Av Derek Prince.
I mer enn femti år har jeg prøvd å hjelpe mennesker med et utall av forskjellige problemer som har oppstått i livene deres. Etter alle disse årene har jeg kommet fram til en overraskende konklusjon: Vårt hovedproblem som mennesker er at vi ikke er klar over hvor verdifulle vi er.
Som en konsekvens av dette gjør vi de mest tragiske feil. Vi oppfører oss som en person som er arving lovmessig til en kjempestor formue, men i stedet bytter vi bort hele vår arv for noe så lite verdifullt som eksempelvis: et sidesprang innen sex, et blås hasjis, et drikkelag eller det kan være en ulovlig økonomisk transaksjon.
Eller vi kan sette verdien litt høyere ved kanskje å søke en høy posisjon innen politikk, innen underholdningsbransjen eller til og med innenfor en høy kirkelig stilling. Men til tross for dens prestisje så kan det ikke sammenlignes med verdien på vår arv – som vi gir fra oss i bytte.
Hvis vi fullt ut skal kunne sette pris på vår virkelige verdi som mennesker, må vi se nærmere på den unike og underfulle måten Adam – vår stamfar for rasen – ble skapt på.
Mirakelet ved skapelsen av Adam
I Joh 1,1-3 oppdager vi at den virkelige agenten i skapelsen ikke var Gud Fader men det guddommelige Ordet, som var hos Gud i begynnelsen – personen som senere ble kjød og tok bolig iblant oss, bedre kjent i historisk perspektiv som Jesus fra Nasaret : «Alt er blitt til ved Ham (Ordet), og uten Ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.»
Skapelsen ble satt i bevegelse gjennom Guds talte ord: «Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds Ord.»(Hebr 11,3) «For Han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der.»(Salme 33,9) Men skapelsen av Adam som beskrives i 1 Mos 2,7,var helt annerledes «Gud Herren formet mennesker av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.»
Se for deg hendingen! Herren knelte ned, tok jordstøv i Sine hender, blandet det med vann og formet det lik et menneskes kropp. Med ett var det skjedd – den mest perfekte skulptur som noen gang har blitt laget – mer perfekt enn til og med et mesterstykke av Michelangelo. Men den var uten liv! Så plutselig skjedde det noe vidunderlig. Skaperen lente seg framover, satte Sine guddommelige lepper mot leppene til leirkaret, Sine guddommelige nesebor mot neseborene til leirkaret og pustet deretter inni dem. Hans pust gjennomtrengte leirkaret og forvandlet det til et levende menneske slik at et hvert organ i legemet kom i perfekt funksjon, som bare et menneske er i stand til å få til med alle sine åndelige, intellektuelle og følelsesmessige signaler. Ingen annen skapning har noen gang blitt skapt på en slik måte.
De ordene som ble brukt for å beskrive dette mirakelet er spesielt livaktige. Hebraisk er et av de språk der lyden av visse ord passer helt inn i den handlingen som de beskriver. Lyden av det hebraiske ordet for blåste kan bli gjengitt som «yipakh»: Det består av en liten indre «eksplosjon’; etterfulgt av en kraftig, utgående luftstrøm opp i fra halsen. Således gir ordet en tydelig link til handlingen det beskriver. Idet Herren bøyde seg ned mot disse leppene og neseborene til leirkaret, så gav Han ikke fra seg bare et lite sukk- Han blåste seg selv kraftfulltinn i dette leirkaret, som på den måten mottok en mirakuløs overtaking av Guds eget liv!
I samme øyeblikk ble mennesket en treenig skapning, bestående av ånd, sjel og legeme. Ånden kom fra den inhalerte Guds pust. Legemet var leirkaret som ble forvandlet til en levende og pulserende kropp. Sjelen som ble skapt ved sammenbindingen av ånd og legeme, ble en unik og individuell personlighet istandsatt til å gjøre egne valg – jeg vil eller jeg vil ikke.
Sammen med den Gudgitte ektefellen ble Adam utnevnt til å herske over jorden som Guds representant. Treenigheten i hans indre natur representerte likheten med den treenige Gud. Hans ytre form avspeilet bildet av Herren som hadde skapt ham (1 Mos 1,26-27). Både i sin indre natur og i sitt ytre vesen representerte han Gud på en unik måte blant resten av jordens skapninger.
I tillegg hadde Adam og Eva personlig fellesskap med Herren. På slutten av dagen kom Han for å være sammen med dem (1.Mos 3,8). Hvem vet hvilke åpenbaringer Han delte med dem angående seg selv? Vi vet imidlertid at Gud innvilget Adam det privilegium å gi navn til alle andre levende skapninger (1 Mos 2,19).
Deretter skjedde den største tragedien i menneskets historie. Forført av Satan byttet Adam og Eva bort sin Gudgitte arv for et stykke frukt! Denne ulydigheten fikk innvirkning på hver eneste del av Adams treenige natur. Hans ånd ble stengt ute fra Gud og døde. I sjelen ble han en opprører som fra da av stod i strid med sin Skaper. Legemet hans ble underlagt sykdom, aldring og tilslutt døden.
Gud hadde advart Adam angående kunnskapens tre: «Den dagen dere spiser av det skal dere visselig dø.»(1.Mos 2,17) Det var Adams ånd som døde øyeblikkelig. Legemet hans døde først etter at 900 år hadde passert.
Mirakelet ved Jesu forløsning
Adams ulydighet fikk forferdelige konsekvenser. Likevel frembrakte det lys over et område av Guds natur som kanskje ikke ville ha blitt fullt ut åpenbart på annet vis: nemlig den ufattelige dybden i Hans kjærlighet. Gud har aldri gitt opp Adam og hans etterkommere. Han lengter etter å føre oss tilbake til seg selv.
Dette blir vakkert uttrykt i Jak 4,5: «Med nidkjærhet trakter Han ester den Ånd Han lot bo i oss»- den ånd som ble pustet inn i Adam ved Skapelsen. Utrolig som det enn kan høres ut, så lengter Gud fortsatt etter det personlige fellesskap som Han engang hadde sammen med Adam, men som ble brutt ved Adams opprør – et opprør som har blitt overført til hver eneste etterkommer av Adam.
Videre har Gud åpnet en vei for oss, til en utrolig høy pris, slik at vi igjen kan finne tilbake til fellesskap med Ham. Han sendte Jesus «for å søke og frelse det som var fortapt. «Ved sitt stedfortredende offer på korset har Jesus gjort det mulig for hver og en av oss å bli tilgitt og renset fra synd og bli en del av Guds egen familie.
I Matt 13,45-46 fortalte Jesus en lignelse som – for meg personlig – beskriver aldeles nydelig underet som skjer ved vår forløsning: «Atter er himlenes rike likt en kjøpmann som søker etter vakre perler. Da han så fant en meget verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.»
For meg skildrer denne lignelsen forløsningen av et menneskes sjel. Jesus er kjøpmannen – ikke en turist eller en nysgjerrig tilskuer – men en mann som har handlet med perler all sin levetid og derfor kjenner den nøyaktige verdien på hver eneste perle. Den perlen som Han har kjøpt, er nettopp menneskets sjel, din og min. Det kostet Ham alt Han hadde – alt Han eide.
Overført til vår vestlige kulturbakgrunn kan jeg levende se for meg reaksjonen når denne kjøpmannen delte nyheten med sin kone. «Min kjære, jeg har solgt bilen vår.» «Har du solgt bilen vår? Godt at vi i det minste har tak over hodet.» «Nei, jeg har solgt det også!» «Hvorfor i all verden har du gjort alt dette?» «Fordi jeg fant den vakreste perlen jeg noen gang har sett. Jeg har lett hele mitt liv etter akkurat en slik perle. Den kostet meg alt jeg hadde – men bare vent til du får se den!»
Så hva betyr dette for deg og meg? Du og jeg kan se på oss selv som denne ene, ubetalelige og kostelige perlen. Husk at det kostet Jesus alt Han hadde for å kjøpe deg tilbake til seg selv. Selv om Han var Herre over hele universet, la Han alt til side og døde i absolutt fattigdom. Han eide ingenting. Kappen og graven som Han ble gravlagt i, var begge lånt ut. «For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at Han for deres skyld ble fattig da Han var rik, for at dere ved Hans fattigdom skulle bli rike.»(2 Kor 8,9)
Kanskje du aldri har sett på deg selv som viktig. Du kan ha et dårlig selvbilde. Det kan hende du ser tilbake på et liv fullt av smerte og skuffelser: Du kan komme fra et ressurssvakt og ulykkelig hjem, et ekteskap som endte i skilsmisse, en karriere som aldri slo til eller et liv preget av narkotika- og alkoholmisbruk. Både din fortid og din nåtid formidler det samme budskapet: MISLYKKET!
Men ikke for Jesus! Han elsket deg så høyt at Han gav opp alt annet for å forløse deg til seg selv. Vær med å gjenta de vakre ordene til apostelen Paulus, gjør dem til dine: «Han elsket meg og gav seg selv for meg.» Si dem en gang til: «Han elsket meg og gav seg selv for meg.» Og enda engang: «Han elsket meg og gav seg selv for meg»(Gal 2,20).
Prøv nå å se på deg selv som den perlen som Jesus holdt i sin naglemerkede hånd. Hør Ham si til deg: «Du er så vakker! Du kostet Meg alt Jeg hadde, men Jeg angrer ikke. For nå er du Min for alltid!»
Du kan ikke gjøre noe for å fortjene dette. Du kan aldri forandre deg selv eller forbedre deg på noe vis. Alt du kan gjøre er å akseptere det Jesus har gjort for deg og takke Ham!
Du tilhører Ham i all evighet!
Til dere alle i Herrens tjeneste,
troens gave.
Se derekprince.no for fullstendig oversikt over bøker, video og bibelmateriell av Derek Prince!