Når det gjelder synet på Bibelen, kan vi i hovedtrekk si det finnes tre typer av villfarelser. Vi har de som trekker noe fra, de som legger noe til og de som forvrenger Skriften. Ofte kan disse villfarelsene flyte i sammen, men likevel danner hver av dem karaktestikken for bestemte villfarelser. I 2 Kor 2, 17 skriver Paulus at det er mange som forfalsker Guds ord. Peter skriver i sitt andre brev 3, 16 at de som tyder skriften vrangt, gjør dette til sin egen undergang.
Advarselen om å legge til eller ta bort noe fra Guds ord finner vi mange steder i Bibelen. Moses advarte mot dette i 5 Mosebok 4, 2 og 12, 32. Salomo sier Herren vil straffe den som legger noe til hans ord (Ordspråkene 30, 6).
Advarselen mot å legge til eller ta bort noe fra Guds ord kommer tydelig frem til kjenne i i Bibelens avsluttende del, Johannes åpenbaring 22, 18-19:
Jeg sier til enhver som hører ordene i denne profetiske bok: Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok; og om noen tar bort noe av ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta fra ham hans del i livets tre og i den hellige by, som det er skrevet om i denne bok.
Dette er en alvorlig synd i Guds øyne, siden de som gjør det, gjør seg skyldig i å gå evig fortapt. Det var dette som var fariseerenes store feil. De la til menneskebud i sin lære. De la på tunge byrder som Gud aldri hadde lagt på dem. Slik stengte de himmelens rike for menneskene.
Den judaistiske villfarelsen som Paulus bekjempet i Galaterbrevet, bestod også i at en la noe til Guds ord. Disse villfarende mente at Jesu død på korset ikke var nok for vår frelse. De forlangte at de troende også skulle holde hele Moseloven. Paulus skriver i Gal 1, 9 at hvis noen forkynner dere et annet evangelium enn det dere har mottatt, skal han være forbannet!
Dette er alvorlige ord. Det med å legge til noe i Skriften er den typiske romersk-katolske villfarelsen. De fornekter ikke Bibelen, men kommer med en mengde tillegg til evangeliet. Det er ikke bare Jesus, men det er Jesus og Maria som medforløser. Det er ikke nåden alene, men nåde, gjerninger og gode forsett. Det er ikke Skriften alene som gjelder, men Skriften og de kirkelige tradisjoner. De settes kirkelige tradisjoner over Bibelen. Avlatshandlingen, sjelemessene, helgendyrkelsen, Maria-tilbedelsen, dogmet om pavens ufeilbarhet, læren om Marias syndefrihet og himmelfart – alt dette er noe av de Paulus advarer oss mot.
Den neste villfarelsen er å trekke noe fra skriften. Her finner vi den liberale og moderne teologi. De fornekter nærmest hva som helst. De fornekter Skriftens inspirasjon, Jesu guddommelighet, hans syndefrihet og hans død og oppstandelse. Det finnes til og med teologiske retninger som fornekter Guds eksistens.
Paulus skriver at de skal lure inn vranglære som fører til undergang, og til og med fornekte den Herre som har løskjøpt dem. Dermed fører de seg selv snart i fortapelse. Mange kommer til å følge dem i deres utskeielser, og sannhetens vei vil bli spottet på grunn av dem. De er ute etter penger og farer med dikt og bedrag for å slå mynt på dere. Men alt lenge har de hatt dommen hengende over seg, og fortapelsen venter på dem.
Når den liberale teologi setter tvil mot Bibelens autoritet, så er det budskapet om frelse og nåde den går til angrep mot. Dersom vi selv aksepterer vranglære, så blir vi selv falske lærere. Vi må være klar over at det er ulike slag av synder, og ikke alle har samme konsekvens. Jesus sa ikke at den som bryter ett av de minste bud, skal gå fortapt, men Han sa at de som bryter ett av disse minste bud, og lærer menneskene slik, han skal være liten i himmelriket. De som akter på Guds bud, blir selv aktet høyt i himmelen.
La oss derfor bøye oss for Bibelens autoritet. Bibelen er Guds ord, og det er Herren som taler til oss i den. Ordet er en rettesnor for tro og lære. Den er tilstrekkelig og den er ufeilbar.