Finnes det et helvete?

a10sorrow-stairs

Hertil vil mange straks svare nei! Andre vil svare: Ja! En vil si: “Et helvete? Ja, jeg har et helvete i mitt eget hjem!” En mann sa ganske nylig til mig: “Hver morgen jeg våkner, er det som om jeg våknet i helvete.”

“Helvete!” vil noen si: “Gå ut på krigsmarken i dag, så vil du straks kunne finne et helvete, mange helvete”. Således ville man fortsette. Saken er den, at der oppstår et helvete allerede her når man ikke har forbindelse med Gud! Den tilstand som rår, både her og der i verden, er ofte som et lite helvete.

Men spørsmålet går dypere enn som så. Det gjelder det hinsidige forhold bak død 0g grav. Finnes der noe der, som svarer til den tenke man har om de ugudeliges straff og pine, som vi har hørt om i vår barnelærdom? Er det virkelig sant at store masser av mennesker vil havne i helvete når deres liv er opphørt i denne verden? Stemmer en slik tenke og forkynnelse med det billede av Gud som skriften har gitt oss, som kjærlighetens Fader?

Det er spørsmål som må trenge sig inn på oss. selv om vi søker å bortvise dem og mener at vi er hevet over en slik tankegang!

Alt det som hører det hinsidige liv til, er av stor betydning for oss alle, og Bibelens vitnesbyrd om dette må derfor være avgjørende for dem som tror på den som en åpenbaring av Guds bestemmelse med onde og gode mennesker.

At det er en evig himmel og en ubeskrivelig herlighet i vente for Guds folk, se, det er noe de Fleste tror, men Bibelens lære om en evig fortapelse møter motstand fra mange hold, især etterat rasjonalismen, ateismen og universalismen har trengt sig inn på så mange områder.

Straks man nevner ordet

helvete,

er det mange som blir bitre eller drar på smilebåndet, de tror ikke at det finnes et sådant sted og vil, ut fra en del menneskelige slutninger, søke å bortforklare det.

Emnet er således gjenstand for diskusjon, og verdensmennesker som ikke tror på et evig helvete for de fortapte, forfølger ofte og forhåner Gjerne dem som tror det og som mener at Gud selv har åpenbart dette gjennom sitt ord.

I alminnelighet vil folk Som ikke helt er forherdet og gudsforlatte, medgi at det er meget ondt i verden. Visstnok har “Christian Science” søkt å motbevis dette og har ikledd sin teorier kristelig talemåter og fått i stand en religion av sine slutninger; men enhver som vil bruke sin forstand og sine tanker i samklang med Guds ord, vil medgi at like så sikkert som det er sykdom til i verden. – Noe Christian Science også benekter – like så sikkert er det synd her, og at denne er opprinnelig skyld i all den ulykke som finnes – sykdom iberegnet.

Som regel vil folk gjerne klynge sig til den tenke at det er et liv etter dette. De kan ikke tenke sig livets evige opphør. Visstnok er del så, at det er gudsfornektere og rasjonalister av enhver type som fornekter dette og påstår at vi til slutt blir som den jord vi trampet på. Men dypest inne i vårt vesen er det en stemme som sier at materialismen og ateismen er falsk; og i virkeligheten tror ateistene neppe selv at døden avsluttet alt. Det innebærer en fornektelse av menneskets verdighet og rettigheter å tro og forkynne menneskets tilintetgjørelse i døden. Et vesen som kan omspene hele universet med sin tenke og forstand og viser sig å kunne handle ganske annerledes opphøyet og forstandsmessig enn dyrene omkring det, kan umulig opphøre å eksistere fordi det dør. Det må være en fortsettelse av det liv som er begynt her nede! Vår egen forstand tilsier oss dette, så vel som de forhåpninger vi har, som brenner og luer inne i vår barm. Døden kan umulig avslutte alt! Den som lærer dette, har ingen føling med virkeligheten og ingen forståelse av menneskets opphøyete og enestående tilværelse!

Ateistenes ufornuftige påstand vil man lett komme forbi når man fester sig ved den guddommelige åpenbaring sådan som vi har den i Bibelen. Den Hellige Ånd hat klart trukket opp linjene for oss der og meddelt oss Guds tanker og vilje med sine skapninger.

Den strid som har rast mest, har derfor nærmest dreiet sig om hvorvidt den straff som venter de ugudelige på den annen side, er evig, eller om vi kan vente en fornyet henvendelse til disse med tilbud om frelse i den hinsidige verden, og i såfall mener mange, at dette tilbud da vil bli akseptert og at alle til slutt vil bli gjeninnsatt i sine tapte rettigheter, ja, endog selve djevelen og hans engler.

Det er flere retninger som er oppstått i tiden som har forsvart denne teori, men de som følger den bibelske åpenbaring, selv om deres hjerter kunne ønske sig en slik utløsning av problemet er ikke i stand til å finne denne utvei i den guddommelige plan, og for dem er Guds ord som sagt avgjørende, selvom det som deri læres er i strid med den menneskelige tankegang. Vi må også alltid erindre at den skyldige part vil gjerne få sin straff i en så mild form som mulig.

Mange predikanter har opphørt ganske å omtale helvete, selv om de ikke kan benekte at det finnes et sådant sted og ikke er i stand til å motbevise at de ugudelige vil forbli der for evig. Det var en tid da predikanter preket helvete alt for meget og forsømte forkynnelsen om Guds kjærlighet og himmelen. Men nu har en hel del svunget sig som en pendel helt over til den annen side og forsømmer å advare folk mot den fare de står i ved å forkaste Guds sannhet. Derved synder man mot det lys skriftene har bragd oss og gir ikke folk den veiledning de trenger! Hva ville man tenke om den som visste at hurtigtoget nærmet sig, men forsømte å gi de forbifarende de nødvendige faresignaler? Og hva kan man tenke og mene om dem som gir seg ut for å være Herrens videre og folkets åndelige veiledere, men forsømmer å advare dem mot den kommende fare, den uunngåelige dom over de ufrelstes gjerninger og liv, som er evig i sin følger?

Det er vel så at når Bibelen benytter utrykk som “ilsjøen” o. l., så er man tilbøyelig til å tenke sig en ild lik vår materielle ild. Men etter oppstandelsen, når også de ugudelige har fått udødelige legemer, vil ikke den materielle ild som vi kjenner til, kunne volde dem noe besvær. Udødelige vesener kan passere gjennom alt det som betegnes med ordet materie – også ilden, på samme måte som Jesu legeme etter oppstandelsen kunne gå gjennom en dør. Endog de ugudelige vil kunne gjøre det, da deres legemer blir åndelige og blir ikke bundet eller påvirket av materien eller tyngdeloven. Men når uttrykket ild og pine benyttes, kan vi være forvisset om at den lidelse de fortapte må gjennomgå, er like så virkelig som den materielle ild er det, og like følbar som den fysiske pine her, men den er avpasset udødelige vesener og deres tilstand hisset! Billedet som benyttes, skulde bare tjene til å vekke vår forståelse av den forferdelige gru og angst og pine de fortapte må gjennomgå. Dantes fantastiske billeder kan vel vekke til ettertanke, men det v i r k e l i g e forhold vil bli av den art som u d ø d e l i g e mennesker kan og må gjennomleve, og denne blir like virkelig i redselsfull ulykke for de fortapte i Hades og Gehenna som de frelstes evige glede Og harmoniske samvær med Gud og alt hellig i himmelen blir det!

Uttrykket helvete har ofte vært anvendt på en uriktig måte i de gamle bibeloversettelser, og dette har igjen skapt en del forvirring; men det faktum blir dog stående at det er et helvete. og deres tilstand som kommer der. er, ifølge den guddommelige åpenbaring, uforanderlig, selv om ikke alle får den samme straff, men vil bli dømt etter det lys de har mottatt og sitt forhold til samme i denne verden. Her har vi med en like håndpåtagelig virkelighet å gjøre som vår egen eksistens på denne side død og grav er virkelig. Det er et emne som bør vekke alle sovende sinn til ettertanke.

Under mine studier av dette emne har jeg hentet mange tanker fra forskjellig hold.*)

Jeg må bekjenne at jeg ikke er en ekspert på dette område. men enhver, især en ordets forkynner, er nødt til å forme sig et begrep om et så viktig emne. Og det syn. jeg fremholder nu, har jeg hatt helt fra ungdommen av, og jeg mener at det er bygget på selve skriften. Den må være vår rettesnor også her, ja især her!

Det er flere uttrykk som benyttes i Skriften for å betegne den hinsidige tilstand. I Det gamle Testamente anvendes ordet

s h e o l.

“Det sikter alltid til de dødes tilstand, unntagen når det i overført form brukes om noe her i verden. Det betegner ikke varighet. I alminnelighet betyr det den usette verden eller de henfarne sjelers tilstand” .*)

Tartarus

er et ord som bare forekommer en gang i Skriften. Det finnes i 2.Pet.2.4: “For så sant Gud ikke sparte engler da de syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen og overgav dem til mørkets huller i varetekt til dom” o.s.v. Tartarus er her oversatt med avgrunnen. Antagelig er det den avgrunn satan blir kastet i begynnelsen av tusenårsriket. (Åpenb.20,2-3), likeså den avgrunn som den besatte ikke ønsket å komme til (Luk.8,30-31).

*) Især biskop 5. M Merrills bok om “Det Nye Testamentets lære om helvete” og rev. Marshall Randles bok: “For ever”.

*) S.. M. Merrill.

Dr. Joseph Henry Thayer uttaler i “Greek-English Leksikon” at “oldtidens grekere betraktet ordet som et uttrykk for oppholdsstedet for de ugudelige etter døden, hvor de lider straff for sine onde gjerninger, og at det svarer til jødenes Gehenna.” Men det siste sted er det ikke, da de befinner sig i “varetekt til dom”, og Gehenna kommer e f t e r dommen foran den hvite trone.

Den bekjente ” International Standard Bibel Encyclopaedia”

sier at det betyr “oppholdsstedet for de falne engler”. “Det er de falne englers fengsel før dommen og burde stått i Bibelen med sitt opprinnelige navn: Tartarus.”

Hades

er et ord av megen viktighet i behandlingen av hele dette spørsmål. Det har samme betydning som Sheol i Det gamle Testamente og sikter til den hinsidige verden, stedet for de ånder som har forlatt sine legemer. Det sier oss intet om deres karakter og tilstand som kommer der; det er kun mellomtilstanden for de døde. Både de onde og gode oppholder sig i Hades eller som det nu oversettes

dødsriket.

Det er uriktig å oversette Hades med “grav”, som i den engelske oversettelse, for Hades omfatter alltid de ånder som er adskilt fra legemet og ikke selve legemet. Det kan derfor ikke forbindes med den materielle verden, men sikter til de dødes oppholdssted mellom døden og oppstandelsen.

Det er vel så at en del materialistiske fortolkere mener at Sheol eller Hades betyr graven, og “Paradiset” er for disse et sted med velsignelse på den gjenfødte jord. Men “Sheol (Hades) anvendes som sagt i alminnelig gresk språkbruk om oppholdsstedet for de ånder som er gått bort. Den jødiske anvendelse av ordet bekrefter dette, like så den avhandling som sies å være skrevet av Josefus (hva enten den er skrevet av ham eller ikke), og således blir det anvendt i Skriften i Luk.16, hvor også uttrykket “Abrahams skjød” benyttes. Det ville være umulig for Jesus uten videre å anvende et blott og bart overtroisk eller hedensk billede uten å gjøre en bemerkning derom, ei heller kunne Paulus, som selv hadde vært en streng fariseer, ha inntatt et slikt standpunkt om Paradis som han gjorde.” (2.Kor.12).

Grant fastslår at hvilket billedlig uttrykk av H a d e s der enn gjøres når det settes i forbindelse med mennesket. Så har det alltid kun en betydning, og det er slett ikke graven. Hades står ugjendrivelig i samme forhold til ånden som graven til legemet. Det at de kobles sammen. disse uttrykk. “døden og Hades”, beviser dette. Vi kan anføre en del skriftsteder som fastslår det:

I Åpenbaringen 20,13 sies det at “døden og dødsriket gav tilbake de døde som var i dem,” Døden har ganske naturlig med det livløse legeme å gjøre og Hades (dødsriket) med ånden. I Ap.gj,27 står det; “For du skal ikke forlate min sjel i Hades (dødsriket), ei heller skal du overgi din hellige til å se tilintetgjørelse.” Hades mottar menneskeånden, og uttrykket om forråtnelse sikter til legemet og graven. I sin fortolkning i det 31. vers sier Peter: “Så var det om Messias’ oppstandelse han fremsynt talte det ord at han ikke ble forlatt i dødsriket (Hades) ei heller så hans kjød tilintetgjørelse” (d. v, s, i graven), Peter fastslår at det skjedde Som Guds ord forutsa.

Hades benyttes på elleve steder i det nye Testamente, men hver gang betegne det stedet hvor de bortgangne ånder oppholder sig Åp.l,18.8 sammenkobles også døden og dødsriket som ovenfor anført; de er dog forskjellig fra hinannen. Når oppstandelsen finner sted, vil døden oppgi de legemer den har, og Hades de ånder som er der. Åndene vil bli forenett med de legemer som oppstår av gravene og av havets dyp. Johannes så hvorledes “havet gav tilbake de døde som var i det, og døden (som gjemte menneskenes legemer) og dødsriket (som gjemte menneskenes ånder) gav tilbake de døde som var i dem.” (20, 13). De mennesker som var “døde”, blev m. a. o. levende, og det skjedde derved at gravene blev tomme og ikke kunne beholde sitt bytte (de avsjelede legemer), og dødsriket kunne ikke lenger holde på de legemsløse ånder. men begge både sjel og legeme – fant hverandre igjen, legemet naturligvis i fornyet og åndelig skikkelse, avpasset den evige og udødelige ånds krav og dens nye tilværelse etter oppstandelsen. Det oppstår “et åndelig legeme”, sier Paulus (1.Kor.15,44).

Både døden og dødsriket blir tømt etter den siste oppstandelse. “Ingen Adams sønn, hværken frelst eller fortapt,” sier John Ritehie, “vil da finnes der, for i den evige tilstand vil det aldri mere oppstå noen atskillelse mellom legeme og sjel.” De frelste som er oppstått eller forvandlet, vil være i evig herlighet (l.Pet.5,10) og de fortapte i Gehenna, (Mark.9,43-44) dvs. “ildsjøen” (Åp.20. 14).

Her nevnte vi et annet meget viktig ord:

G e h e n n a.

Det forekommer 12 ganger i Det nye Testamente ; og når unntas Jak. 3, 6, bemerker Merrill, hvor det har en billedlig betydning, finnes det kun i Jesu taler. Det blev især benyttet når han talte til jødene og ville neppe forståes av andre enn dem. “Man er gjennomgående enig om ordets opprinnelse og betydning. Det er sammensatt av to hebraiske ord Som til sammen betyr Hinnoms dal. Det var et sted i dalen syd for Jerusalem hvor man hadde drevet avgudsdyrkelse, hvor Moloks billede stod, hvor kananittene, og senere i frafallets tid, israelittene utøvde denne grusomme gudsdyrkelse. Kong Josias (2.Kong.23,) omstyrtet denne avgudsdyrkelse og vanhelliget stedet så det blev et sted hvor man bragte stadens avfall og urenhet. I Det gamle Testamente kaltes det “Tofet i Hinnoms dal”. Stedets navn blev brukt om alt som stred mot Gud og var forhatt av hans folk. Det blev således ganske naturlig ett utrykk for jødenes begrep om Guds fienders straff etter døden. Det var også i denne forstand vår Frelser brukte ordet Gehenna, for å betegne den straff som til sist skulde ramme de onde. Brukt på denne måte får det en betydning som mere enn noe annet ord nærmer sig det som folk i alminnelighet mener med uttrykket “helvete”, og dog er det et egennavn, navnet på et velkjent sted. Man burde beholdt ordet som det lyder i grunnspråket uten å oversette det. Men det som er av størst betydning er ikke ordets opprinnelse, historie og betydning, men dets

a n v e n d e l s e”.

“Det er mange,” Sier Merrill, “av dem endog som tror på en evig straff, Som anvender ordet Gehenna om mellom tilstanden eller om tilstanden umiddelbart etter døden. Men dette er absolutt uriktig. For denne tilstand betegnes ved ordet Hades, hvorimot Gehenna betegnet den tilstand de onde vil komme i etter den endelige dom og slett ikke deres tilstand etter døden og før oppstandelsen. Når man holder disse uttrykk klart fra hverandre, så vil man forhindre meggen forvirring.”

Altså – “Hades omfatter tilstanden etter døden på denne side av oppstandelsen; noe Gehena finnes ikke før man er kommet hinsides Hades. Gehena peker hen på perioden etter oppstandelsen og dommen, på den siste tilstand. Tartarus peker hen på de falne englers fengsel før dommen. Straffens varighet betegnes ikke ved disse uttrykk, den kommer til som en naturlig følge. Hades må nødvendigvis ha en bestemt varighet på samme måte som verden har det, og dens varighet er nettopp begrenset til den periode verden varer, eller mere bestemt til den tid åndene er adskilt fra sine legemer.” I den første oppstandelse vil den oppgi alle den nu har og forsvinne Derfor er straffen der ikke evig (for Hades opphører), og “derfor har de som fremholder at Hades ikke er noe sted for evig straff, ikke som de mener beseiret noe punkt i den ortodokse lære angående dette, for de har ikke derved berørt det som tvisten dreier sig om.”

Straffen – pinen – i Hades er bare innledningen til den pine og straff som følger umiddelbart etter dommen foran den hvite trone (Ap.2o,11-15), etterat den ufrelstes ånd har forlatt Hades og i den siste oppstandelse gjenforenet sig med legemet. Den ugudeliges ånd og legeme skal i fellesskap hisset lide for sine handlinger og et liv i synd og vantro her. De har syndet i fellesskap og skal lide i fellesskap.

Ordene

Død og grav

har som regel noe trist og lammende ved sig, især for de ufrelste. Det er intet de frykter mere enn døden. I Hebr.2,15 står det om dem som “av frykt for døden var i trældom all sin livstid”. Men i samme setning sies det oss at Jesus er kommet for å “utfri alle” disse I 14, vers heter det; “Ettersom da barna har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, for att han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen”.

Det er en stor og herlig utfrielse Når en virkelig kristen ser fremtiden og døden og evigheten i møte, har han intet å frykte for I Kristus har ryddet årsaken til frykt av veien, idet han “i alle ting blev sine brødre lik, for att han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder. For derved at han selv har lidd og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet”. (17 og 18.vers).

Grunnen til denne frykt sees av den siste del av det 15. kapitel i 1.Kor. Døden betraktes som en fiende, og “den siste fiende”. (26.v.) Men det som gjør døden så bitter og hård for mange er synden. “Dødens brodd er synden”. Synden hugger til de ugudelige i dødsstunden og volder forferdelse og uro; og det som gir synden kraft er loven. Guds rene og hellige lov fremholder hvor redselsfull synden er, så dommen fyller sjelen med gru.

Men den som tror på Jesus Kristus. frykter ikke. fordi dødens brodd er borttatt. Jesu Kristi Guds Sønns blod “renser fra all synd!” Da kan man si som Paulus: “Død, hvor er din brodd? død. hvor er din seier? – men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!” Døden blir for den troende sjel kun en overgang fra Prøvetiden til det sikre og lykkelige opphold i Paradis, så man endog kan si: ” Vi vil heller være borte fra legemet og være hjemme hos Herren” (2.Kor.5,8). Herav ser vi at den som er frelst ved troen på Kristi blod, er sikret evig liv hvis han er tro inntil enden; og i det øyeblikk det inntreffer som vi kaller døden, da vil ånden bli båret hjem der hvor Herren er!

Den derimot som dør “uten Gud og uten håp,” vil åpne sine øyne i pinens sted. Hans ånd vil fare dit hvor alle de samles som kun levde for sig selv og foraktet Guds nåde.

Man opphører ikke med å eksistere i døden.

For en del falske profeter er det om å gjøre å påvise at man i dødsøyeblikket opphører å eksistere, eller treder inn i en ubevisst tilstand. Deres argument lyder omtrent således: Døden begynte hos Adam den dag han var ulydig “og hersker over troende og vantro uten forskjell inntil oppstandelsensens morgen. Derfor følger det av sig selv, at både de rettferdige og urettferdige er helt og holdent døde når de dør. Dødstilstanden omfatter hverken lykke eller elendighet, men er en dødstilstand hvor intet bevisst liv kjennes. og dette er felles for både frelste og ufrelste.”

Men tenke sig til en slik tåpelig påstand som denne! De skjelner ikke mellom den naturlige død – legemets, og åndens utløsning av legemet. De glemmer at hverken Enok eller Elias døde, og at de som lever ved Kristi komme, vil aldri dø. “Vi skal ikke alle hensove”, sier Paulus i 1.Kor.15,51.

“De som fører denne falske lære, er kommet helt utenfor Guds plan.:” sier Ritehie med rette. “De har ingen korrekt oppfatning av det storverk Jesus har utført gjennom sin forsonings død. Deres tankegang kan ikke annet enn bringe sjelene inn i et unødig mørke. Hvorfor skulde man da ønske å “fare herfra og være hjemme hos Herren, hvilket var så meget bedre, hvis det ikke lot sig gjøre? For disse villfarende profeter er døden fremdeles en fiende, en forbannelse, en straff som forsoningen ikke har fjernet eller forminsket. Man skulde ikke tro at de har lest noe om at Kristus ved døden har gjort den til intet som hadde dødens velde, det er djevelen, men at man fremdeles skal leve i frykt for døden hele sin livstid!”

Men døden betyr ikke at man opphører å eksistere. Menneskets ånd eksisterer like fult, selv om den forlater legemet. Legemet dør ganske visst og blir ormeføde, men ånden er aktiv i en annen verden. Hvorledes skal man ellers forklare uttrykk som disse “I legemet” eller “utenfor legemet? (2.Kor.12,2), “hjemme i legemet” eller “borte fra legemet” i 2.Kor.5,6,8? Det sies jo uttrykkelig, at ånden kan flytte ut av legemet og leve uten det.

Man legger sæden i jorden. og ifølge Skriftens språkbruk blir det man sår ikke levendegjort “uten det dør.” (l. Kor. 15.35).

Her har vi et forbilder på det Skriften kaller døden. Apostelen Peter sammenligner døden med “nedleggelsen” av sin “hytte” (2.Pet.l,14). Og Paulus sammenligner det med et jordisk hus som “nedbryte” (2.Kor.l) og i det åttende vers sier han at han “<vil heller være borte fra legemet og være hjemme hos Herren, og i Fil.1.23 sier han: “Jeg har lyst til å fare herfra og være Kristus, for dette er meget, meget bedre.

Døden er således “ikke målet for vårt opphold her, men kun en krise, en krysning på veien. Den naturlige død skiller ånden fra legemet; den åndelige død atskiller mennesket fra Gud.” Om de gjenfødte sies det at de er allerede “døde ved sine overtredelser og synder” (Efes.2,1). Og dog er de “i en redselsfull grad i live og meget aktive.” idet de vandrer “etter denne verdens løp. etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nu er virksom i vantroens barn.” (v. 2). De lever i ondskap og avind og syndige lyster “fremmedgjort for Guds liv ved den vankundighet som er i dem på grunn av deres hjertes forherdelse.” (Efes.4,18)

Den naturlige død er felles både for frelste og ufrelste inntil oppstandelsen finner sted, og rammer alle som ikke blir med i den forvandlede skare når bruden hentes. Døden er en følge av menneskets fall Les Rom.5.12. Den kom som en forferdelig følge av synden. Men den som er frelst er utfridd av den åndelige døds makt!

Uttrykket “døden” innbefatter således ikke bare atskillelsen fra Gud. men også legemets død. De som lever og dør uten Kristus vil lide den “annen døds” redsler. (Åp. 2o, 14.) Det betyr at de etter sin oppstandelse vil bli adskilt fra Gud med legeme, sjel og ånd. Det er den dom som vil ramme alle som forkaster frelsesmidlet: Jesu Kristi dyrebare blod!

Døden tilintetgjort.

I 2.Tim.1,l0 sier Paulus oss at døden er tilintetgjort. Stedet lyder så: “Han (Jesus) tilintet gjorde døden og førte liv og uforgjengelighet frem for lyset ved evangeliet.” Det vil si at han har brutt dødens redsel og makt for alle dem som tilhører ham. Døden blir således ikke lenger “redselens konge” for dem. Mange av dem skal endog fare herfra uten å dø. (1.Kor.15. 51.) Endog de som må gjennomgå dødsskyggens dal. som tror på Herren. har Han lovet at de ikke skal se døden” (Johs.8,51.) Det vil si at de ikke skal se den således som de ufrelste må gjøre det i all dens kraft og redsel For de frelstes vedkommende er som før Sagt “brodden” (synden) uttrykket. (1.Kor.15.56.) De har mottatt det guddommelige liv som Jesus skjenker, han som har “nøklene til døden og dødsriket” (Ap.1.18.)

Etter Guds forsoningsplan i Kristus Jesus, er dødens makt rettslig avskaffet, og når Sønnen, ifølge 1.Kor.15,28, helt har lagt døden under sig. vil den også i virkeligheten bli det. Tusener på tusener har nu passert dødsporten i triumf og er inngått i de levendes evige land med jublende sang. Nu viler deres legemer inntil Jesu basun høres, når han kommer tilbake for å hente sin brudeskare, og da skal de alle delta i triumftoget på forløsningen dag. (Efes.4,30; Rom.8,23.)

Døden – en søvn.

Døden omtales ofte som en “søvn” i skriften. Men denne søvn har intet med menneskets ånd å gjøre, og uttrykket benyttes aldri i skriften på den måte. Det er et vakkert uttrykk for legemets død eller bortgang. Jesus sa; “Lasarus. vår venn er sovnet inn.” (Johs.11,11.) Han ville avsted og oppvekke sin venn fra døden. I Matt.27,52 står: “Og gravene åpnedes, og mange av de hensovede helliges legemer stod opp.” Her sies det uttrykkelig at denne søvn har med legemet å gjøre. I Ap.gj.7.6o sies det om Stefanus: “Og som han hadde sagt dette. sov han inn.” I kap.8.2 står det at gudfryktige menn begravet Stefanus, men da sten regnet falt på ham ropte han og sa; “Herre Jesus, ta imot min ånd!” Hans ånd var således hos Jesus, mens legemet blev lagt i graven. l 1.Kor.15,7 sies det at av de 500 brødre som hadde vært vitner til Jesu oppstandelse, var de fleste ennå i live da Paulus skrev dette brev “men noen er hensovet”, sier han. Det betyr således ikke at de hadde opphørt å eksistere, men deres vitnesbyrd om Jesus på jorden var opphørt. for de var vandret hjem til Gud Om Moses og Elias sies det bestemt i Matt.17.3 at de “talte med” Jesus på Forklarelsens berg; og ifølge Luk.9,31 talte de med ham “om hans bortgang, som han skulde fullbyrde i Jerusalem”. Om Moses sies det tydelig, at Han døde og Gud begravet ham (5.Mos.34.6). Elias for hjem i forvandlet tilstand. som Enok i sin tid hadde gjort det uten å dø, men han fremstod med sitt udødelige legeme og ånd på Forklarelsen berg, men Moses legeme hvilte der hvor Gud hadde begravet det, og hviler der ennå, men med sin ånd kunne han delta like bevisst i samtalen om Jesu lidelse som Elias. Enskjønt legemet sov i “dalen i Moabs lend mitt imot Bet Peor”. så levde hans ånd i bevisst virksomhet i den usynlige verden: Hades.

Jesu død.

Da Jesus døde på Golgata “ropte han med høy røst og oppgav ånden”. sier Matt.27.5o. I Luk.23.46 står det, at han “ropte med høy røst og sa: Fader i dine hender overgir jeg min ånd!” Og da han hadde sagt dette, utåndet han. Klarere bevis for at Jesu ånd forlot legemet i det øyeblikk han ut åndet og døde. kan man ikke få, og det trenges heller ikke. Hans legeme blev lagt “i en grav som var hugget i klippen og som aldri noen hadde ligget i” (53.v.). Men hans ånd var hos Faderen i Paradis. Han lovte jo røveren: “Idag skal du være med mig i Paradis”.

Betydningen av Jesu død kan aldri til fulle fattes. men han har derved banet vei til liv for alle som tror. men som hans Ånd forlot det blodløse legeme på korset, således vil også vår ånd, hvis vi dør, forlate vårt legeme hvor det enn befinner sig, og i kraft av Kristi seierrik død også finne veien til Paradis. Veien dit syntes ikke å være lang, for ånden som har forlatt legemet. Jesus sa: “I Dag”. Således kan vi gjøre regning på at den samme deg vi dør, er vi “hjemme hos

Herren!”

Ved graven.

Når kisten er senket i jorden og gråtende venner overlater det legeme de hadde så kjært, til jordens muld, så vet de med visshet at døden ikke er det siste for dem som tror! Hvis den begravne venn eller slektning var en virkelig levende kristen. så er ånden allerede da i Paradis. Det er det som gjør at de kristnes tårer lyser av håp og forventning, Og de vet, at de “døde i Kristus skal først oppstå.” Men allerede nu i paradis har de det langt bedre enn de hadde det på jorden. Vi vil derfor ikke ønske dem tilbake, men be om nåde og kraft til selv å være tro inntil døden.

Annerledes er det med dem som dør uten troen på Kristus. De dør “uten Gud og uten håp”. Også de eksisterer, men i pinens sted i dødsriket, der hvor den rike mann kom. Det blir ingen preken om frelse der, ingen salmesang og intet av det som de hadde adgang til her og som så sterkt innbød dem til frelse. Deres skjebne er avgjort for evig! Dommen foran den hvite trone vil kun stadfeste (som en høyesterett) straffenes evige art og beskaffenhet.

“Helvete” er en kjensgjerning!

Der er et helvete like så sikkert som der er en himmel. Et oppholdssted for de ugudelige, like avgjort som for de hellige. Om de ugudelige kom til himmelen ville de ikke finne sig hjemme der. De kan ikke finne sig hjemme blant de hellige på jorden, og himmelen ville bli et helvete for dem. Å, kjære venn, du som er likegyldig overfor Guds kallelser, som håner til og med hans hellige ord. Husk, der kommer en evighet! Du får tid nok å begråte din dårskap, tid nok til å angre at du forkastet den redningsplanke som blev kastet til deg der på det opprørte havet: Korset! Du er som et vrak – torpedert! Synkeferdig! – Hva vil du gjøre? Kun ett kan hjelpe deg, det er Jesu Kristi evangelium! Lukk opp ditt hjerte for det mens du kan! Snart vil du være der hvor din evige skjebne er beseglet og det for evig!

About Thomas Ball Barratt

Thomas Ball Barratt (født 22. juli 1862 i Albaston i provinsen Cornwall, England. døde 29. januar 1940 i Oslo) var en norsk, kristen forkynner, pastor og leder. Han brakte pinsevekkelsen, eller åndsdåpen, som den ble kalt, til Norge og Europa i 1906. Han var først metodistprest, men brøt senere med metodistene og etablerte pinsebevegelsen i Norge.

Legg gjerne igjen en kommentar, men husk å bruke søkemotoren før du stiller et spørsmål. Bruk helst ditt riktige navn, så sant du ikke ønsker å være anonym.