Av Derek Prince.
Tro, slik den er beskrevet i Det nye testamente, er i dens forskjellige aspekter alltid i samsvar med den definisjonen som vi finner i Hebreerbrevet 11:1: «Tro er full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser.» Troens grunnleggende natur uttrykker seg likevel gjennom bestemte relaterte former: 1) Tro å leve ved; 2) Tro som en gave; og 3) tro som en frukt.
Åndelige gavers egenart
Paulus begynner 1 Kor 12, som handler om de åndelige gaver, slik: «Når det gjelder de åndelige gaver, brødre, vil jeg ikke at dere skal være uvitende.» I versene 7-11 lister han så opp 9 bestemte gaver:
Men Åndens åpenbaring blir gitt til hver enkelt, etter hva som er gagnlig: For til én blir det gitt visdoms ord ved Ånden, til en annen kunnskaps ord ved den samme Ånd, til en annen tro ved den samme Ånd, til en annen nådegaver til å utføre helbredelser ved den samme Ånd, til en annen kraft til å gjøre undergjerninger, til en annen profetisk gave, til en annen å prøve ånder, til en annen forskjellige slags tunger, til en annen tydning av tunger. Men den ene og samme Ånd virker alle disse forskjellige nådegavene og deler ut til hver enkelt, slik han vil.
Nøkkelordet for disse gavenes bestemte egenskaper er manifestasjon. Den Hellige Ånd, som bor i en troende, er usynlig. Men når disse gavene virker gjennom en troende, blir Den Hellige Ånds nærvær manifestert for de menneskelige sansene – og resultatet blir synlig, hørbart eller kan føles.
Siden disse gavene er manifestasjoner, ikke av den troendes personlighet, men av Den Hellige Ånd som en person i den troende, er de alle overnaturlige i sin karakter. I hvert enkelt tilfelle ligger virkningen av dem på et høyere nivå enn vi noen gang kunne frembringe ved våre egne evner. Dette er bare mulig gjennom en direkte, overnaturlig inngripen av Den Hellige Ånd. Ved disse gaver og gjennom den troende, kommer Den Hellige Ånd til syne fra den usynlige verden for å virke direkte inn i vår fysiske verden i tid og rom.
Paulus fastslår to viktige, praktiske poenger når det gjelder disse gavene. For det første blir de utdelt utelukkende i henhold til Den Hellige Ånds skjønn, etter hans suverene hensikt for den enkelte troende. Menneskelig vilje eller prestasjon er ikke noe grunnlag for å motta disse åndelige gavene. For det andre gis de «til hver enkelt, etter hva som er gagnlig» – for en nyttig, praktisk hensikt. Som Bob Mumford sa: «Åndens gaver er verktøy, ikke leketøy.»
Det er ofte blitt påpekt at disse 9 gavene kan inndeles i 3 grupper:
Tre ytringsgaver – gaver som virker gjennom den troendes munn: Profetier, tunger og tydning av tunger. Tre åpenbaringsgaver – gaver som innebærer åndelig opplysning: Visdoms ord, kunnskaps ord og gaven til å skjelne ånder. Tre kraftgaver – gaver til å utøve Guds overnaturlige kraft på det fysiske område: Tro, helbredelse og mirakler.
«Ha Guds tro»
Troens gave er den første av de tre kraftgavene. Den skiller seg ut fra de øvrige formene av tro ved det faktum at det er en suveren, overnaturlig manifestasjon av Den Hellige Ånd som virker gjennom den troende.
I Mat 21 og Mark 11 leser vi hvordan Jesus, på sin vei inn i Jerusalem med sine disipler, så et fikentre ved veien. Jesus lette etter frukt. Da han ikke fant noen frukt, uttalte han en forbannelse over treet: «Aldri i evighet skal noen spise frukt av deg» (Mark 11:14). Da de gikk forbi treet neste dag, ble disiplene forskrekket over å se at det hadde visnet i løpet av 24 timer. «Rabbi, se!» sa Peter, «fikentreet som du forbannet har visnet bort» (Mark 11:21). Jesus svarte: «Ha tro til Gud» (vers 22). Det er slik dette vanligvis oversettes. Det Jesus imidlertid sa, direkte oversatt, var: «Ha Guds tro» (’Gud’ står i genitiv på gresk).
Den spesielle form for tro som omtales her er nettopp tro som gave. Den springer ut fra Gud, ikke fra mennesket – den er en del av Guds egen natur. Gjennom troens gave, formidles en del av Guds tro direkte og overnaturlig til den troende. Dette er tro på et guddommelig plan, så høyt over den menneskelige tro som himmelen er over jorden.
Ved å si: «Ha Guds tro», utfordret Jesus sine disipler til å motta og utøve denne form for tro, slik han selv hadde gjort. Han fortsatte med å fortelle dem at med en slik tro kunne de utrette mye:
«Sannelig sier jeg dere: Hvis dere har tro og ikke tviler, skal dere ikke bare kunne gjøre det som ble gjort med fikentreet. Men også om dere sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! skal det skje» (Mat 21:21).
I Mark 11:23 taler Jesus om denne troen ikke bare til de disiplene som er tilstede, men ved å bruke ordene ’den som’, utvider han sitt løfte til alle troende:
«For sannelig sier jeg dere: Den som sier til dette fjellet: ’Løft deg og kast deg i havet!’ og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, han skal få det som han sier.»
Jesus setter ingen grenser for rekkevidden av denne slags tro. Uttrykket han bruker inkluderer alt: «Den som sier… det han sier… han skal få.» Det er ingen restriksjon med hensyn til hvem som taler eller de ordene som blir uttalt. Det som betyr noe er troens substans; det må være Guds egen tro.
I Luk 8:22-25 ser vi at Jesus og hans disipler krysset over Genesaretsjøen i en båt, da de plutselig ble utsatt for en uvanlig voldsom storm. Disiplene vekker Jesus, som lå og sov bak i båten, og sa: «Mester, Mester, vi går under!» Historien fortsetter: «Da reiste han seg og truet vinden og de mektige bølgene. Og de la seg, og det ble blikk stille.»
Det er tydelig at den troen som Jesus utøvde her ikke lå på det menneskelige plan. Vind og bølger er ikke normalt under menneskers kontroll. Men da det var nødvendig, ble Jesus fylt av Guds egen tro, og ved et ord som ble uttalt i den troen, kunne han utrette det som bare Gud kunne ha gjort – å få stormen til øyeblikkelig å legge seg.
Etterpå spurte Jesus disiplene: «Hvor er deres tro?» Med andre ord: «Hvorfor kunne ikke dere ha gjort det i stedet for meg?» Kunne det ikke ha vært like lett for disiplene å få stormen til å stilne som det var for Jesus – hvis de hadde utøvd den rette form for tro? Men i den krisen som stormen forårsaket, ble disiplenes hjerter grepet av frykt, og troen forsvant. Jesus, derimot, åpnet sitt hjerte til Faderen og mottok fra ham den overnaturlige troens gave som var nødvendig for å hanskes med stormen.
Kvalitet, ikke kvantitet
Senere sto Jesus overfor en annen slags storm – en gutt som hadde et epileptisk anfall. Jesus behandlet denne stormen på samme måte som han hadde gjort på Genesaretsjøen. Han uttalte et troens ord med en autoritet som drev den onde ånden ut av gutten. Da disiplene spurte hvorfor de hadde mislyktes, sa Jesus uten omsvøp: «På grunn av deres vantro.» Så forsatte han: «Hvis dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra til dit! Og det skal flytte seg. Og ingenting skal være umulig for dere» (Mat 17:20).
Her bruker Jesus et sennepsfrø som en målestokk for kvantitet. Mat 13:32 forteller oss at et sennepsfrø er «det minste av alle frø». Jesus minner oss om at det ikke er kvantiteten av tro som betyr noe, men kvaliteten. Et sennepsfrø av denne slags tro er tilstrekkelig til å flytte et fjell!
Nær fullendelsen av sin jordiske tjeneste, utenfor graven til Lasarus, demonstrerte Jesus nok en gang kraften i ord som uttales i den slags tro. Han ropte med høy stemme: «Lasarus, kom ut!» (Joh 11:43). Denne korte befalingen, med kraft fra en overnaturlig tro, fikk en mann som både var død og gravlagt til å komme ut av graven, levende og frisk. Denne form for tro finner vi i selve skapelsen: «Himlene ble dannet ved Herrens ord, og hele deres hær ved et pust [bokstavelig, Ånd] fra hans munn… For han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der» (Sal 33:6, 9).
Guds talte ord, med kraft fra hans Ånd, var det virkningsfulle midlet i hele skapelsen. Når troens gave er virksom, blir mennesket for en tid en kanal for Guds egen tro. Det er ikke så viktig hvem som taler – men troen er viktig! Hvis Guds egen tro er virksom, er det like effektivt enten ordene uttales direkte av Gud eller de uttales ved Åndens kraft gjennom et troende menneske. Når en troende utøver denne guddommelige tro, vil hans ord være like virkningsfulle som om Gud selv hadde uttalt dem.
I alle disse eksemplene ble overnaturlig tro uttrykt gjennom uttalte ord. Ved å tale fikk Jesus fikentreet til å visne, stormen til å stilne, en ond ånd til å forlate den epileptiske gutten og Lasarus til å komme ut av graven. I Mark 11:23 utvidet han dette løftet til ethvert ord som uttales i tro, da han sa: «Den som sier… det han sier… han skal få.»
Enkelte ganger kan et ord, uttalt i en bønn, bli en kanal for troens gave. I Jak 5:15 blir vi fortalt at «troens bønn skal frelse [utfri] den syke.» Er det noen tvil når det gjelder virkningen av den bønnen som beskrives her? Resultatet garanteres. Bønn med dette slaget av gudgitt tro er uimotståelig. Verken sykdom eller noen andre forhold som er mot Guds vilje kan stå imot slik bønn.
Som et eksempel på «troens bønn», viser Jakob til Elia, som ved bønn først holdt alt regn tilbake i 3 ½ år og deretter fikk regnet til å falle igjen (Jak 5:17-18). Skriften er klar med hensyn til at regn og tilbakeholding av regn er en guddommelig rettighet som utøves av Gud selv (se 5 Mos 11:13-17; Jer 5:24; 14:22). Likevel utøvde Elia denne rettigheten på Guds vegne i 3 ½ år. Jakob fremhever at «Elia var et menneske under samme kår som vi» – et menneske akkurat som alle oss andre. Men så lenge han ba med Guds tro, hadde ordene han bar frem samme virkning som Guds egne forordninger.
Det er ikke påkrevet at en slik tro bare virker gjennom det talte ord. Det var en slik overnaturlig tro som bevirket at Jesus kunne gå på den stormfulle Genesaretsjøen (se Mat 14:25-33). Han trengte ikke å si noe; han vandret bare ut på vannet. Da Peter fulgte Jesu oppfordring og utøvde den samme tro, var også han i stand til å gjøre det samme som Jesus – inntil han tok blikket bort fra Jesus og så på bølgene. Da forlot troen ham og han begynte å synke!
Jesu bebreidelse er meget illustrerende: «Du lite troende, hvorfor tvilte du?» (Mat 14:31). Jesus bebreidet ikke Peter fordi han ønsket å gå på vannet, men fordi han mistet troen på veien bort til ham. Don Basham har pekt på at det er et sterkt guddommelig ønske i ethvert menneskes hjerte om å gå ut i overnaturlig tro og vandre på et nivå over vår egen menneskelige evne. Fordi Gud plantet dette sterke ønske i mennesket, bebreider han ikke oss for det. Tvert imot er han villig til å gi oss den troen som setter oss i stand til å gjøre det. Han er bare skuffet når vi ikke lenge nok holder fast på denne spesielle troen.
Gud beholder initiativet
Når det gis en overnaturlig tro i en bestemt situasjon for å møte et spesielt behov, er det som skjer under Guds direkte kontroll, fordi det er Guds egen tro. Han gir den eller holder den tilbake etter sitt skjønn. Tro er, som alle andre overnaturlige gaver, i overensstemmelse med det Paulus sier: «Men den ene og samme Ånd virker alle disse forskjellige nådegavene og deler ut til hver enkelt, slik han vil» (1 Kor 12:11).
Det siste uttrykket – «slik han vil» – betyr at det er Gud som bestemmer når og til hvem han vil formidle hver enkelt av disse gavene. Det er Gud som har initiativet, ikke mennesker. Det gjaldt også for Jesu egen tjeneste. Han forbannet ikke alle fikentrær som var uten frukt, stillet ikke enhver storm, kalte ikke enhver død mann ut av graven eller gikk alltid på vannet. Jesus passet på å la initiativet ligge i sin Fars hender.
I Joh 5:19 sier han: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. For det han gjør, gjør sønnen likedan.» (se også Joh 14:10.) Det var alltid Faderen som hadde initiativet.
Vi må lære å bli like respektfulle og varsomme i vårt forhold til Faderen som Jesus var. Troens gave kan ikke vi bestemme over, den kan heller ikke brukes til å tilfredsstille våre personlige innfall eller ambisjoner. Den gjøres tilgjengelig etter Guds skjønn, for å fullende det som springer ut fra Guds evige forsett. Vi verken kan eller må prøve å vriste initiativet fra Gud.
Troens gave, avbildet som et sennepsfrø, ligner de to åpenbaringsgavene – visdoms ord og kunnskaps ord. Visdom er rettledende; kunnskap er informerende. Gud, som har all visdom og kunnskap, legger heldigvis ikke noen byrder på oss når det gjelder dette. Men i en situasjon der vi trenger rettledning, kan han overnaturlig gi oss et «visdoms ord» – et lite sennepsfrø fra sin store visdom. Eller når vi trenger informasjon, kan han gi oss et lite sennepsfrø fra sin store kunnskap.
Slik er det også med troens gave. Gud har all tro, men han formidler ikke alt til oss. Men i en gitt situasjon, der vi trenger en tro som ligger på et høyere plan enn vårt eget, kan Gud gi oss et sennepsfrø fra sitt eget store lager.
Utrustning for evangelisering
Fra et annet synspunkt er troens gave, som vi tidligere har sett, forbundet med de to andre kraftgavene; helbredelsens gave og utføring av mirakler. I praksis tjener ofte troens gave som en katalysator for å frembringe de to andre gavene. Det ser vi i tjenesten til Filip i Apg 8:5-7:
«Filip drog da ned til byen Samaria og forkynte Kristus for dem. Og i de store folkeskarene aktet enhver på alt det som ble talt av Filip da de hørte og så de tegnene han gjorde. For urene ånder ropte med høy røst og for ut av mange som var besatt. Og mange som var vanføre og lamme ble helbredet.»
I den første fasen av sin tjeneste, kastet Filip ut onde ånder. Som Jesus gjorde i Mat 17:17-20 og andre steder, gjorde han det ved det talte ord ut fra troens gave. I den andre fasen av sin tjeneste, var de to tilknyttede gavene, helbredelser og mirakler i funksjon. Resultatet var at det skjedde mirakler og at vanføre og lamme ble helbredet.
Oppsummering
Vi ser at troens gave er en av de 9 Åndens gaver (1 Kor 12:17-20), der hver av dem er en overnaturlig manifestasjon av Den Hellige Ånd som bor i en troende og virker gjennom vedkommende. Gjennom troens gave formidler Den Hellige Ånd kortvarig en del av Guds tro til oss – tro på et guddommelig plan, høyt over det menneskelige. Det er ikke kvantitet, men kvalitet som teller, der bare et sennepsfrø av Guds tro er tilstrekkelig til å flytte et fjell.
Troens gave virker ofte gjennom det talte ord (enkelte ganger uttalt i bønn), som da Jesus fikk fikentreet til å visne, stillet stormen, drev ut onde ånder og oppvekte Lasarus. Det var samme tro som gjorde at Jesus – og Peter – kunne gå på de opprørte bølgene.
Gud har plantet et sterkt ønske i mennesket til å utøve en slik tro, og han bebreider oss ikke for det. Slik Jesus viste, må det alltid være Gud som tar initiativet. Må vi alltid være lydige mot Jesu utfordring i Mark 11:22: «Ha Guds tro» og viselig og effektivt benytte denne troens gave.
Se derekprince.no for fullstendig oversikt over bøker, video og bibelmateriell av Derek Prince!