Når kisten er senket i jorden og gråtende venner overlater det legeme de hadde så kjært, til jordens muld, så vet de med visshet at døden ikke er det siste for dem som tror! Hvis den begravne venn eller slektning var en virkelig levende kristen, så er ånden allerede da i Paradis. Det er det som gjør at de kristnes tårer lyser av håp og forventning, og de vet, at de “døde i Kristus skal først oppstå.” Men allerede nå i paradis har de det langt bedre enn de hadde det på jorden. Vi vil derfor ikke ønske dem tilbake, men be om nåde og kraft til selv å være tro inntil døden.
Annerledes er det med dem som dør uten troen på Kristus. De dør “uten Gud og uten håp”. Også de eksisterer, men i pinens sted i dødsriket, der hvor den rike mann kom. Det blir ingen preken om frelse der, ingen salmesang og intet av det som de hadde adgang til her og som så sterkt innbød dem til frelse. Deres skjebne er avgjort for evig! Dommen foran den hvite trone vil kun stadfeste (som en høyesterett) straffenes evige art og beskaffenhet.
Der er et helvete like så sikkert som der er en himmel. Et oppholdssted for de ugudelige, like avgjort som for de hellige. Om de ugudelige kom til himmelen ville de ikke finne seg hjemme der. De kan ikke finne seg hjemme blant de hellige på jorden, og himmelen ville bli et helvete for dem.
Å, kjære venn, du som er likegyldig overfor Guds kallelser, som håner til og med hans hellige ord. Husk, det kommer en evighet! Du får tid nok å begråte din dårskap, tid nok til å angre at du forkastet den redningsplanke som blev kastet til deg der på det opprørte havet: Korset! Du er som et vrak – torpedert! Synkeferdig! – Hva vil du gjøre? Kun ett kan hjelpe deg, det er Jesu Kristi evangelium!
Lukk opp ditt hjerte for det mens du kan! Snart vil du være der hvor din evige skjebne er beseglet og det for evig!