Svar: Her ser vi Guddommens treenighet avspeilet i mennesket. Guds ypperste skapning er nemlig formet etter Guds mønster, skapt i Guds bilde. Det er tydelig sagt i 1. Mos. 1, 26-27, hvor vi leser: «Og Gud sa: La oss (treenigheten) gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse… Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det -.»
Mennesket er altså et sammensatt vesen – en tredeling – noe som klart kommer til uttrykk i menneskets oppbygning. Bare se: «Og Gud Herren dannet mennesket av jordens mold (legemet) og blåste livets ånde i hans nese (ånd); og mennesket ble til en levende sjel.» (1. Mos. 2, 7).
Personlighetens trefoldige sammensetning kan defineres slik: Ånden er sete for Guds-bevisstheten, sjelen for personbevisstheten og legemet for sansebevisstheten. Ånden er den øverste «etasje» i mennesket, den del av oss som setter oss i stand til å korrespondere med Gud. Ånden er også den komponent i mennesket som skiller det fra dyrene.
Gjennom sitt ord og sin Ånd søker Gud kontakt med vår ånd. Det forstår vi av det Herren sier i Joh. 4,24: «Gud er ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet.» Merk. han sier ikke: – i sjel og sannhet. Dette forhold kommer kanskje aller tydeligst frem i Rom. 8, 16, der den inspirerte apostel sier: «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn.»
Vi legger merke til samstemmigheten mellom Guds Ånd og vår ånd. Når Den Hellige Ånd gjennom Skriften sier om oss at vi er syndere som trenger frelse, så sanksjonerer vår ånd det vitnesbyrdet. Og når sannhetens Ånd gjennom den samme sannhets-åpenbaring vitner om at Kristi fullbrakte forsoningsverk er tilstrekkelig til vår frelse, da sier vår ånd: – Det er sant. Vi er overbevist. Vår ånd erkjenner at vi på grunnlag av Kristi verk for oss er frelst. Slik blir vi brakt til sannhets erkjennelse (1. Tim. 2, 4).
Ånden og sjelen er uttrykk for den immaterielle del (den ikke- stofflige del) av mennesket. Nå skal vi være oppmerksomme på at ordet sjel har flere betydninger i Skriften. Enkelte ganger står sjelen for selve livsprinsippet. I så måte har også dyrene sjel. For bare å nevne ett av de mange steder som tydelig viser det: «- blodet er sjelen i alt kjøtt, fordi sjelen er i det» (3. Mos. 17, 14).
Andre ganger betegner sjelen hele personligheten. I 1. Pet. 3, 20 leser vi om de åtte sjeler (Noah og hans familie) som ble frelst gjennom vann. Og i Ap.gj. 27, 37 heter det: «Vi var i alt to hundre og syttiseks sjeler på skipet.»
For øvrig står sjelen for selve livssenteret i mennesket. Den er sete for følelse, sinnsbevegelse, vilje, glede og sorg. Det er blitt sagt at sjelen er bindeleddet mellom ånden og legemet.
At Bibelen skiller mellom menneskets sjel og menneskets ånd, går frem av følgende skriftord: «Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd!» (Hebr. 4, 12). «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser» (Luk. 1, 46-47).
Det legemet vi nå har, kalles et naturlig eller sjelelig legeme. Oppstandelses- og herlighets-legemet vil derimot være et åndelig legeme (1. Kor. 15, 44). Et legeme som fullstendig domineres av ånden.
Ved døden forlater sjelen legemet. (1. Kong. 17, 21-22). Det gjør også ånden (Luk. 8,55). Først på Jesu Kristi dag, når Herren kommer, blir ånd, sjel og legeme gjenforenet. Da vil apostelens og vårt inderlige ønske oppfylles: Ånd, sjel og legeme skal da være fullkomne, ulastelige. Det garanterer disse ord: «Han er trofast som har kalt dere; han skal og gjøre det» (1. Tess. 5, 24).
Kilde: Arne Helseth-Dyrseth