Spørsmål: Etter hva jeg forstår, mener De at Bibelen er ordrett inspirert. Hvordan kan vi vite at dette er riktig ? Mange mener jo at mye av det som fortelles i Det gamle testamente, ble gjengitt etter overleveringerfra generasjon til generasjon, og at det derfor ikke kan utelukkes at det forekommer feil i Bibelen.
Svar: De har forstått meg rett. Jeg mener bestemt at Bibelen er verbal inspirert, dvs. inspirert ord for ord. Gud brukte omtrent førti personer til å nedtegne åpenbaringsordet – Skriften. Disse skrev under guddommelig inspirasjon, ved Den Hellige Ånds ledelse.
Den Herre Jesus viser ofte til Skriften (GT). Det gjør også apostlene. I Joh. 5, 46 sier Herren: «- hadde dere trodd Moses, da hadde dere trodd meg; for det er om meg han har skrevet.» Her signerer han, så å si, de fem Mosebøkene. Gir dem sin uforbeholdne godkjennelse som inspirerte skrifter. Fastslår at det Moses har skrevet, er like troverdig som de ord Han selv uttaler. Dette blir for øvrig stadfestet i Ap.gj. 7, 38, hvor vi leser: «- han (Moses) som mottok levende ord for å gi oss dem.»
Vi merker oss også at Herren sier: Moses… har skrevet. Helt klart viser han her til de fem første bøker i Bibelen. Han fremholder at disse skrifter er ført i pennen av Moses, noe mange i dag – i kristenhetens navn – prøver å bortforklare.
Følgende skriftsitater sier uttrykkelig at Bibelen er ordinspirert: «- Herrens Ånd taler gjennom meg, og hans ord er på min tunge. -» (2. Sam. 23,2). «Det som vi også taler om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Ånden lærer» (1. Kor. 2, 13) «de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd »(2. Pet. 1, 21).
Når Bibelen gjør krav på å være verbal inspirert, betyr det imidlertid ikke at den er blitt til ved mekanisk diktat. Skribentenes personlighet ble nemlig ikke koblet ut ved inspirasjonen. Tvert imot var det personene med deres individuelle egenart Gud brukte. Deres forstand, tanker, følelser og evner ble tatt i bruk av Guds Ånd.
At Gud bare meddelte dem tankene – slik at de stod fritt i valg av ord, er utelukket. For i følge 1. Pet. 1, 10-12 forstod de ikke selv fullt ut det de hadde skrevet.«- de ransaket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste frem til når han forut vitnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter.»
Noen få ganger ble riktignok ordene diktert. Det har vi et eksempel på i Åpb. 19, 9. Der står det: «Og han sier til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllups nattverd!»
Bare Guds ord kan gi nøyaktig uttrykk for Guds tanker. Derfor har Gud åpenbart seg verbalt. Hvert ord, hver bokstav, hver tøddel (det minste tegn) profetene og apostlene festet til pergamentrullene (Matt. 5, 18), var således uttrykk for Guds tanke og hensikt.
Jeg vil gjøre oppmerksom på at når vi taler om ordinspirasjon, tenker vi naturligvis på hvordan Guds ord ble gitt og nedtegnet i de opprinnelige manuskripter til Det gamle og Det nye testamente. Disse håndskrifter eksisterer ikke lenger. Men det finnes en mengde avskrifter. Og når vi vet hvor pinlig nøyaktig avskriverne var med sitt arbeid, er det ingen grunn til å frykte for at teksten ikke er korrekt.
Ofte har vi hørt den bemerking at Bibelen ikke er noen lærebok i historie og geografi. Bare det religiøstetiske stoff i Skriften er autentisk, hevdes det. På denne snedige måte blir det argumentert mot Bibelens ufeilbarlighet. Det er med dyp sorg en må konstatere at dette Skriftsynet vinner mer og mer innpass.
Her finner jeg grunn til å spørre: Hvor meget Guds ord ville det bli igjen i Skriften om vi skulle begynne å skille ut alt det som bare i Det gamle testamente sies om jorden (geologi), om stjernehimmelen (astronomi), om land, områder og avstander (geografi) og om personer og hendelser (historie)? Jeg frykter for at Bibelen da ville bli betydelig redusert.
Tydeligvis forbyr Skriften oss å foreta et slikt skarpt skille mellom historie og frelses-åpenbaring. Den som har en smule kjennskap til Bibelens struktur, vil klart se det. Det lar seg nemlig ikke bortforklare at i store deler av Det gamle testamentes historie (beretninger), ligger Det nye testamentes frelsessannheter skjult.
Beretningene i Det gamle testamente er således ikke bare blott og bar historie. De er også gitt oss som typer og forbilder på vår frelse i Kristus.
For å bekrefte dette, nevner jeg her bare et par eksempler. Når det fortelles om Jonas at han «- var i fiskens buk tre dager og tre netter» (Jon. 2, 1), så har vi her, i følge Herrens klare utsagn i Matt. 12, 40, et tydelig bilde på Kristi død og oppstandelse. Og når Paulus omtaler Abrahams to sønner – trellkvinnens sønn og den frie kvinnes sønn – sier han: «I dette ligger en dypere mening under» (Gal. 4, 22-24).
Kilde: Arne Helseth-Dyrseth