Mirjam, i lydighet mot Moses, å profetere med tromme i hånden foran hele den israelittiske leir.» (Whedon.)

I 1 Kor 14, 35 står: «Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menigheten.» I den engelske oversettelsen heter det: «Det er en skam for en kvinne – –»

Til dette sier Whedon: «Akkurat som i 11, 14: Lærer ikke naturen selv at det er en skam for en mann å ha langt hår («skam» engelsk oversettelse). Når kvinnene står på et så høyt kulturtrinn at det ikke er en skam, men yndig for en kvinne å tale, da opphører forbildet fordi grunnen for forbildet opphører på samme måte som forbildet mot bruk av langt hår hos en mann opphører».

La oss nå se litt på 1 Kor 11, 5-12: «Men en kvinne fører skam over sitt hode når hun ber eller taler profetisk uten å ha noe på hodet. Det er jo det samme som om hun var snauklipt … Derfor må kvinnen for englenes skyld ha noe på hodet, som et myndighetstegn. Men i Herren er ikke kvinnen noe uten mannen, og mannen er heller ikke noe uten kvinnen. For som kvinnen ble til av mannen, blir jo mannen født av en kvinne, men alt er fra Gud.»

Grotius fortolker stedet slik: «I Det gamle Testamente, var det kvinner som profeterte, slik som Mirjam, Moses’ søster (2 Mos 15, 20-21; Sal 68, 25-26), Debora (Dom 4, 1-5), Esaias’ hustru (Es 8, 3), Hulda (2 Kong 22, 14-20), og likeså i Det Nye Testamente. Der finner vi Filips døtre (Apg 21, 9) og andre. Slike kvinner var vant til å utlegge de hellige profetier offentlig, som det vil vise seg fra de steder som oventil er anført fra Det Gamle Testamente. Derfor må Paulus’ forbud om å hindre kvinnen i å lære forståes slik: Med mindre de mottar Guds spesielle befa-ling til det».

Wetstein uttaler seg på lignende måte: «Det var ikke tillatt kvinner å lære eller føre an i bønn i forsamlingen (14, 34) med mindre det skjedde av en eksepsjonell grunn eller på en spesiell måte, idet de ble drevet til det ved Guds Ånd!» (Apg 2, 17; 21, 9; Luk 1, 41-42, som t. eks. med mennene: 1 Sam 10, 5-10; 1 Krøn 25, 1-3; 2 Krøn 29, 30; 35, 15). Det var den samme Ånd som drev kvinnene som mennene.

Videre sier Wetstein: «Det benektes iblant at en kvinnelig profet noensinne profeterte offentlig, men i Dom 4, 4 betegnes Debora en profetinne. Og hun dømte Israel på den tid; hun satt under Deboras palmetre mellom Rama og Betel på Efraimfjellet, og Israels barn gikk opp til henne for at hun skulle skifte rett mellom dem. Hennes dommergjerning, hennes førerskap, hennes tri¬umfsang var alt sammen offentlig, hun dømte ved guddommelig tilsagn og kraft. Hennes sang (5, 1) var profetisk, for 1 Krøn 25, 1-3 viser at både musikk og salmesang ble regnet med som profeti.

Det er latterlig å anta at det ikke var i overensstemmelse med kvinnelig blyghet for Debora å dømme folket og føre an hæren offentlig, men at det var en fornektelse av denne dyd å ytre en overnaturlig setning i en religiøs forsamling.

En amerikansk predikant uttalte fra vår plattform en gang, at Debora fremviste hvor underlegen hun var fordi hun ba Balak å gå opp i striden. Til dette er svaret at den ledende i samfunnet pleier ikke å føre an i en krig, men de krigsvante menn med deres anførere. Vi ser også at Balak ikke ville dra opp med mindre Debora lovte å følge med. Han visste hvilken inspirasjon der var i hennes nærvær. Men han skulle ydmykes adskillig for sin feighet, for Sisera — hans store fiende, skulle ikke falle i hans hånd, men i en kvinnes. Les fra vers 17 til 22.

Den makt Debora også hadde over hæren, viser seg ved at Balak og hans menn forlot sin faste stilling på Tabors berg, og på hennes befaling kastet seg imot Siseras jernvogner nede i dalen. Inspirert av hennes befaling i Herrens kraft, drog de ned mot overmakten og vant en stor seier.

I seierssangen som fulgte på seieren er det Debora som fører an. Les det femte kapittel. «Siden hadde landet fred i førti år.» (vers 31). «Mirjams rytmiske profeti ble fremført med tromme i hånden foran Israels hele leir», sier Wetstein. «Hulda ble innsatt i profetstolen, og det ble tillatt henne å undervise en gruppe menn som ble sendt henne av kongen, deriblant også ypperstepresten. Disse steder gjør det fullstendig av med den lære at en inspirert eller åndsbegavet kvinne ikke hadde tillatelse til å tale offentlig.

Når man vil få det til at Paulus forbyr en kvinne å profetere offentlig, så får man ham til å utslette noen av de mest merkverdige kjensgjerninger vi har i Det Gamle Testamentets historie.»

John Wesley var helt ut enig i ovenstående fortolkning, og mener at Paulus i dette 11 kapittel 5 vers medgir kvinnens rett til under de rette forhold å be eller profetere i forsamlingen, og fastholder at Paulus i 14, 34 kun forbyr den store masse av kvinner å forstyrre gudstjenesten ved sin støyende prat.

At kvinnens profetier skulle være offentlige sees derav at de skulle profetere i menighetssamlingen. (1 Kor 14, 23-33).

Og Ia oss ikke glemme at også mannen må være drevet av Den Hellige Ånd hvis hans forkynnelse, lære eller profeti skal være til noen nytte.

Konklusjon

Formaningen om «stillhet» gjelder den samme tanke som vi alt har omtalt i 1 Kor 14, 34. De skal ikke vekke uro eller larm i forsamlingen med sin snakkesalighet, som tilfelle var og er den dag i dag blandt østerlandske kvinner, når de samles til møte. Er der noe de ønsker å vite, så skal ikke dette ønske fremkomme på en støyende måte, la dem heller spørre sine menn hjemme.

Det er tider da mennene ikke fyller sin plass i Herrens vingård, da oppreiser han en Debora som kan ta menne-nes plass øverst oppe i samfunnet! Men hun er ikke kalt til å være mannens hersker, men å være hans medhjelper. Og når ånden utgytes, så fremstår det en Priskilla, en Føbe, en Lydia, en Dorkas (Apg 9, 36-41), en Maria (Rom. 16, 6), en Junia osv., som ved sitt liv og sin ydmyke ferd, sin hengivelse til Gud, sin oppofrelse for Kristus, fremhjelper Herrens store sak!

La oss aldri tape denne sannhet av syne! Ingen kan be med mere inntrengende makt enn kvinnen, og den prest, pastor, emissær, evangelist eller menighet som tilbake-trenger henne og hennes gaver, synder mot Guds Ånds innflytelse! Men ingen vil mere enn den Åndsfylte og helliggjorte kvinne vite å forstå det område Herren har beskåret henne i livet, og hun vil være den siste til å opp-tre med herskermyndighet overfor mannen!

Forresten må vi erindre at «i Herren» er det ingen forskjell (1 Kor 11, 11-12). I himmelen regner man ikke med kjønnet, alle er der som Guds engler. Her må man ta det i betraktning og innrette seg deretter for å bevare den gode tone mange steder — som tidligere anført. Det gjelder bare at både mannen og kvinnen — begge — ledes av den gode Hellige Ånd, gjennom ordet.

Thomas Ball Barratt

Author Thomas Ball Barratt

Thomas Ball Barratt (født 22. juli 1862 i Albaston i provinsen Cornwall, England. døde 29. januar 1940 i Oslo) var en norsk, kristen forkynner, pastor og leder. Han brakte pinsevekkelsen, eller åndsdåpen, som den ble kalt, til Norge og Europa i 1906. Han var først metodistprest, men brøt senere med metodistene og etablerte pinsebevegelsen i Norge.

More posts by Thomas Ball Barratt

Leave a Reply