Pastor Gee uttalte at om han gikk arm i arm med sin hustru i England, så var det den naturligste sak i verden, men det ville virke helt motsatt i Palestina. I Amerika t. eks. er det ganske naturlig for kvinner ikke å bruke hatt når de taler, men i England ville dette støte an mot den gode tone. I forbindelse med 1 Tim 2, 11-12 (les dette sted) sa han: «Dette er kanskje det vanskeligste sted av alle for mange, vi har allerede sett at en kvinne kan profetere. Det står bare her at apostelen tillot henne ikke å lære, undervise. Men vi må ta dette vers i sin helhet. Det er noen som tar bare første del: Jeg tillater ikke en kvinne å være lærer. Men vi må ta skriften i sin helhet: «Eller være mannens herre.»
Her ser vi at apostelen forsøker å komme til det han virkelig har som mål. Det er galt av en kvinne å undervise hvis hun i denne gjerning forsøker å få makt. Undervisningen er nemlig en av de tjenester i menigheten som gir mest autoritet, ja, vi må undervise med myndighet. Det er ikke noe ved å undervise hvis vi ikke har autoritet bak undervisningen, derfor er dette et arbeid som en kvinne kan gjøre hvis hun er mye forsiktig.
Jeg underviste i en stor bibelskole i Amerika i fjor, og blandt lærerstaben var en kvinne, en meget gudfryktig kvinne, en kvinne som hadde mottatt dyp undervisning i Guds ord. Men hun kom til meg i stor vanskelighet en dag. «Å, de kritiserer meg alle, mr. Gee, de sier at jeg er ulydig mot Guds ord. Å, vær så snill og fortell meg om jeg har rett eller urett.» Jeg gav da mine grunner for det. I sin unKvinnens stilling i menigheten 36 dervisning på skolen så la hun ikke beslag på noen autoritet, hun var uttrykkelig innbudt til å undervise av de brødre som stod i spissen for skolen.
Hun trengte seg ikke selv frem; brødrene bad henne komme. Det er stor forskjell i det. Og hele tiden mens hun underviste var hun under oppsyn av den broder som stod i spissen for skolen, så alt hun underviste var hele tiden under kontroll, og hun var alltid villig til å underkaste seg hans mening. Hvis han sa: «Vær så snill ikke å undervise i det emne,» så tidde hun; hvis han sa: «Jeg tror ikke du har rett der,» så bøyde hun seg. Altså for hennes vedkommende syntes jeg ikke det var noe ubibelsk.
Jeg tror ikke Paulus ville ha funnet noe galt i det. Og det var en ting som vi slett ikke kunne holde våre øyne lukket for, og det var at Gud brukte hennes tjeneste. Jeg tror at det vers må tas i sin helhet, og da skal vi ikke komme til å misbruke det».
Jeg vil bare tilføye at når en kvinne er ledet av Guds Ånd, så vil hun alltid vite å finne sin rette stilling uten at være under «kontroll» og «oppsyn» av mennene. Den Hellige Ånd vil kontrollere henne så mannens verdighet som mann ikke krenkes. Men hvis mannen er ledet av Guds Ånd, vil heller ikke kvinnens verdighet som kvinne bli krenket.
Da vil man ikke tilbaketrenge Åndens gaver som fremkommer hverken hos mannen eller kvinnen. Og hvis det under eksepsjonelle tider skulle vise seg at Herren må oppreise en Debora — også i vår tid, så vil mennene forstå Kvinnens stilling i menigheten 37 det, fordi de er såpass åndelig innstillet at de fatter Den Hellige Ånds gjerning!
Vi kommer så til den konklusjon eller slutning at det begrep om kvinnens stilling i de kristne menigheter som bibelen fremholder, er mye mere omfattende enn mange er villig til å innrømme.