I løpet av årenes løp er det stadig et spørsmål som har kommet til minne i mine tanker. Er det en lov eller et påbud som forteller oss kristne om å gi tiende av sin inntekt, helt uten unntak, eller skal enhver gi etter det hjertet forteller under den situasjon man befinner seg i?
Vi vet at før loven kom, så ga Abraham tiende på grunn av takknemmelighet til Gud. Han var allerede velsignet før han begynte å gi.
Da loven kom, ble det som før var en takknemmelighetsgjerning gjort om til et lovbud. «All tiende i landet, både av grøden på marken og av frukten på trærne, hører Herren til. Den er viet til Herren.» (3 Mos 27, 30).
Etter som loven ble oppfylt i Kristus, er vi ikke lenger under lovens forbannelse. Likevel er det mange som holder fast på budet om tienden.
Årsakene til at dette henger igjen kan være mange og mangt. Noen kan ha arvet det som en lærdom fra sine foreldre eller søndagsskolen. Menighetene på sin side frykter kanskje økonomisk krise og frykter de ikke vil kunne oppfylle sine mål.
For noen går det ikke opp et lys i dette emne, før en selv har havnet i et økonomisk uføre. Først da ser en klart om en faktisk er under loven eller om man er i nåden.
Det finnes mange familier i tvungen gjeldsordning. De har knapt nok penger til livets opphold. De mange nyfrelste som sitter i landets fengsler, og som kanskje må betale erstatning for det de tidligere har forårsaket, har kanskje heller ikke stort å tilby etter at alt har blitt betalt. Det finnes de som ikke har nok til livets opphold etter at alle regningene har blitt betalt, som lever på kredittkort. De og mange flere er i en situasjon hvor de ikke kan betale tiende.
Bibelen forteller oss at vi skal gi. Ikke gi fordi et lovbud forteller oss det, for det finnes ikke lenger, men vi skal gi etter vår evne etter som vårt hjerte forteller oss det. Noen evner å gi mer, andre evner å gi mindre. Likevel står det så tydelig og klart: «For Gud elsker en glad giver».
Det står ikke prosentvis hvor meget man skal gi, men det står at «enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.» (2 Kor 9, 7) for «vet dere ikke at de som gjør tjeneste i tempelet, lever av tempelets inntekter, og at de som tjener ved alteret, får sin del av det som ofres på alteret? På samme måte har Herren bestemt at de som forkynner evangeliet, skal leve av evangeliet.» (1 Kor 9, 13-14).
Det stod ikke at Gud forbanner den som ikke gir. Det stod heller ikke at vi stjeler fra Herren, men det står skrevet at Herren elsker en glad giver.
12 For når den gode vilje er der, skal den verdsettes etter det en har, ikke etter det en ikke har. 13 Det er jo ikke meningen at andre skal få hjelp og dere ha det vanskelig, men det skal være likhet. 14 Denne gang er det dere som har overflod og kan hjelpe dem som lider nød. En annen gang har de overflod og kan hjelpe dere, når dere lider nød. Da blir det likhet, 15 slik det står skrevet: Den som fikk mye, hadde ingen overflod, og den som fikk lite, led ingen mangel. 2 Kor 8, 12-15
Hvor mange av menighetene er det som husker ordene i 2 Kor 8, 12-15? Er vi flinke til å hjelpe de som har lite når man selv har overflod?
Det finnes de som i sine taler forkynner i fra Malaki 3, 8 om at vi røver i fra Herren om vi ikke gir tiende. «Bring hele tienden til forrådshuset så skal himmelens luker skal bli åpnet og velsignelse skal bli øst ut», står det i Malaki 3, 10.
Hvis vi er bundet til budet i Malaki 3, så vet vi også fra neste vers at «Gud skal skremme bort gresshoppene, så det ikke ødelegger grøden på marken, fruktene på vintrærne skal aldri slå feil og alle folkeslag skal prise oss lykkelig.»
Det er ikke noe lovpris vi kristne møter i verden, men et hat i fra menneskene som er imot alt som heter Gud og kristendom. Det er ikke bare en realitet, men en fakta. Hvis vi var under loven, var lovpris fra alle folkesalg noe som hadde medfulgt vår tiende.
Nå er det dermed slik at alle med en god økonomi burde gi til menigheten eller en sak man ønsker å støtte. Ikke fordi man har nedarvet en tro eller lærdom om at det eksisterer et lovbud om det, men fordi både Bibelen og hjertet forteller oss det.
Den som ser en bror eller søster lide nød og lukker hjertet til for ham når han selv har mer enn nok å leve av, hvorledes kan han ha Guds kjærlighet i seg? (1 Joh 3, 17).