Kjære Nicky!
Mitt liv er blitt meningsløst. Jeg er i sekstiårene og ferdig til å gi opp. Mine foreldre lærte meg at livet uten Kristus var meningsløst, men jeg ville ikke høre på dem og gikk min egen vei. Nå, tre ekteskap senere, med barn og barnebarn som hater meg, er jeg kommet til veis ende — og det er døden. Er det for sent for meg?
Fru B.
Kjære fru B.!
Den triste historien din minner meg om den lille piken som mistet fødselsattesten sin på vei til skolen. Da hun kom inn i klasseværelset, gråt hun og utbrøt:
«Frøken, jeg har mistet unnskyldningen for at jeg er født.»
Kanskje du føler det på den måten. Du har aldri oppdaget meningen med livet.
Men det er ikke for sent til at ditt liv kan forvandles, selv om du har levd alle disse årene uten fred, håp, glede eller noen mening. Bare det faktum at du skriver og spør meg om jeg tror det er for sent, taler om at du har nådd det første stadiet til helbredelse: Du har oppdaget at ditt liv trenger å bli forvandlet.
Du sier at du har nådd «veis ende». Ypperlig. Nå skal du vende deg til ham som er VEIEN. Gud legger sin hånd på skulderen din i dette øyeblikk og sier:
«Kom til meg. … og jeg skal gi deg hvile.»
Selv om du ikke kan få igjen et bortkastet liv, så kan du overgi deg til Kristus nå, så vil han gjøre deg til et nytt menneske. Noen av de mest dynamiske og nyttige kristne jeg har kjent, er menn og kvinner som etter å ha levd et nytteløst og meningsløst liv har gitt seg til Kristus i sine senere år. Det kan du gjøre også. Husk at Jesus virket i tre korte år. Hvis du vil la hans Hellige Ånd lede deg, kan store ting skje.
Nicky.
Kilde: Nicky Cruz, Det Ensomme Nu, 1971, Den kristne bokringen, s. 127-128