Av Egil Mongstad.
Tore-Johannes Liljebäck hadde gitt opp alt, venner, familie, livet. En dag i fengslet hadde han bestemt seg for å ta livet sitt. Han ville skjære over pulsåra og bli ferdig med alt.
Han mente han hadde ingen ting å leve for. Fremtiden så bare mørk og håpløs ut. Håpet om å komme gjennom hadde han gitt opp for lenge si den. Eneste utvei var døden.
Samme dag står Knut Roberg, residerende kapellan i Sem menighet, utenfor døren. Han er på en av sine faste turer i fengslet.
Trangen til spenning tok en feil retning for Tore-Johannes. Nå vil han hjelpe unge til å bli med på spennende, men positive sysler, og fortelle dem om Jesus.
Denne dagen stoppet han utenfor min dør. Jeg hadde aldri sett mannen før. Jeg hadde heller ikke hatt noe ønske om å snakke med en prest. Helst ønsket jeg å kutte pulsåra, og bli ferdig med alt. Presten kom inn, presenterte seg og spurte om han kunne få snakke med meg om Jesus. Jeg var helt utkjørt, og orket ikke engang å hilse. Men heldigvis gav ikke presten opp. Han satte seg og begynte å snakke.
Nå må du høre etter Tore-Johannes. Stemmen kom fra et eller annet sted i rommet. Jeg hørte det helt tydelig, og jeg måtte lytte, konsentrere meg om hva som ble sagt, det var lenge siden jeg hadde gjort det, forteller Tore-Johannes.
I dag smiler han, Tore-Johannes. Han lener seg tilbake i stolen i dagligstuen Gå Ut Senteret til Santalmisjonen i Hurdal. Det er her han bor nå, et rom på internatet er hjemmet hans da vi treffer ham. To dager i uken arbeider Tore-Johannes på misjonssenteret, resten av tiden er han ansatt som kateket og menighetsarbeider i Hurdal menighet.
Fange og fri
Jesus tok tak i meg, ville at jeg skulle lytte til det denne mannen hadde å si. Og mens presten snakket, arbeidet Gud med meg. Tårene rant, livet passerte i revy, og jeg fikk fortelle om alt, alt jeg hadde gjort. Alt jeg hadde vært med på, alt jeg hadde ødelagt for andre mennesker. Alt fikk jeg snakke ut om og legge av på Jesus. Jeg ble kristen der og da. Jeg kjente at Jesus omsluttet meg med sin tilgivelse. Jeg følte meg bedre, ble lettere i sinnet, alt var ikke lenger så mørkt, sier Tore-Johannes.
Postraner
Noen måneder tidligere hadde han alene ranet Røa postkontor i Oslo for 150 000 kroner.
Jeg hadde et voldsomt behov for spenning, kjenne den sitrende, nerveslitende spenninga i kroppen. Kjenne hjertet banke og slå, kjempe mot de som jeg visste en dag ville innhente meg for å ta meg, sier Tore-Johannes. Og han ble tatt. Åtte uker i varetekt før han ble dømt til to års fengsel. Men nå er gutten fra Nøtterøy utenfor Tønsberg glad for at det ble slik, og at han møtte presten Knut Roberg.
Hadde jeg ikke det, hadde ikke jeg vært her i dag, sier han.
Alkoholiker 16 år gammel
For Nøtterøy-gutten ble tenårene et møte med en hard hverdag. I gutteflokken tok de gjerne en øl til festen. En ble til flere, og flere ble til en konstant trang etter alkohol. 16 år gammel var han alkoholiker.
Han vokste opp i et strengt religiøst hjem. Foreldrene var med i en sekt der forbudene var mange. I dag er han glad han er ferdig med den perioden.
Foreldrene ante ingen ting om hva jeg gjorde. Det var et lotteri, et énmannsspill som førte meg lenger og lenger ut i problemene. Som en hengemyr som griper fatt i deg og drar deg lenger og lenger ned, forteller Tore-Johannes.
Han måtte stjele for å få penger til alkohol. Det begynte med veskenapping, så tømte han kassaapparat. Etter hvert ble han flink til å åpne pengeskap. Han var fanget i en vond sirkel, men han ble ikke tatt før flere år senere, og da var de sakene foreldet.
Tore-Johannes utdannet seg som sveiser og skjærebrenner. I flere år holdt han seg borte fra forbryterbanen. Han arbeidet og tjente gode penger.
Et nytt liv
Den 17. august 1987 ble begynnelsen på et nytt liv for Tore-Johannes. Han hadde ranet Røa postkontor i Oslo, og etter noen uker på flukt ble han tatt og dømt til to års fengsel.
Det var spenningstrangen som fikk meg til å gjøre det, og mye annet dumt, sier han.
I dag mener han det er viktig at unge blir med på opplevelser som rafting, fallskjermkurs, får kjøre trailsykkel og gjøre andre ting for å få tilfredsstilt spenningstrangen og få oppleve den sitrende spenningsfølelsen i kroppen. Når vi treffer Tore-Johannes, kjører han stor motorsykkel, og er med i den kristne motorsykkelklubben «Holy Riders» i Oslo.
Oase
Livet innenfor murene ble en kamp mellom tvil og tro. Men utenfor hadde han venner som hadde omsorg for han.
Jeg ble omsluttet og inkludert, på alle måter. I menigheten kunne jeg komme og gå, og to av vennene i kirken, Annlaug og Sverre Wold, tok seg av meg og viste meg tillit. Jeg fikk til og med låne nøkler både til huset og bilen. Tilliten de viste meg, var med å stable meg på bena igjen, sier han. Sommeren 1988 fikk han permisjon for å reise på OASE-møte i Skien.
Jeg hadde tatt imot Jesus, sier Tore-Johannes, men alkoholtrangen hadde ikke gitt seg. Vi var fire tusen mennesker i den store møtesalen. Mange gikk frem til forbønn, men jeg torde ikke. Men der, i stolen, fikk jeg en underlig følelse i kroppen. Jeg skalv, og falt overende, ned på en av de andre som satt der. Jeg visste ikke hva som hadde skjedd, men oppdaget det noen dager senere. Trangen til alkohol var borte. Siden har jeg vært på OASE hvert år. Som kristen er det viktig for meg å komme dit, forteller en glad Tore-Johannes.
Tilbake i fengslet begynte jeg å vitne om Jesus, om det han har gjort for oss og meg. Og to av mine medfanger fra den tiden er nå kristne, sier han. Evangelist Tore-Johannes ble løslatt like førjul 1988. Han fikk nedsatt soning på grunn av god oppførsel. Han reiste til Sverige, fikk arbeid og tjente penger for å kunne begynne på bibelseminaret på Gå Ut Senteret i Hurdal. Etter det ble han ansatt som ett-åring i Santalmisjonen, og reiste i to år sammen med andre, mer erfarne forkynnere, og vitnet om Jesus. Med seg hadde han alltid gitaren han fikk av en dame da han satt i fengsel.
Det var en god tid, forteller Tore Johannes. Da vi intervjuet ham, var han ansatt som kateket og arbeidet sammen med presten som møtte han i fengslet på den mørkeste dagen i hans liv, Knut Roberg.
Jeg ser på meg selv som en åndelig førstehjelper. Jeg ønsker å levendegjøre Jesus for mennesker jeg møter. Være et vitne for ham som berget livet mitt. For det var Jesus som grep inn, det er han som skal ha æren for at jeg lever i dag, han og ingen annen, sier Tore-Johannes.