Kjære Nicky!
Jeg studerer ved Minnesota universitet. De siste par årene har jeg hatt problemer som er verre enn jeg noensinne kunne drømme om. Jeg har mistet all livslyst og finner intet som rettferdiggjør min eksistens. Jeg hater alle, deriblant meg selv. Jeg hater skolen og alt den står for. I går kveld låste jeg garasjen og satte på bilmotoren, men min far kom ut i garasjen for å hente noe, og han ble sint. Han sa at jeg kunne drepe meg selv ved å gjøre noe slikt som dette. Han skulle bare visst! Om han bare hadde forstått. Om han bare hadde skjønt hvor fortvilet jeg er. Er det noen grunn til å leve, Nicky? Noen grunn i det hele tatt?
Henry.
Kjære Henry!
Du gjenspeiler den fortvilelse og lede som så mange opplever i disse dager. Brevet ditt nevner ikke noe om Gud, men du bruker ordet «jeg» svært ofte. Sannheten er at du, som så mange andre, er blitt selvopptatt. Det kan være farlig.
Jo da, Henry, det er en grunn til å leve, men grunnen ligger utenfor deg selv. Så lenge du kapsler deg inn i deg selv, vil du aldri finne denne grunn. Kom ut. Kom ut og se på mennesker som har det mye verre enn deg. Tenk på måter du kan hjelpe dem på. Se på den menneskelige nød omkring deg, folk som har det vondt både på kropp og sjel. Så skal du være villig til å hjelpe dem. Si til Gud: «Her er jeg, send meg.»
Men du kan ikke sendes ut før du er innrullert i Guds hær. Skal du bli det, må du omvende deg fra din selviskhet og bli født på ny — da får du det som sommerfuglen når den forlater sin kokong. Den nye fødsel vil gjøre deg fri. Du blir levende for Gud, og han vil gi deg noe nytt å leve for. Verden vil se ny ut for deg. Du vil få se den for første gang.
Jeg takker Gud for at du er kommet dit du er nå, til slutten på «selvet». Nå kan du begynne å leve det liv du er bestemt for, det overstrømmende livet som har Kristus som sentrum.
Nicky.
Kilde: Nicky Cruz, Det Ensomme Nu, 1971, Den kristne bokringen, s. 54-55