En ting må stå klart for oss, ifølge Guds ord, og det er at «intet urent skal komme inn i himmelen, og ingen som farer med stygghet og løgn» (Åp 21, 27). Himmelen er et rent sted for rene sjeler, og alt som kommer der må være i full harmoni med Guds vilje. Når vi har framholdt dette med den myndighet og kraft Guds Ånd gir oss, er det mange som føler at de må innrømme sannheten av dette, eller gi slipp på Guds ord, men andre har funnet ut en ny bakdør. Det som Jesu blod og den gode Hellige Ånd ikke utretter her i tiden, det skal den legemlige død utrette! Men som vi senere [1. T.B. Barratts Minneutgave 8 fra 1952] skal se, er dette bare en utflukt for å komme bort fra sannheten!
Skriften lærer klart at renselsesprosessen[1. Frelsen] må finne sted her – før døden inntreffer. Noen renselseskilde finnes ikke bak dødens porter! Himmelens herlighet og renhet er betrygget . «Utenfor er hundene og trollmennene og horkarlene og manndraperne og avgudsdyrkerne, og enhver som elsker og taler løgn» (Åp 22, 15). Skriften sier bestemt at «ingen skal se Herren» som ikke er helliget. Jesus selv sier: «Salige er de rene av hjertet; for de skal se Gud» (Matt 5, 8). Ennå et par steder blant de mange som kunne anføres.
I Rom 6, 6-7: «Vi vet jo dette at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at syndelegemet skulle bli til intet, så vi ikke mer skal tjene synden; for den som er død, er rettferdiggjort fra synden,» og i Kol 3, 9 taler Paulus til dem «som har avkledd seg det gamle menneske med dets gjerninger og ikledd seg det nye, som fornyes til kunnskap etter sin skapers bilde».
Vi hverken «håner» eller «spotter» dem som har en annen oppfatning enn oss, som det har vært sagt, men samtidig forblir deres lære om dødens frelsende makt rent ut umulig for oss. Det er sant at «den legemlige død befrir oss fra det dødelige legeme». Det er en forløsning, som sagt, som står tilbake: «Vårt legemes forløsning» (Rom 8, 23).
«Legemet er dødt på grunn av synd». Det er underkastet sykdom og død, og savner mange betingelser for a kunne utføre var rensede ånds ønsker og vilje, og disse mangler, om enn de skal bekjempes og i meget overvinnes, vil ledsage legemet til det siste, og i forbindelse med legemets naturdrifter, som ikke er syndige, bare de holdes innenfor den bestemte ramme, kan det oppstå fristelser og prøvelser av mange slags, men døden vil gjøre ende på alt dette. Men døden gjør ingen ende på synden!
Synden har ikke sitt sete i legemet, men i menneskeånden. Synden har svekket legemets opprinnelige kraft så det er «dødt», dvs. ute av stand til å tjene Gud av seg selv, og må engang gjennomgå dødsprosessen eller forvandlingen, men legemet og sjelen er bare redskaper som vår indre ånd betjener seg av, derfor er den også den ansvarlige del av vårt vesen og ikke vårt legeme. Hvis ikke ånden omvender seg her, sa vil også det oppstandne legeme lide sammen med den i evigheten, men ånden avgjør vår skjebne.
Døden avslutter vår tilværelse her og farer oss inn i en tilværelse hvor frelsen ikke tilbys. Det er intet forløsende ved døden, for så vidt det gjelder var udødelige ånd. Den avskjærer oss fra frelsen hvis vi er ufrelste i døden, og fra muligheten til å bli det, og kan derfor ikke betraktes som et middel til å rense vår ånd fra synden.
Det er mulig at det som foregår i mennesket umiddelbart før døden, kan innvirke på sinnet og vekke det til alvor. Det har vi ofte beviser for, men selve døden, når ånden farer ut av legemet, frelser ikke fra synden. Legemet går i forråtnelse, og ånden flytter inn i dødsriket.