Når et troende menneske dør, går da sjelen direkte til himmelen?

Spørsmål: Når et troende menneske dør, går da sjelen med en gang til himmelen, til Jesus? De som kjente hverandre på jorden, skal de også kjenne hverandre i himmelen?

Svar: Ja, det som skjer når en troende dør, er at vedkommendes ånd og sjel går rett hjem til Herren. Død betyr adskillelse. Ved døden blir ånden og sjelen skilt fra legemet. Straks dødsprosessen er over, er sjelen – det personlige jeg – hos Herren i herligheten.

Bibelen beskriver dette slik: «Vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og være hjemme hos Herren» (2. Kor. 5, 8). «- jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus, for dette er meget, meget bedre» (Fil. 1, 23).

Når døden inntrer, forlater den troendes sjel (og ånd) legemet og går inn i en legemløs, men bevisst tilværelse i Guds nærhet – i den tredje himmel – Paradis.

Skriften omtaler ofte den troendes død som en søvn. Da den Herre Jesus talte om Lasarus’ død, sa han: «Lasarus, vår venn, er sovnet inn» (Joh. 11, 11). For øvrig blir de døde i Kristus gjentatte ganger kalt «de hensovede». Se bandt andre steder: Matt. 27, 52; 1. Kor. 15, 20; 1. Tess. 4, 13-15.

Vær oppmerksom på at uttrykkene «sovnet inn» og «de hensovede» ikke henspiller på sjelen, men på legemet. Det er den troendes legeme som faller i søvn når døden inntrer.

Ved Lasarus grav demonstrerer Herren hva som vil skje når han kommer for annen gang, når han stiger ned til luften. Legg merke til at han i Joh. 11,11 ikke bare sier: «Lasarus, vår venn, er sovnet inn.» Han sier også: «- men jeg går for å vekke ham.» Og når han står ved denne elskede troendes grav, roper han med høy røst: «Lasarus, kom ut!» (v. 43). Og øyeblikkelig skjer det: «Da kom den døde ut -»(v. 44).

Mr. Spurgeon sier så betegnende: «Det var godt at Herren sa: «Lasarus!» Hadde han bare sagt: «Kom ut!» ville alle de hensovede hellige kommet ut.»

Tiden var imidlertid ikke inne for at det skulle skje. Men – vi som lever i dag, nærmer oss raskt denne begivenheten, da «Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop -.» Snart så lyder hans mektige røst: «Stig opp her!» (Åpb. 4, 1). Og på hans bydende rop vekkes alle de troendes avsjelede legemer opp. De fremstår i forvand­let skikkelse. Sammen med de troendesom lever, rykkes de opp i luften for å møte Herren. Ånd, sjel og legeme blir gjenforenet. Da er vår frelse komplett. Vi er blitt lik Ham.

Spørsmålet om hvorvidt vi skal kjenne hverandre igjen i himmelen, har vel enhver av oss mer eller mindre vært opptatt av, vil jeg tro. Egentlig er det ikke noe bestemt bibelord som spesielt utreder denne sak. Men flere beretninger og avsnitt i Skriften synes klart å indikere at vi skal bære vår identitet med oss inn i evigheten, og at vi således skal gjenkjenne hverandre.

I denne forbindelse ligger det nær å tenke på det som skjedde på «det hellige berg». Der ble Peter, Jakob og Johannes konfrontert med Moses og Elias. «- det er godt at vi er her», utbryter Peter. Og så fore­slår han: «- la oss gjøre tre boliger, en til deg , og en til Moses, og en til Elias.» Det var så visst ikke vanskelig for disiplene å gjenkjenne disse gammeltestamentlige personer, som de hadde lært å kjenne gjennom Skriften.

Hvis man ikke skal kjenne hverandre igjen i den kommende verden, hvordan skal vi da oppfatte det Herren sier i Matt. 8, 11? Her er hans ord: «Men jeg sier dere at mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himlenes rike.»

Jo, i vårt evige hjem, og under riket, skal vi nok få stifte nærmere bekjentskap med disse Guds menn. Vi skal sitte til bords med dem – nyte det mest intime samfunn med dem – i all evighet.

Noen ekteskapelig gjenforening blir det riktignok ikke i himmelen. Ekteskapet hører jordlivet til. Slektskaps- og familieforhold vil opphøre når evighetslivet begynner. Bare her i tiden står vi i et spesielt kjærlighetsforhold til dem vi er knyttet til med blodets bånd.

I himmelen blir det annerledes. Der vil vi elske hverandre med en ren, usmittet og fullkommen kjærlighet. Vi vil stå i det samme åpne, fortrolige og intime forhold til hver enkelt av de hellige.

Som jeg ovenfor har påpekt, skal vår personlighet ikke forandres. Helt utenkelig vil det da være at vi ikke skal kjenne hverandre igjen når vi møtes i vårt evige hjemland. Vi skal ikke degraderes, men herliggjøres. Ikke reduseres, men fullkommengjøres. Vi skal opp­høyes. Bli «forfremmet til herligheten».

La så dette være vår trøst på sorgens dag: Vi skal møte våre kjære igjen der hjemme. Uavlatelig leve sammen med dem og alle de frelste i fullkommen lykke og harmoni.

Kilde: Arne Helseth-Dyrseth