Hvilken menighet bør vi stå i eller slutte oss til?

jm_200_NT2.pd-P2.tiff

Av Thomas Ball Barratt.

Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samklang har rettferd med urett, ellerhva samfunn har lys med mørke? Derfor,gå ut fra dem og skill dere fra dem,sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot dere! (2.Kor 6, 15-17)

Og alle de troende holdt seg sammen.
( Ap.gj. 4, 44)

De vi ikke kan slutte oss til.

La oss nå gjøre et sammendrag av de tanker vi her har framholdt.

1. Man innbød aldri et vantro menneske å være medlem av menigheten – ikke med vitende og vilje. “Av de andre vågde ingen å holde seg til dem”.

(Ap.gj. 5, 13.) Jesus led utenfor porten, for at han ved sitt blod kunne hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! (Hebr. 13, 12-13)

Mange steder antar de kristne samfunn medlemmer bare de har en god karakter eller står seg godt finansielt eller har gode forbindelser forøvrig. De første kristne krevde personlig tro på Jesus og opplevd frelse først.

“Menigheter” som åpner sine dører for vantro mennesker – som medlemmer av menigheten – som tillater vantro mennesker å blande seg inn i menighetens anliggender og styre disse, som tilfelle er innen statskirkene og den romersk-katolske kirke, og de verdsliggjorte “friere” samfunn, kan du ikke tilhøre som medlem og bevare det lys Herren har gitt deg, og du bør selvfølgelig ikke slutte deg til dem! Guds ord forbyr det bestemt. (2. Kor. 6, 15-17)

2. Menigheter som har barnedåp kan man ikke slutte seg til, heller ikke bør man tilhøre dem, enten man som lutheranerne døper små barn, eller som metodistene, som døper dem fordi de er Guds barn. De første kristne menigheter kjente intet til barnedåpen, og vi må følge i deres spor. De første menigheter benyttet bare neddyppelsesdåp. Bestekning eller overøsing med vann er således ikke en korrekt dåp.

Paulus sier: “Vi ble begravet med ham ved troen på Guds kraft, han som oppreiste ham fra de døde.” (Kol. 2, 12.)

3. Vi bør ikke slutte oss til eller tilhøre menigheter som har et ubibelsk system. Man kjente intet til pavedømme, bispedømme, årskonferanser eller generalkonferanser, synoder eller landsråd med bestemmende myndighet overfor de lokale menigheter.

Hver menighet var uavhengig og hadde selvbestemmelsesrett over alle sine indre anliggender. Den ene menighet kunne søke råd hos den annen som den anså kompetent til å veilede eller hjelpe. (Ap.gj. 15, 1, 2) I de første menigheters tid var apostlenes bestemmelser avgjørende for alle menigheter, når disse var inspirert av den Hellige Ånd (Ap.gj. 15, 28), og i våre dager må også apostlenes bestemmelser gjelde som menighetens grunnlov, noe nytt tillegg til Bibelen godkjennes ikke.

4. De menigheter som utelukker den Hellige Ånds frie virksomhet og forkaster åndsdåpen med tungetalen og nådegavene, bør man ikke tilhøre eller slutte seg til, da de står i direkte strid med Guds ord og den Hellige Ånds virksomhet. (Matt. 3, 11; Ap.gj. 2, 4; 1.Kor. 14, 39, 40.)

5. Vi kan heller ikke tilhøre menigheter eller slutte oss til dem som benytter verdslige midler for å fremme Guds verk. Pastor Percy G. Parker forteller hvorledes en baptistpastor måtte oppgi sin stilling som forstander i menigheten fordi menighetstjenerne ville benytte søndagsskolesalen til verdslig underholdning. De ville ha dans, kortspill, bridge-partier, biljard, skytebaner, spåkvinner, teater, konserter med adgang til røking og lignende. Vedkommende pastor uttalte: “Menighetene må våkne og gjøre seg fri for alle slike snarer!”.

About Thomas Ball Barratt

Thomas Ball Barratt (født 22. juli 1862 i Albaston i provinsen Cornwall, England. døde 29. januar 1940 i Oslo) var en norsk, kristen forkynner, pastor og leder. Han brakte pinsevekkelsen, eller åndsdåpen, som den ble kalt, til Norge og Europa i 1906. Han var først metodistprest, men brøt senere med metodistene og etablerte pinsebevegelsen i Norge.

Legg gjerne igjen en kommentar, men husk å bruke søkemotoren før du stiller et spørsmål. Bruk helst ditt riktige navn, så sant du ikke ønsker å være anonym.