Håp i Kristus – Del 2

plant2

Av Derek Prince.

Alt Guds åpenbarte ord i Bibelen dreier seg om forsoningen – Jesu offerdød på korset og hans triumferende oppstandelse. Forsoningen gjenoppretter synderen til Guds velvilje. Det er en fullstendig gjenopprettelse og forening. Derfor er Jesu Kristi oppstandelse den største begivenheten i hele historien. Den er selve hjertet i det kristne budskapet. Uten oppstandelsen er det i virkeligheten ikke noe kristent budskap. Alt dreier seg om Jesu Kristi død og oppstandelse.

Hovedbestanddelene i evangeliet blir åpenbart gjennom tre enkle historiske fakta – hendelser som har funnet sted i menneskenes historie og som er dokumentert av mange pålitelige vitner: Han døde, han ble gravlagt, og han stod opp igjen den tredje dag.

Det er tre måter som kristendommen – basert på disse kjensgjerninger – skiller seg fra alle andre hovedreligioner på. Den første måten er at kristendommen dreier seg helt og holdent om en person, Jesus fra Nasaret. Ikke bare at det var han som brakte oss evangeliets sannheter, men hele evangeliet dreier seg om hans liv, død og oppstandelse. Du kan ikke fjerne Jesus og beholde evangeliet. Du kan ikke fjerne Jesus og beholde Det nye testamente. Slik er det ikke med andre religioner.

Et annet særpreg ved kristendommen er at den er rotfestet i historien. Den er ikke teoretisk eller bare individuell. Den er midtpunktet i menneskenes historie. Hvis de begivenhetene som den er bygget på er sanne, er kristendommen sann. Hvis de ikke er sanne, er heller ikke kristendommen sann. Det er ingen mellomting. Den er en fullstendig forpliktelse overfor visse historiske fakta.

Det tredje er at kristendommen hevder at den vil bli bekreftet gjennom de personlige erfaringene til dem som tror og som baserer sine liv på følgende tre vitale fakta: Kristi død, hans begravelse og hans oppstandelse. Å tro på Jesus og disse tre fakta om ham vil føre til en overnaturlig forvandling i alle troendes liv.

Hvorfor mennesker avviser ham

Selv om Jesu oppstandelse er et historisk faktum, er det fremdeles mange som avviser det. Jeg tror det er to hovedårsaker til det: Den første er psykologisk, den andre er åndelig.

Psykologisk ønsker ikke folk å erkjenne muligheten av Guds direkte, overnaturlige inngrep i menneskelige forhold. De liker ikke tanken på at Gud på en eller annen måte kan endre på det de betrakter som begivenhetenes fastlagte gang. Likevel er det ingen logisk eller vitenskapelig begrunnelse for en slik holdning.

Den andre grunnen til at Jesu oppstandelse avvises er åndelig. I 2 Kor 4:4 sier Paulus: «Denne tidsalders gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke kan se lyset fra herlighetens evangelium i Kristus, som er Guds bilde» (NIV). «Denne tidsalders gud» er en av Satans mange titler. Han tar liv, mens Jesus gir liv. På korset møtte Jesus Satan og beseiret ham. Det som skjedde på korset avsluttet Satans makt til å dominere mennesker og påtvinge dem sin brutale vilje og de endeløse lidelser som han er ansvarlig for – følelsesmessig, psykisk og åndelig.

Derfor har Satan nå ett overordnet mål: Å hindre menn og kvinner fra å forstå sannheten om hva som skjedde da Jesus døde og så oppstod fra de døde.

Logisk og nødvendig

Fra Guds synspunkt var Jesu oppstandelse både logisk og nødvendig. Det var rettferdiggjørelsen av hans sønns lydighet og rettferdighet. Paulus fastslår dette i Rom 1:1-4:

«Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til Guds evangelium; det som han på forhånd lovte ved profetene sine i de hellige skrifter om sin sønn, han som er kommet av Davids ætt etter kjødet, han som ble stadfestet å være Guds sønn i kraft etter herlighetens Ånd, ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.»>

Menneskelig sett var Jesus en etterkommer av David, men ifølge sin evige natur var han Guds sønn. Gud bekreftet det ved å oppreise ham fra døden. Oppstandelsen er Guds mektige rettferdiggjørelse av sin sønn.

Før det hadde Kristus blitt stilt for to menneskelige domstoler – først den jødiske religiøse domstolen; deretter den sekulære domstolen til den romerske guvernøren Pontius Pilatus. Begge hadde avvist Jesu krav om å være Guds sønn og hadde dømt ham til døden. Videre hadde begge disse rettsinstanser i fellesskap forsøkt å hindre at noen brøt seg inn i Jesu grav. Derfor hadde det jødiske råd kommet med sitt spesielle segl, og den romerske guvernøren hadde sørget for en bevæpnet vaktstyrke til å forsegle graven og vokte den.

På den tredje dag grep Gud imidlertid inn. Seglet ble brutt, vaktene ble lamslått, og Jesus kom ut av graven. Ved denne handlingen omstøtte Gud beslutningene til det jødiske høye råd og den romerske guvernøren, og han stadfestet Jesu påstand om at han var den syndfrie Guds sønn. Hva burde vår reaksjon være? Matteus 28:8-9 beskriver reaksjonen til kvinnene som først vitnet om oppstandelsen:

Så skyndte de seg bort fra graven med frykt og stor glede, og de sprang for å forkynne det til disiplene hans. Og da de gikk for å forkynne det til disiplene hans, se, da møtte Jesus dem og sa: «Fryd dere!» Så kom de frem og grep om føttene hans og tilbad ham.

Hva kan vi gjøre når vi innser hvem han er og hva han gjorde? Det er ikke noe annet fornuftig svar enn å gjøre som kvinnene gjorde: Falle ned for hans føtter og tilbe ham.

Hvordan møte døden

Vår skjebne avhenger av vårt personlige forhold til Jesus Kristus. Vantro vil derfor uvegerlig føre Guds dom og avvisning over seg. Hvis du vil møte døden med fred, tillit og sinnsro, er det fire viktige ting du må gjøre:

Se det i øynene. Erkjenn det faktum at du kommer til å dø. Enhver av oss vil dø. Jeg blir ofte forundret over hvor få mennesker som har forberedt seg på døden. Folk kan gå gjennom livet vel vitende om at de kommer til å dø, uten at de forbereder seg tilstrekkelig for det. Det er ikke sykelig å erkjenne det faktum at du kommer til å dø, det er ganske enkelt realistisk. På den annen side er det meget urealistisk å leve livet uten å forberede seg på den uunngåelige avslutningen.

Tenk over det Paulus sa om seg selv i Fil 1:21: «For meg er livet Kristus og døden en vinning.» Han var ikke redd for å dø. Han hadde erkjent følgene av synd, av dom og av Guds krav i sitt liv, og fordi han hadde vært villig til det og å møte spørsmålet om døden, hadde han kommet inn i et forhold til Gud der det ikke lenger var noe å frykte. Det var bare et sterkt ønske om å bli løst fra dette kjødlige livets trelldom og komme inn i fylden av Guds nærvær.

Alle som vil gjøre det samme som Paulus, kan få den samme trygge forvissningen; en forening med Gud gjennom Jesus Kristus på en slik måte at det ikke lenger er noen fordømmelse, frykt eller uvisshet. Aksepter Guds tilbud. Å akseptere døden fører oss til det andre trinnet: Å akseptere Guds tilbud for tilgivelse, fred og evig liv. Da kan du si med Paulus: «Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus» (Rom 5:1).

For å bli rettferdiggjort, må vi sette all vår tro til Jesu offerdød og erkjenne at han har båret skylden for vår synd.

«Og dette er vitnesbyrdet: At Gud har gitt oss evig liv, og dette livet er i hans sønn. Den som har sønnen, har livet. Den som ikke har Guds sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere som tror på Guds sønns navn, for at dere skal vite at dere har evig liv og for at dere skal fortsette å tro på Guds sønns navn» (1 Joh 5:11-13).

Gud har gitt hele menneskeheten et vitnesbyrd om at han har tilbudt oss evig liv. Dette livet er i hans sønn. Hvis vi mottar Jesus Kristus, har vi mottatt evig liv i ham.

Legg merke til at det står i nåtid. Det er ikke noe som skal skje etter døden, men noe som skjer nå. Hvis du venter med det til etter døden, har du ventet for lenge. Legg merke til at i vers 13 sier Johannes: «Dette har jeg skrevet til dere som tror på Guds sønns navn, for at dere skal vite at dere har evig liv.» Det er ikke bare noe vi tror, men gjennom troen kan vi få visshet. Troens endelige hensikt er å vite. Og de av oss som tror på den måten som Gud forventer at vi skal tro på Jesus Kristus, vet også at vi har evig liv.

Innvie dere til Kristi tjeneste. Vi må innvie oss til Kristus på en slik måte at det vi gjør er godt og akseptabelt for Gud. I den forbindelse må vi disiplinere oss selv på tre områder: Motiv, lydighet og kraft.

Hva er våre motiv? Søker vi våre egne ambisjoner, vår egen glede eller selvtilfredsstillelse? Eller er vi virkelig motivert av ønsket om Guds herlighet? En dag kommer Gud til å vurdere våre motiv.

For det andre: Tjener vi Gud på hans betingelser, eller på våre? Lyder vi Skriftens klare uttalelser og krav, eller prøver vi å forme en slags egen, ny religion som passer oss bedre enn Skriftens betingelser? En dag kommer Gud til å vurdere vår lydighet.

For det tredje: Tjener vi Gud i vår egen kraft, eller i hans kraft? Har vi latt den Hellige Ånd komme inn og ta fullstendig kontroll over oss, motivere oss og gi oss kraft? Tjener vi Gud på en måte som tifredsstiller ham? La Gud vende deg bort fra tidens ting. Det fjerde trinnet er mer komplekst, men ikke desto mindre veldig viktig. Jeg vil innlede det med en av mine favorittekster, Jes 40:6-8:

Det er en røst som sier: «Rop!» Det er en som svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alt kjød er gress, all dets herlighet er som blomsten på marken. Gresset tørker, blomsten visner, når Herrens ånde blåser på det. Sannelig, folket er gress. Gresset tørker, blomsten visner, men vår Guds ord står til evig tid.»

Hvor levende! Vi er omgitt av vakre ting og mennesker vi er glade i. Det er så mye vi liker og setter pris på, og likevel er alt som omgir oss gress – inkludert oss selv. Det blomstrer og trives om morgenen og visner om kvelden.

Gud gir oss skjønnhet i den verdslige verden, og så lar han den visne. Hvorfor? Fordi han ønsker at vi skal lære å sette pris på skjønnhet. Gud ønsker at vi skal lære å kjenne den skjønnheten han kan skape, men han ønsker ikke at vi skal føle oss hjemme i denne verden for alltid. Derfor vekker han vår bevissthet om skjønnhet, vår anerkjennelse av det som er vakkert og godt, og så lar han den midlertidige skjønnheten i denne verden visne. Han gjør det for at vi kan lengte etter den skjønnheten som er i den kommende verden, hinsides denne.

I 1 Kor 15:19 sier Paulus: «Hvis det bare er i dette livet vi har satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkeligste av alle mennesker.» Strekker din tro på Kristus seg inn i evigheten? Hvis ikke er din religion en ynkelig illusjon. Hvis vårt håp til Kristus er ekte, opphører det ikke med dette livet. Det bli bare mer og mer strålende gjennom evigheten.

 

Se derekprince.no for fullstendig oversikt over bøker, video og bibelmateriell av Derek Prince!

About Derek Prince

Derek Prince (1915-2003) er en av verdens mest anerkjente bibellærere og forfatter. Han skrev over 50 bøker, over 450 audio og 150 DVD-er. Mange av disse er oversatt og publisert til mer enn 80 land.

Legg gjerne igjen en kommentar, men husk å bruke søkemotoren før du stiller et spørsmål. Bruk helst ditt riktige navn, så sant du ikke ønsker å være anonym.