Spørsmål: Er hodedekke en utgått skikk?

hodedekke1

Med hensyn til skikken for kvinnen, å ha sitt hode tildekket når hun bad eller profeterte, så må vi vel nærmest tro at det var av midlertidig betydning. En befaling om ikke å krenke den gode tone. Den kvinnelige drakt man den gang benyttet ville ikke passe nå. «Nå,» sier Whedon, «sitter kvinnene eller står foran mennene med sine hoder bare, ikke bare i den sosiale sirkel, men i store forsamlinger, og det er ingen religiøs forpliktelse for henne å bruke en hatt i kirken eller som forbyr henne å tale eller be uten hatt. Grunnen hvorfor Paulus fordømte det utildekkede kvinnehode på sin tid, skriver seg fra at en slik handling i de dager ville øyeblikkelig flytte kvinnen fra sitt rette forhold og vekke en hel del vanærende tankeforbindelser, som var skikket til å medføre tvil om menighetens renhet. Det var et tegn på stor sorg eller skam.» (Sml. 5 Mos 21, 10- 13).

Tacitus forteller at til og med tyskerne straffet en skjøge ved å fordrive henne fra sin manns hus med et raket hode. En jødisk forfatter sier i forbindelse med 4 Mos 5, 12- 18: «Blott kvinnens hode! Hvorfor? Fordi det ikke er de israelittiske kvinners skikk å ha blottede hoder. Derfor raker han henne og sier: Da du er avveket fra de israelittiske kvinners skikker, som tildekker sine hoder, og har fulgt hedningenes skikker, som pleier å gå med blottede hoder, se! — da er det skjedd med deg som du har villet!»

I 1 Kor 11, 3 sier Paulus: «Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud.» Kristi stilling som hode for den kristne Kvinnens stilling i menigheten mann er bare et uttrykk for den samstemmighet som der er eller burde bli mellom mennesket — mannen så vel som kvinnen — og Kristus selv. Herved fremstilles også Jesu førerstilling i menigheten (Efes 2, 15-23). På grunn av syndens inngrep er dette mål ofte blitt forrykket, men idealet er der i Guds plan. Og mannen står også, ifølge Guds plan, som den som skal møte kampens hardeste slag.

Det er kvinnens rett å stole på hans offervillighet og større fysiske styrke, om enn der nok har vært tider da «kvinner selv stod opp og strede som de var menn.» Under innflytelsen av den høyere sivilisasjon har kvinnens evner og kraft utviklet seg i den grad at det ikke finnes noen stilling i samfunnet som hun ikke kan bekle, hun har vist seg å stå jevnbyrdig med mannen i det praktiske, det sosiale og det politiske liv.

Men dette til tross, så er det en skjult følelse til stede om mannens førerstilling i samfunnet. Han kan ikke lenger være den tyrann han har vært i et samfunn som vet å skatte kvinnens dyktighet og evner. I det ekteskapelige liv vil han — hvis han fyller sin plass riktig — alltid være kvinnens hode. Men har hun makt over hans hjerte, så vil han vite ikke å misbruke sitt hode til fordel for seg selv, men vil alltid søke sin hustrus og familiens beste. I de vanskeligste spørsmål — hvis der er dissens — blir det hans ord som avgjør det hele. Men den kloke mann vil vokte seg for altfor raske handlinger og utnytte den kraft og de evner han har fått seg betrodd av Gud i sin hustru — til felles gagn og glede. Kjærligheten vil bli den altbeseirende makt. Kvinnens stilling i menigheten

I de kristne menigheter vil det Åndens lys, som Herren har skjenket dem, fortrenge det lavmål av lys og den trelldomsånd som hedenskap og jødedom har medført og drive kvinnens ånd oppover på fremskrittslinjen — mot oppnåelsen av stadig nye muligheter. Men den forstandige kvinne, den Åndsfylte kvinne, vil aldri søke å fortrenge mannen, så hun blir en slags herskerinne over ham. Og mannen på sin side, hvis han er Åndsfylt, vil ikke fortrenge kvinnen.

Det vil oppstå en gledelig og gjensidig forståelse av de evner og muligheter begge parter sitter inne med, og man vil søke å la dem komme menigheten til nytte. Man vil erindre at i Herren er ikke kvinnen noe uten mannen, og mannen er heller ikke noe uten kvinnen.» (1 Kor 11, 11- 12). «For som kvinnen ble til av mannen, blir jo mannen født av en kvinne, men alt er fra Gud.»

Hodedekke
Med hensyn til skikken for kvinnen, å ha sitt hode tildekket
når hun bad eller profeterte, så må vi vel nærmest tro
at det var av midlertidig betydning. En befaling om ikke å
krenke den gode tone. Den kvinnelige drakt man den gang
benyttet ville ikke passe nå. «Nå,» sier Whedon, «sitter
kvinnene eller står foran mennene med sine hoder bare,
ikke bare i den sosiale sirkel, men i store forsamlinger, og
det er ingen religiøs forpliktelse for henne å bruke en hatt
i kirken eller som forbyr henne å tale eller be uten hatt.
Grunnen hvorfor Paulus fordømte det utildekkede kvinnehode
på sin tid, skriver seg fra at en slik handling i de
dager ville øyeblikkelig flytte kvinnen fra sitt rette forhold
og vekke en hel del vanærende tankeforbindelser, som
var skikket til å medføre tvil om menighetens renhet. Det
var et tegn på stor sorg eller skam.» (Sml. 5 Mos 21, 10-
13).
Tacitus forteller at til og med tyskerne straffet en skjøge
ved å fordrive henne fra sin manns hus med et raket hode.
En jødisk forfatter sier i forbindelse med 4 Mos 5, 12-
18: «Blott kvinnens hode! Hvorfor? Fordi det ikke er de
israelittiske kvinners skikk å ha blottede hoder. Derfor raker
han henne og sier: Da du er avveket fra de israelittiske
kvinners skikker, som tildekker sine hoder, og har fulgt
hedningenes skikker, som pleier å gå med blottede hoder,
se! — da er det skjedd med deg som du har villet!»
I 1 Kor 11, 3 sier Paulus: «Jeg vil dere skal vite at Kristus
er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi
hode er Gud.» Kristi stilling som hode for den kristne
Kvinnens stilling i menigheten
32
mann er bare et uttrykk for den samstemmighet som der
er eller burde bli mellom mennesket — mannen så vel
som kvinnen — og Kristus selv. Herved fremstilles også
Jesu førerstilling i menigheten (Efes 2, 15-23). På grunn av
syndens inngrep er dette mål ofte blitt forrykket, men
idealet er der i Guds plan. Og mannen står også, ifølge
Guds plan, som den som skal møte kampens hardeste
slag.
Det er kvinnens rett å stole på hans offervillighet og større
fysiske styrke, om enn der nok har vært tider da «kvinner
selv stod opp og strede som de var menn.» Under innflytelsen
av den høyere sivilisasjon har kvinnens evner og
kraft utviklet seg i den grad at det ikke finnes noen stilling
i samfunnet som hun ikke kan bekle, hun har vist seg å stå
jevnbyrdig med mannen i det praktiske, det sosiale og det
politiske liv.
Men dette til tross, så er det en skjult følelse til stede om
mannens førerstilling i samfunnet. Han kan ikke lenger
være den tyrann han har vært i et samfunn som vet å
skatte kvinnens dyktighet og evner. I det ekteskapelige liv
vil han — hvis han fyller sin plass riktig — alltid være kvinnens
hode. Men har hun makt over hans hjerte, så vil han
vite ikke å misbruke sitt hode til fordel for seg selv, men
vil alltid søke sin hustrus og familiens beste. I de vanskeligste
spørsmål — hvis der er dissens — blir det hans ord
som avgjør det hele. Men den kloke mann vil vokte seg for
altfor raske handlinger og utnytte den kraft og de evner
han har fått seg betrodd av Gud i sin hustru — til felles
gagn og glede. Kjærligheten vil bli den altbeseirende makt.
Kvinnens stilling i menigheten
33
I de kristne menigheter vil det Åndens lys, som Herren har
skjenket dem, fortrenge det lavmål av lys og den trelldomsånd
som hedenskap og jødedom har medført og drive
kvinnens ånd oppover på fremskrittslinjen — mot
oppnåelsen av stadig nye muligheter. Men den forstandige
kvinne, den Åndsfylte kvinne, vil aldri søke å fortrenge
mannen, så hun blir en slags herskerinne over ham. Og
mannen på sin side, hvis han er Åndsfylt, vil ikke fortrenge
kvinnen.
Det vil oppstå en gledelig og gjensidig forståelse av de evner
og muligheter begge parter sitter inne med, og man
vil søke å la dem komme menigheten til nytte. Man vil
erindre at i Herren er ikke kvinnen noe uten mannen, og
mannen er heller ikke noe uten kvinnen.» (1 Kor 11, 11-
12). «For som kvinnen ble til av mannen, blir jo mannen
født av en kvinne, men alt er fra Gud.»

About Thomas Ball Barratt

Thomas Ball Barratt (født 22. juli 1862 i Albaston i provinsen Cornwall, England. døde 29. januar 1940 i Oslo) var en norsk, kristen forkynner, pastor og leder. Han brakte pinsevekkelsen, eller åndsdåpen, som den ble kalt, til Norge og Europa i 1906. Han var først metodistprest, men brøt senere med metodistene og etablerte pinsebevegelsen i Norge.

Legg gjerne igjen en kommentar, men husk å bruke søkemotoren før du stiller et spørsmål. Bruk helst ditt riktige navn, så sant du ikke ønsker å være anonym.