Innen vi går videre, må vi stanse opp ved selve mennesket som sådant og undersøke Skriftens vitnesbyrd. Man kan gå ut fra med bestemthet nå, at vitenskapen har fastslått at mennesket består av mere enn legeme. Man har oppdaget det underbevisste sinn; og hva er det annet enn den usynlige del av vårt vesen? Det er sant at Gud skapte mennesket av jordens muld, men hva sier Skriften videre: «Og Gud Herren blåste livets ånde i hans nese; og mennesket blev til en levende sjel.» (1.Mos.2,7) For en del er mennesket legeme, og når mennesket opphører å ånde, så går det til bake til jorden. «Av jord er du kommet, til jord skal du bli» – men her kommer de kristnes håp: «av jord skal du igjen oppstå!»
På en kirkegård hørte jeg en taler ved en kommunists åpne grav si: «Da vår kjære kamerat nå er nådd frem til det store intet -«! Akk tenkte jeg, hvor tomt og intetsigende! Men hvis kameraten døde uten Gud. så kom han ganske sikkert ikke til «det store intet» han kom dit i Hades hvor den rike mann kom, og hvor alle kommer som ikke tror på Jesus. Men døde han i troen på sin frelser – jeg oppstiller mig ikke som noens dommer så kom han til paradis. Det er noe mere med et menneske enn med et dyr som dør. Den som ikke tror det, har gjort sig skyldig i en stor forbrytelse. idet han eller hun fornedrer det vesen som blev skapt i Gudsbillede, og mener at det har tapt retten til en evig tilværelse. Når man uttaler at læren om menneskets ånd er en «falsk filosofi og har farget teologien i år hundrer» så glemmer man at denne filosofi er hentet fra selve Skriften! – og den er pålitelig! Sammen med de kristne bibelfortolkere når jeg fastholde den bibelske forkynnelse i dette stykke. De påviser at Bibelen visstnok omtaler legemet ganske meget. men samtidig påpeker den at det er underordnet menneskeånden. Les f. eks Gal2,20: «Det liv jeg nå lever i kjødet» Fil.1,22: «Dersom det å leve i kjødet». 2 Kor.5.6: «Så lenge vi er hjemme i legemet» og 9. vers: «enten vi er hjemme eller borte». Hebr.13,3: «Siden I og selv er i legemet!» 2. Kor. 12. 2-3: «Om han var i legemet, vet jeg ikke. eller utenfor legemet, vet jeg ikke» Job.19.26: «Skal jeg ut fra mitt kjød se Gud.» 2.Pet.1,14: «For jeg vet at nedleggelsen av min hytte kommer brått». Mange andre steder kunne anføres. Her ser vi tydelig at det er Skriftens måte å tale på når det gjelder legeme og ånd. Det er som en har sagt «like uriktig å si at mennesket er utelukkende legeme. som å si at det er utelukkende sjel eller ånd.» I 1.Tess.5,23 skjelner Paulus avgjort mellom sjel, ånd og legeme og fremstiller mennesket som et trefoldig vesen. Og det var jo å vente at når det blev skapt i Guds billede. i hans lignelse. at det måtte bli trefoldig. for Gud selv er det. Så mennesket består av legeme, sjel og ånd. Og av Skriften forstår vi at ånden er menneskets udødelig del som skal leve evig. at ånden kan leve selv om legemet dør, men at legemet skal i sin tid oppstå igjen og ånd og legeme skal atter forenes, om enn legemet da blir ikledd udødelighet, selv om det er den ugudelige manns eller kvinnes legeme. Det skal oppstå og motta dom for de gjerninger som blev utført i kjødet. Legemet syndet som åndens redskap og skal lide den velfortjente straff for det syndige liv som leves på jorden. Bibelen taler så klart om dette at man Ikke kan komme utenom det! De stakkars mennesker som gjerne vil få det til at mennesket. når det er ferdig med jordlivet er ferdig med alt. Vil hisset få oppleve at døden kun medfører legemets død, men at ånden lever like klarsynt og bevisst ja i ennå mer omfattende grad enn på jorden. Tilintetgjørelseslæren er dømt som en forferdelig og falsk lære ikke av troende teologer og prester alene, som det påståes, men av Guds eget ord!
Legemet er således ikke alt!
Guds ord erfaringen og vitenskapen er imot en slik fortolkning av menneskets vesen. De som tror dette, lever naturligvis bare for dette liv, og enhver forkynnelse om det hinsidige liv er for dem kun latterlig. Men de gir blott til kjenne at de er uvitende om det vesentligste ved sin egen tilværelse. De har lukket sine øyne til for de største verdier, for «hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel? eller hva vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?» (Matt.16.26.) Således spør Jesus de kalde og golde rasjonalister og materialister i dag som før. Jesus anser mennesket å være av større verdi enn hele verden! Men består vi bare av muld. så forsvinner vi en dag i muld, og som kommunisten sa: i det store intet! Det er en forferdelig og hjerteløs tenke!
Mange mener at vi forkynner. at mennesket i døden blir til to deler «to mennesker». Således var Jesus. ifølge dette; ett menneske mens han levet på jorden. men i døden blev han til to. Det ene lå i Josefs grav. det annet var i Paradis. Man er helt blind for bibelens lære om menneskets trefoldige vesen, og mener at legemet er alt. det eneste mennesket består av. Men svaret er liketil Jesus bestod av tre deler. han som oss. Hans legeme blev lagt i graven, men hans Ånd blev utlevert i Faderens hånd. og for til Paradis sammen med røveren. Han tok røveren med sig dit, rettere. Da legemet døde, opphørte også alle de sjeliske stemninger og følelser. Sjelens virke tok også slutt, men Jesu ånd var i full virksomhet i de dødes rike. hvor han forkynte sin seier over mørkets makter, påskemorgen fylte hans ånd det livløse legeme med liv påny! Det er det store under i kristendommen. og uten det var alt håp ute, men derved har Jesus sikret alle sine en herlig oppstandelse! (1.Kor.15.19.2o.) Det sies i Johs.l0.18. at Jesus hadde makt til både å sette livet til og ta det igjen. Men hvis man i døden blir «intet», hvorledes kunne han ha makt å ta sitt liv tilbake? Det viser oss, at Jesu Ånd var i live og hadde virkekraft. Styrket ved Den Hellige Ånd (Rom.8.11.) inntok Jesu ånd sin plass igjen i det avsjelede legeme som 1å i Josefs grav. Det stod frem fra graven – udødelig, evig, avpasset Jesu ånds krav i den evige verden Jesus sa; «bryt dette tempel ned, og på tre dager skal jeg gjenreise det.» (Johs.2.19.) Han «talte om sitt legemets tempel.» Døden betyr derfor ikke til værelsenes opphør. Jesus blev ikke to mennesker. Da kunne man likeså gjerne si tre mennesker. Men de tre deler utgjør det ene menneske. Sjelens og legemets virksomhet opphørte i døden visstnok, men ånden fortsatte i de dødes rike.
Legeme. sjel og ånd.
Paulus fremholder klart i 1.Tess.5.23 dette, at mennesket består av tre deler. Som tabernaklet og templet var tredelt således også det menneskeskelige tempel. Legemet utgjør da forgården, sjelen det hellige sted, og ånden det aller helligste. Sjelen er stedet for stemninger, følelser og inspirasjoner av forskjellig slags. Åndene er den ansvarlige del av vårt vesen. Den er det som fatter alle beslutninger som utføres ved sjelens og legemets hjelp. De er åndens redskaper. De mottar inntrykk utenfra og ord og toner og meddeler samme til menneskets innerste helligdom: ånden. Fra den kommer så ordrer for hele livets gang. Ånden kan leve helt atskilt fra legemet, eller som tilfellet var med Paulus, under hans opphold i den tredje himmel og i paradis, i en svak tilknytning til legemet. Les Rom.8.lo og Kol.3.3,5. i denne belysning.
Ånden kan være fylt av guddommelig liv, men legemet «dødt på grunn av Synd.» Dvs. at det vanskelig kan etterkomme åndens krav. Man kan være frelst, men et nikotin og alkohol forgiftet legeme f.eks. kan være en stor hindring på mange måter. Fristelser kan komme gjennom disse kanaler og vil søke å trenge sig inn til ånden. Men da. sier Paulus, skal ånden reise sig til kamp. Merk, han sier ikke dette til legemet eller sjelen, men til ånden: «Død da eders jordiske lemmer!» Men også legemet kan levendegjøres, det «dødelige legeme» ved Guds ånd som bor i oss, (Rom.8,11,) så alle de forrige lyster blir en vemmelse for oss. Man kan oppleve Pauli ord i 1.Kor.6,19. at legemet endog blir et «tempel for Den Hellige Ånd.» Visstnok vil det fremdeles melde sig svakheter og ufullkommenheter så lenge man er her, men nå er hele livet stillet «under blodet» Guds Sønns hellige blod! – og leves i troen på ham. Man kjæler ikke for disse svakheter, men søker, ved Guds Ånds hjelp å overvinne dem. (Gal.2,20.) Men i oppstandelsen vil legemet fornyet, forvandlet, evig, udødelig – fremstå som et velskikket hylster om den ånd som i mellom tilstanden har levet den foruten. (Les. 1.Kor.15,42,44; Fil.3.20, 21). Uttrykket «eders ånd og sjel og legeme (1.Tess.5.23) gir oss således Guds ords klare fremstilling av menneskets sammensetning.. I Hebr.4.12 kommer den samme tenke frem. Materialistene tilskriver hjernen de mentale og moralske evner som gjør sig gjeldende hos mennesket, men Skriften gjør det ikke. Hjernen er et vidunderlig redskap, Åndens redskap, men det er også det hele. Ånden kan tenke og føle og høre og tale – eie alle de sanser vi kjenner til helt adskilt fra legemet. (Sml. beretningen om den rike mann og Lasarus). mens mennesket tilskriver materien æren for alt det vidunderlige som skjer gjennom mennesket, så vet vi, ifølge Skriften, at den ånd som ikke sees, menneskets aller helligste, er opphavet til det hele. A. J Russell sier i sin bok: «One Thing I Know» at «Sunder Singh, en moderne mystiker og helgen, sammenlignet menneskets legeme og ånd med to ark maskinskrivepapir med karbonpapir liggende imellom. *) Menneskets fysiske legeme ligger øverst og nedenunder er ånden. Når vi dør, så dør det øverste ark det fysiske legeme som her på jorden kan ha utholdt mange følger av ugjerninger uten at synden er blitt utslettet. Ånden hvorpå gjennomslaget står, går inn i ånde verdenen, og hvis ikke de flekker og mørke pletter som den har fått gjennom legemets synder, blir utslettet, så vil ikke denne ånd kune fremstille sig i Paradisets gjennomtrengende lys, hvor synde flekkene vil bli åpenbart, den måtte søke bort i det ytterste mørke – bortgjemt fra tronen.»
Ånden og Gud.
Det faller av sig selv, som det ovenfor er sagt, er det er av stor viktighet hvilket forhold menneskeånden står i til sin Gud og Skaper. Fallet brakte skilsmisse; men gjennom forsoningsverket på Golgata er forlik og oppreisning muliggjort. Alt vil bero på om mennesket d. v. s. menneskets ånd går med på de betingelser som Gud stiller det for å bli frelst: omvendelse og tro! Det er ikke her plass til å gå i detaljer; jeg vil kun påpeke at den vei mennesket av naturen vandrer på, er dødens vei; og det må omvende sig og ved tro annamme Kristus og hans forsoningsverk til frelse. ellers er det redningsløst fortapt.
Straks vår ånd blir gjenfødt ved den guddommelige Ånds kraft, så kommer det i harmoni med Guds vilje. Fra den stund av vil det søke å etter komme Guds krav således som de fremstilles i Skriften. Den må i alle deler bli vår rettesnor og veileder. Det menneske som motsetter sig Guds vilje, går selvlaget veier og lytter til andre røster enn Guds Ånds røst, vil etterhånden forherdes i sin synd inntil enden kommer; og deretter blir det ingen anledning til frelse. *) Karbonpapiret må vel da være sjelen? Grensen for frelse hører dette liv til Bibelen gir oss intet håp om frelse på den annen side av død og grav!
Lasarus og den rike mann.
Denne beretning i Luk. 16 avdekker virkeligheten for oss. To menn dør, sier Jesus. Den ene «slo sine øyne opp i Hades (dødsriket), der han var i pine.» Den annen blev båret «av engler i Abrahams kjød». Et jødisk uttrykk for den største lykke. Med andre ord: Paradis.
Det nytter ikke å bortforklare det hele som en lignelse kun. Der er en mektig virkelighet bak Jesu ord. Det hendte således som Jesus påstår det gjorde. Begge kommer de til Hades, den usynlige verden, men den ene blir trøstet, den annen må lide pine. Den rike lider visstnok ikke fordi han var rik, og den fattige trøstes ikke fordi han hadde levd i fattigdom. Den fattiges gudsforhold var riktig, men det var den rike manns ikke. Men her sies det bestemt at den rike mann blev «begravet». Hans legeme var her, men hans ånd var i dødsriket. Jesus har således fastslått at ånden er forskjellig fra legemet og kan i mellomtilstanden leve det foruten. Jesus kunne umulig fremsette en villfarende tenke som en virkelighet!
Hades
nevnes som sagt flere ganger i Skriften. Biskop Merrill skildrer disse steder ganske nøye i sin bok, men her er kun plass for noen fingerpek.
I Matt.11,23 og Luk.lo,15 sies det at Kapernaum. som «er blitt opphøyet like til himmelen, skal bli nedstøpt like til Hades (dødsriket). Her hadde Jesus virket mest og utført de fleste av sine store mirakler. Der bodde Han også. Men befolkningen stillet sig avvisende overfor ham. Man kan umulig benytte Hades kun på en billedlig måte, et uttrykk for stedets undergang, men der siktes til en utryddelse av befolkningen, Ødeleggelsen kom også. Lenge kunne man ikke finne stedet hvor byen hadde stått. Hos Matt.16,18 sier Jesus at Hades’ porter (dødsrikets porter) «skal ikke få makt over» hans menighet. Meningen er klar. Når de hellige dør inngår de til Paradis, men når disse er borte vil andre innta deres plass i menigheten. Den skulde eksistere inntil enden. Den vil bestå inntil Jesus henter den! Hvilke trengsler, pinsler, tortur og død den må lide her, så vil det fremdeles vise sig at «martyrers blod er menighetens sæd.» I sin tale på Pinsedag (Ap.gj.2,29-31) anfører Peter den 16. Salme med en tilføyet utlegning, og sier at David «fremsynt talte det ord at han (Messias) ikke blev forlatt i Hads (dødsriket)». Her skjelnes mellom ånd og legeme. Døden tok legemet, men Hades mottok ånden, men den skulde ikke til stadighet bli i Hades Jesu ånd forlot dødsriket og inntok legemet på ny innen det så forråtnelse! Men selv om våre kjæres legemer vil se forråtnelse, så vil dog ånden — når den tid kommer på oppstandelsens herlige morgen — finne frem til det døde legeme. der skal oppstå et åndelig legeme.» (l.Kor.15,44.) Det blir åndens evige hylster og ledsager. Kristi oppstandelse er et pant på og en borgen for vår! I «Den apostoliske trosbekjennelse» står et utrykk som har ført til meggen strid: «Nedfor til helvete.» Der burde ha stått: til Hades. Ifølge sitt løfte til røveren for han til Paradis. Det vil si de gode og rene sjelers oppholdssted i Hades: dødsriket. Hades betegner som sagt kun den usynlige verden, alles oppholdssted mellom døden og oppstandelsen. Men som vi ser av beretningen om den rike mann og Lasarus, er der et uoverstigelig svelg mellom de gode og onde også i Hades. De millioner av rettferdige ånder som er frelste ved Jesu blod, kommer til Paradiset, men de myriader, som forakter korset og nåden i Kristus vil forsvinne i mørket og rope som den rike mann: «Jeg pines storlig i denne lue.» 1.Kor.15.55 står i den norske overs.: «Død, hvor er din brodd? Død hvor er din seier?» Den siste setning er mest korrekt ifølge de eldste manuskripter, men flere yngre manuskripter har ordet «Hades» istedenfor død. Hvis den siste form er riktig så har vi et nytt bevis for forskjellen mellom døden og Hades. Da ser man tydelig oppstandelsens seier over både døden og Hades. Det sier oss at det hele menneske skal oppstå! Ånden hviler ikke i en dødssøvn som noen lærer, som legemet gjør det, inntil oppstandelsen. Paulus var ikke materialist. Han trodde på dødens tilintetgjørelse. Vi skal iføres udødelighet! I Johs. Åpenbaring 1,18 sammenstilles døden og dødsriket meget klart: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende; og jeg var død, og se. jeg er levende i all evighet, Og jeg har nøklene til døden og til Hades (dødsriket).» Her har vi Jesu seierrike tale til Johannes på Patmos etter hans oppstandelse. Han sier oss her, at han har makten og retten til å åpne dødens og Hades porter og befri hvem han vil «For derfor døde Kristus og blev levende igjen at han skulde være Herre både over levende og over døde.» (Rom. 14,9.) I døden overvant han satan djevelen, som hadde dødens velde. Hans egen oppstandelse beviser hans makt til å oppvekke de døde. Oppstandelsen er alle tiders store mirakel! Den beror alene på Guds makt og ikke på naturlovene. I Åp.6,8 ser vi døden som en kriger som meier ned til fote, og Hades (dødsriket) følger med og mottar deres ånd som dør. En broder sa til mig: «Døden går med ljåen og meier gresset ned. Hades er den kurv som mottar gresset når det er avskåret» Men det er dog kun ånden Hades kurven får. Legemet graves ned i muld. Men begge gjenforenes på oppstandelsens morgen. Les så Åp.2o,11-15. Iblant annet sies: «Og døden og Hades (dødsriket) gav tilbake de døde som var i dem … og døden og Hades (dødsriket) blev kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: Ildsjøen. Og hvis noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, da blev han kastet i ildsjøen.» Her sies det oss, at oppstandelsen skal helt beseire både døden og Hades. Dette inntreffer ved nådetidens opphør. Seglene er brutt, basunen skal lyde, og vredesskålene er uttømt. Tusenårsriket er også runnet hen. Satans siste angrep mot Guds trone har funnet sted og han er kastet i ildsjøen, hvor dyret (antikrist) og den falske profet allerede er. Den sene som her skildres er ved tidenes ende. Alle. som ikke tidligere er oppreist fra de døde. skal nå frem av sine graver. Himmelen og jorden forgår. Den store hvite domstol viser sig hvor dommen over de ugudelige skal fullbyrdes og de helliges rettferdighet stadfestes overfor en samlet verden. Som man vil forstå: Når den siste domsavsigelse har funnet sted, så gis det ingen appell fra denne. Alle fortapte kastes i ildsjøen, hvor dyret og den falske profet og. satan befinner sig. Det er «den annen død.» Da har døden intet mere å gjøre. Før alle, selv de ugudelige, har fått sine udødelige legemer. Hades mottar ikke en eneste ånd etter dette. Både dødens og Hades, makt er for evig brutt! Der finnes intet sted i skriften som sier, at ildsjøen atskiller mellom ånd og legeme. De mennesker som kommer der, kommer der med sine åndelige udødelige legemer. De har syndet i sine legemer på jorden og vil høste følgene i sine legemer for evig! Hades benyttes aldri om tilstanden etter oppstandelsen. hværken de frelstes eller fortaptes. Heller ikke betegner det de ugudeliges straff. Men å komme ut av Hades er ikke det samme som å bli frelst fra helvete. Ildsjøen er ikke Hades. Men pinen får man dog en forsmak på der, hvis man dør uten Gud! Det som går foran «ildsjøen» er bestemt omtalt i Skriften. Hades må derfor ikke forståes på annen måte enn mellomtilstanden for ånden, enten i «pine» eller i «Paradis,» en tilstand som går forut for oppstandelse. Uttrykket «Hades» viser oss også, at ånden virkelig eksisterer etter døden og har en bevisst tilværelse, atskilt fra legemet. Der kunne nemlig ikke være noe Hades, hvis de dødes ånder ikke fantes der. Foruten de før nevnte forfattere: biskop Merrill og Rev. Rendles, har jeg hentet opplysninger fra bøker skrevet av Caleb J Beker, T. Shuldham Henry M. A.. Henry Dyer, F. W Grent, dr. Pope, dr. Whedon, Feussett M. A. m. fl. Fremstillingsmåten kan iblant være forskjellig. men de samler sig mot nyteologene, som kun søker å omstyrte Skriftens klare fremstilling om livet etter døden.
Er Paradiset flyttet ut av Hades?
Det er en del ortodokse fortolkere, som mener, at da Jesus gikk gjennom Sheol (Hades) utførte han en mektig forvandling der. «Abrahams skjød» fikk da navnet Paradis og blev løftet helt ut av Hades, så når man dør i troen på Jesus, farer man ikke til Hades (dødsriket) men til Paradis. I Judas 6 7 omtales de falne engler som «forlot sin egen bolig. Dem holder han i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag.» Disse engler befinner sig uten tvil i Tartarus («avgrunnen»). Og der er grunn til å mene, at dette også blir stedet for ugudelige mennesker I mellomtilstanden. Den ild de nå pines i, er innledningen til den ild som vil fortsette etter oppstandelsen og dommen foran den hvite trone. De er i varetektsarrest nå og venter den endelige avgjørelse, da de vil bli kastet i ildsjøen. som «er den annen død.» (Åp.2o,14- 15.)
Judas skriver om Sodomas innbyggere i nåtidsform: «lider en evig ildstraff». Nesten 2ooo år f. Kristus. etterat deres legemer blev fortæret av den ild og svovel som falt ned over Sodoma og Gomorra, for deres ånder til Sheol (Hades), men levde fremdeles der i lidelse da Judas skrev sitt brev. Det er et hårdt slag mot den «sjelesøvn» som mange forkynner. Det er således et sted hvor de urettferdige samles i Hades; – «avgrunnen.» Men selv om de rettferdige blir løftet høyere etter Jesu seier enn de var før, så kan det umulig bety at de er løftet ut av Hades. Alle disse gjenløste sjeler er fremdeles døde å regne for dem som bor på jorden. At deres ånder i Paradis vil juble og fryde sig ennå mere etter Jesu avgjorte seier på Golgata er naturlig, svelget mellom dem og de fortapte er kanskje større enn før. men inntil de oppstår av sine graver. er de «døde» og befinner sig i de dødes rike, selv om det er i lykke og fred! At Jesus for til de dødes rike, like fra korset, må man erkjenne. Han for til Paradis. Men at han for til «den høyeste himmel samme dag» mot sies av ham selv. Tre dager etter sin død, sa han til Maria; Rør ikke ved mig! for jeg er ennå ikke faret opp til Faderen. (Johs.2o.17.) Den røver som ikke omvendte sig for også til Hades. men til den avdeling hvor den rike mann var, de onde englers oppholdssted, eller som det også kalles: det «dypeste dødsrike» (5 Mos,32.22) eller Tartarus (2.Pet.2,4). Grant påpeker at Jesu ord til Maria etter oppstandelsen om hans himmelfart «er noe ganske annet enn hans ånds bortgang til Faderen. Himmelfarten er forbundet med hans seier over døden og ikke hans underkastelse under denne. Den tenke at han, da han traff Maria, ennå ikke var faret opp, men at han umiddelbart deretter gjorde det, innen de andre kvinner omfavnet hans føtter er kun å smile av. Antagelig hadde Maria fortalt dem om ham og så ilte de til ham. Maria var kanskje altfor pågående og behøvde en påminnelse om. at han ikke lengere stod som den dødelige foran henne, men som den udødelige!
PREKET HAN FOR ÅNDENE SOM VAR I VARETEKT?
På korset ropte Jesus: «Det er fullbrakt!» Hans fornedrelse var fullkommen. Han hadde lidt den straff som guddommen anså nødvendig for verdens frelse. Det faller av sig selv, at Jesus kunne ikke lide de fortaptes evige lidelse. Da måtte han nødvendigvis lide ennå. Den teori at han gjorde det, sier Grant «hører med til de mørkeste kapitler i den historiske teologi.» Det var også denne forkynnelse, som for en del bevirket at Bjørnstjerne Bjørnson forlot kristendommen.
Jesus for i triumf til de dødes rike og forkynte, som vår forløser, sin seier og autoritet og herredømme over mørkets makter. Så 1.Pet.3.18-21; må ikke forståes derhen, at han preket evangeliet for de fortapte i Hades. Hvorfor preket han da kun for disse forherdede ånder fra Noahs tid og ikke for de andre folkeslag hvis ånder kom til Sheol eller Hades? Folkeslag, som ikke en gang hadde hatt en slik predikant som Noah? Det er utenkelig! Gud er ikke partisk Det er en annen tolkning av dette sted, som er antatt av flere anerkjente bibelfortolkere. Ifølge denne skal det bety, at «i denne» ånd, den nemlig som virket gjennom Noah (sml 1.Pet.1.11: Kristi Ånd) «den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager.» preket han for de som var ulydige før syndefloden, hvis ånder nå var i varetekt. «Hverken Herren selv eller noen sendt av ham har noensinne preket for de fortapte siden de forlot jorden. Derom er vi absolutt overbevist!» sier Ritchie.
Paradis.
Dette uttrykk benyttes kun tre ganger i vår bibel, og det først i Det nye Testamente: 1) Luk.23.43; 2) 2.Kor.12,4; 3) ÅP.2,7. Det er et østerlandsk ord for en park eller forlystelsesgrund, sier F. W. Grant, i septuagintaoversettelsen får også Edens have navnet Paradis. Det betyr ikke den endelige fullkommenhet, for åndene har ennå ikke mottatt sine herliggjorte legemer. Paulus, da han blev henrykket i ånden, kom helt inn i Paradis. Der fikk han se Jesus i hans herliggjorte skikkelse, han som fyller alt og i alle, og et glimt av den herlighet som råder i paradis. Dr. Whedom sier: «Det er underfulle mysterier gjemt for oss i Paradis, og de ord som ånd taler til ånd er altfor hellige til å kunne meddeles i et menneskelig språk, og de kan ikke ytres med mindre det skjer gjennom tungemålsgaven.» Tenk! – denne bibelfortolker som er død forlenge siden og intet har hatt med «pinsevekkelsen» å gjøre, tenkte sig dog den mulighet at det paradisiske språk kan meddeles gjennom tungetalen! Paulus taler forresten om <englers tunger.» (1Kor.13,1.)
Kunne Jesus gå over svelget?
Ifølge hans egne ord så kunne ingen gå over dette svelg. (Luk.16.26.) «Dessuten er et stort svelg festet mellom oss og eder, for at de som vil gå herfra og over til eder, ikke skal kunne det, og for at heller ikke de på den andre side skal fare derfra over til oss!» Jesus kunne derfor ikke, ifølge sine egne ord, gå over det store svelg som skilte mellom lykkens og pinens sted i Hades. Han har derfor heller ikke kunnet preke om frelse for de fortapte som er i avgrunnen.