Nei, det er ikke riktig. Jeg siterer den norske bibelforskeren Thoralf Gilbrant fra sin bok «hva skjedde med Bibelen?» side 55 og 56 (isbn 82-7388-398-1):
Qumran og det Nye Testamente
Qumran-funnene har hatt den største betydning for gammeltestamentlig forskning. Her fikk en plutselig håndskrifter som var tusen år eldre enn de eldste en før hadde, og disse nye funn stadfestet hvor pålitelig over leveringen hadde vært.
Men noe som alt for ofte er blitt oversett og neglisjert, er at Qumran-funnene kan ha hatt en lignende betydning for nytestamentlig tekstforskning. De funn som er gjort i Grotte 7, den såkalte «kristne grotte», har bragt for dagen manuskriptfragmenter som på en overbevisende måte stadfester nytestamentlige skrifters tidlige tilblivelse og da også deres ekthet.
Det eldste håndskrift som tekstforskningen tidligere hadde til rådighet, var et papyrusfragment fra Joh. 18:31 –33 og 37-38, p 52, funnet i 1935. Dette kunne dateres til ca år 125 e.Kr., altså bare noen få tiår etter at Johannes evangeliet opprinnelig var skrevet, antagelig i Efesus. Dette funn var særdeles viktig ettersom det for alltid bør ha motbevist påstandene om dette evangelieskriftets sene tilblivelse.
Nå har imidlertid funnene i Grotte 7 i Qumran bragt fram i lyset en rekke NT-fragmenter som er mer enn et halvt århundre eldre. Dette gjelder fire bruddstykker identifisert som tilhørende Markusevangeliet, og to fra 1. Timoteusbrev. Markusfragmentene er interessante nok, de stadfester evangeliets tidlige tilblivelse, noe det lenge har rådet utstrakt enighet om. Timoteusfragmentene er vel enda mer betydningsfulle ettersom de ved sin tidlige datering støtter pastoralbrevenes paulinske opprinnelse.
Qumran-funnene omfatter skrifter fratiden før den jødisk-romerske krig omkring år 70 e.Kr. da Qumran samfunnet gikk til grunne. J. O’Callaghan har foretatt en inngående gransking av en del av funnene og identifisert noen av fragmentene. Han har også med stor kyndighet tilbakevist innvendinger som er kommet fra visse hold. Carsten Peter Thiede har lagt fram en del av dette uhyre interessante materiale i sin bok om Qumran Papyrus 7 Q5. Det opplyses her bl.a. at det i Grotte 7 er funnet en skadet krukke som antagelig har vært brukt som beholder for bokruller. På beholderen er det skrevet med hebraiske bokstaver noe som vanskelig kan være annet enn bynavnet Rom. Dette kan synes å indikere at krukken har vært brukt ved en forsendelse av bibelavskrifter fra den mer velstående menighet i Rom til kristne trosbrødre i det jødiske hjemland. At disse skrifter så er havnet i Qumran, indikerer muligens forbindelse mellom essenerne og de første kristne i Jødeland.
En slik hypotetisk historisk bakgrunn er selvsagt ikke grunnlaget for vurderingen av funnene. Disse må bedømmes helt og holdent på basis av det håndskriftmateriale som foreligger, og dette taler klart nok for seg selv. Manuskriptfunn som dette hører med blant en rekke ting som har skjøvet avfattelsestiden for store deler av den nytestamentlige skriftsamling flere årtier tilbake. Den tid er forbi når liberale teologer kunne hengi seg til hemningsløs fabulering på dette felt. En så tidlig datering som nå kan fastslås, gir simpelthen ikke tid for en slik komplisert overleveringsprosess som hittil har vært postulert. Nye funn stadfester Skriftens apostoliske karakter ved å vise at det Nye Testamente er overtatt fraden første generasjon av kristne, fra evangeliets øyenvitner.