Er du sint på Gud?

abigstock_unhappy_depressed

Av David Wilerson.

Jeg tror ikke at det finnes noe som er mer farlig for en kristen enn å bære på en harme mot Gud. Allikevel blir jeg sjokkert over det økende antallet troende jeg møter som er irritert på Herren. De vil kanskje ikke innrømme så mye – men langt der inne så holder de fast på et eller annet nag mot ham. Hvorfor? De tror at han ikke er interessert i deres liv eller problemer! De er overbevist om at han ikke bryr seg – fordi han ikke har svart på en bestemt bønn eller handlet på deres vegne.

Jeg mottok nylig et brev fra en ung mann som er sperret inne i et fengsel i sørstatene. Denne fangen var engang en hengiven kristen – men nå sier han at han er sint på Gud. Han skrev:

“Jeg er i et helvetes hull – og jeg tror at Gud kommer til å etterlate meg her! En gang ønsket jeg å følge Kristus av hele mitt hjerte. Men jeg hadde en synd som overmannet meg – en seksuell synd. Jeg prøvde å omvende meg, men det hjalp aldri. Jeg leste min Bibel, studerte og ba – men det var ingen hjelp i det. Min synd tok alltid kontrollen. Og nå soner jeg en lang fengselsstraff på grunn av den.

“Jeg har gitt opp å føre åndelig krig. Det ser ikke ut til å være verd å prøve det. Gud satte meg fri fra narkotika og alkohol da jeg var en ny kristen. Men hvorfor tok han ikke bort mine seksuelle lyster?”

Hver side av denne mannens brev var full av bitterhet mot Gud. Han har tillatt sin bitterhet å vokse til totalt raseri!

Jeg ser et tilsvarende raseri blant et økende antall pastorer i forskjellige kirkesamfunn. De har blitt desillusjonerte, utbrente, sinte på Gud – og nå vandrer de bort fra sine kall. Når du spør dem, svarer de:

“Jeg var ivrig, trofast – jeg ga mitt aller beste. Men jo mer jeg prøvde, jo mindre resultater så jeg. Min forsamling ga meg ingen anerkjennelse. Alle mine bønner så ut til å være forgjeves. På et punkt følte jeg at alt jeg forkynte lød falskt, fordi det ikke fungerte i mitt eget liv. Nå har jeg sluttet i tjenesten inntil jeg finner ut av det hele.”

Jeg har lært gjennom årene at veldig få slike pastorer vender noensinne tilbake til tjenesten. Hvorfor? De holder fast på sin irritasjon mot Gud! De sier: “Jeg gjorde alt rett. Men ingenting ble slik jeg håpet. Jeg var trofast mot ham – men han sviktet meg!”

Den forferdelige faren og bitre konsekvensen av å bære på nag mot Gud gikk opp for meg nylig!

For ikke lenge siden plukket jeg opp en misjonærbiografi med tittelen ‘Aggie’ – og jeg kunne ikke legge den fra meg. Denne utrolige historien grep mitt hjerte, og jeg endte opp med å lese den uten opphold. Jeg vil gjerne oppsummere historien for deg her og nå – fordi den på en levende måte illustrerer den ødeleggende kraften det er i en kristens hjerte, å bære på et nagende sinne:

I 1921 svarte to unge par i Stockholm, Sverige, på Guds kall til å reise til den afrikanske misjonsmarken. De var medlemmer av Filadelfia pinsemenighet, som sendte ut misjonærer til steder over hele verden. Under én spesiell misjonsgudstjeneste mottok disse to parene en byrde for å dra til Belgisk Kongo, som nå heter Zaire.

Navnene deres var David og Svea Flood og Joel og Bertha Erickson. Svea Flood var bare en meter og førtito centimeter høy, og hun var en kjent sangerinne i Sverige. Men begge parene oppgav alt for å ofre sine liv for evangeliets skyld.

Da de ankom Belgisk Kongo, meldte de seg på den lokale misjonsstasjonen. Så tok de med seg jungelkniver og hogg seg bokstavelig talt vei inn i Kongos insektbefengte indre. David og Svea hadde en to år gammel sønn, David jr., og de måtte bære ham på ryggen. På veien ble begge familiene smittet av malaria. Men de fortsatte fremover med stor iver, rede til å bli martyrer for Herren.

Til slutt nådde de en viss landsby i det indre av Kongo. Men til sin overraskelse ville ikke folket la dem komme inn. De sa til misjonærene: “Vi kan ikke tillate noen hvite mennesker her, ellers vil våre guder bli fornærmet.” Så familiene dro til en annen landsby – men ble avvist der også.

På dette stedet var det ikke flere landsbyer i nærheten. De utmattede familiene hadde ikke annet valg enn å slå seg ned. Så de hogg ut en lysning midt i jungelen oppe på et fjell og bygde leirhytter, hvor de etablerte sine hjem.

Ettersom månedene gikk, led de alle av ensomhet, sykdom og feilernæring. Lille David jr. ble sykelig. Og de hadde nesten ingen kontakt med noen av landsbyboerne.

Til slutt, etter omtrent seks måneder, bestemte Joel og Bertha Erickson seg for å vende tilbake til misjonsstasjonen. De ba familien Flood innstendig om å gjøre det samme, men Svea kunne ikke reise fordi hun nettopp var blitt gravid. Og nå hadde hennes malaria blitt verre. Foruten dette sa David: “Jeg ønsker at mitt barn skal bli født i Afrika. Jeg har kommet for å gi mitt liv her.” Så familien Flood vinket ganske enkelt adjø da deres venner begynte på den etthundre og femti kilometer lange tilbaketuren.

I flere måneder led Svea av en voldsom feber.Men hele tiden tok hun seg trofast av en liten gutt som kom for å besøke dem fra en av landsbyene i nærheten. Gutten var familien Floods eneste nyomvendte. Han bragte familien frukt, og mens Svea tok seg av ham, smilte han bare tilbake.

Tilslutt ble Sveas malaria så ille at hun ble sengeliggende. Da tiden kom for at hun skulle føde, fødte hun et sunt pikebarn. Men innen en uke var gått var hun døden nær. I sine siste øyeblikk hvisket hun til David: “Kall piken Aina.” Så døde hun.

David Flood var dypt rystet over sin kones død. Mens han samlet alle sine krefter, tok han en trekasse og laget en kiste til Svea. Så, i en enkel grav i fjellskråningen, begravde han sin kjære kone.

Da han sto der ved graven hennes, så han ned på sin unge sønn som sto ved hans side. Så hørte han sin spebarnsdatter gråte fra leirhytten. Og plutselig ble hans hjerte fylt av bitterhet. Og sinne steg opp i ham – og han kunne ikke styre det. Han brøt ut i raseri og ropte – “Hvorfor tillot du dette Gud? Vi kom her for å gi våre liv! Min kone var så vakker, så begavet, Og her ligger hun, død i en alder av tjuesju.”

“Nå har jeg en to år gammel sønn jeg knapt kan ta meg av, for ikke å snakke om en nyfødt jente. Og etter mer enn et år i denne jungelen, så er alt vi kan vise til én liten landsbygutt som sannsynligvis ikke skjønner noe av det vi har fortalt ham. Du har sviktet meg Gud. For et bortkastet liv!”

På dette tidspunktet leide David Flood noen lokale stammefolk som guider og tok sine barn med til misjonsstasjonen. Da han så familien Erickson, buste han ut i sinne: “Jeg drar! Jeg kan ikke ta meg av disse barna alene. Jeg tar min sønn med meg tilbake til Sverige – men jeg etterlater min datter her hos dere.” Og med dét forlot han Aina for at familien Erickson skulle ta seg av henne.

Hele veien tilbake til Stockholm sto David Flood på dekk og raste mot Gud. Han hadde fortalt alle at han dro til Afrika for å bli en martyr – å vinne mennesker for Kristus, uansett hva det kostet. Og nå vendte han tilbake som en nedslått og knust mann. Han trodde han hadde vært trofast – men at Gud hadde belønnet ham med total forsømmelse.

Da han ankom Stockholm bestemte han seg for å gå inn i importbransjen for å søke lykken der. Og han advarte alle rundt seg om aldri å nevne Gud i hans nærvær. Når de gjorde det, fløy han opp i raseri med blodårene struttende på halsen. Tilslutt begynte han å drikke en masse.

Kort tid etter at han forlot Afrika, døde hans venner Erickson plutselig (muligens forgiftet av en lokal landsbyhøvding). Så lille Aina ble gitt til et amerikansk par – noen kjære mennesker jeg kjenner som heter Arthur og Anna Berg. Familien Berg tok Aina med seg til en landsby som het Massisi, i nordlige Kongo. De begynte å kalle henne “Aggie.” Og snart lærte lille Aggie swahili og lekte med kongolesiske barn.

Da hun var mye alene, lærte Aggie å leke fantasileker. Hun lekte at hun hadde fire brødre og en søster, og hun ga dem alle liksomnavn. Hun kunne dekke bordet for sine brødre og snakke med dem. Og hun lekte at hennes søster stadig drev og lette etter henne.

Da familien Berg dro på ferie til Amerika, tok de Aggie med seg til Minneapolis området. Så gikk det slik til at de ble boende der. Aggie vokste opp og giftet seg med en mann som het Dewey Hurst, som senere ble rektor på Northwest Bible College, bibelskolen til pinsebevegelsen ‘Assemblies of God’ i Minneapolis.

I mange år som voksen, prøvde Aggie å få kontakt med sin far – men til ingen nytte!

Aggie visste ikke at hennes far hadde giftet seg påny – denne gangen med Sveas yngre søster, som ikke hadde noe hjerte for Gud. Og nå hadde de fem barn foruten Aggie – fire sønner og en datter (akkurat slik Aggie hadde forestilt seg i leken). På denne tiden hadde David Flood blitt alkoholiker og synet var i ferd med å svikte ham.

I førti år prøvde Aggie å lokalisere sin far – men brevene hennes ble aldri besvart. Tilslutt fikk hun og ektemannen tur-retur billetter til Sverige i gave fra bibelskolen. Dette ville gi henne sjansen til personlig å finne sin far.

Etter å ha krysset Atlanteren, tilbragte paret noen dager i London. De bestemte seg for å ta en spasértur, så de ruslet forbi Royal Albert Hall. Til deres glede ble det holdt en misjonskonferanse der av pinsebevegelsen ‘Assemblies of God’. De gikk inn, hvor de hørte en svart predikant som vitnet om de store gjerninger Gud gjorde i Zaire – det belgiske Kongo!

Aggies hjerte gjorde et hopp. Etter møtet gikk hun frem til predikanten og spurte: “Kjente du noensinne de svenske misjonærene David og Svea Flood?” Han svarte: “Ja. Svea Flood ledet meg til Herren da jeg bare var en liten gutt. De hadde et nyfødt pikebarn, men jeg vet ikke hva som skjedde med henne.” Aggie utbrøt, “Jeg er piken! Jeg er Aggie – Aina!”

Da predikanten hørte dette, grep han Aggies hender, klemte rundt henne og gråt av glede. Aggie kunne knapt tro at denne mannen var den omvendte lille gutten moren hadde tatt seg av. Han hadde vokst opp til å bli en evangelist-misjonær til sitt eget land – som nå inkluderte 110.000 kristne, 32 misjonsstasjoner, flere bibelskoler og et 120 sengers sykehus.

Neste dag dro Aggie og Dewey til Stockholm – og ryktet om at de kom hadde allerede spredt seg. På dette tidspunkt visste Aggie at hun hadde fire brødre og en søster. Og til hennes overraskelse møtte tre av hennes brødre opp på hotellet for å hilse på henne. Hun spurte dem: “Hvor er David, min eldste bror?” De pekte til andre siden av hotellvestibylen der en enslig skikkelse satt i en stol. Hennes bror, David jr. var en innskrumpet, gråhåret mann. Lik sin far hadde han blitt bitter og hadde nesten ødelagt sitt liv med alkohol.

Da Aggie spurte om sin far, blusset broren opp i sinne. De hatet ham alle sammen. Ingen av dem hadde snakket med ham på årevis.

Så spurte Aggie: “Hva med min søster?” De gav henne et telefonnummer, og Aggie ringte det med én gang. Hennes søster svarte – men da Aggie fortalte henne hvem hun var, ble samtalen plutselig brutt. Aggie prøvde å ringe tilbake, men fikk ikke svar.

Men allikevel, etter en liten stund ankom hennes søster hotellet og kastet sine armer rundt Aggie. Hun fortalte henne: “Hele mitt liv har jeg drømt om deg. Jeg brukte å brette ut et verdenskart, sette en leketøysbil på det, og lot som om jeg kjørte overalt for å finne deg.”

Aggies søster foraktet også sin far, David Flood. Men hun lovte å hjelpe Aggie å finne ham. Så de kjørte til en fattigslig bydel i Stockholm, hvor de gikk inn i en nedslitt bygning. Da de banket på døren, ble de sluppet inn av en kvinne.

Innenfor lå det brennevinsflasker overalt. Og liggende på en feltseng inne i et hjørne var hennes far – den tidligere misjonæren, David Flood. Han var nå syttitre år gammel og led av sukkersyke. Han hadde også hatt et slag, og grå stær dekket begge øynene hans.

Aggie falt ned ved siden av ham og gråt: “Far, jeg er din lille pike – henne som du forlot i Afrika.” Den gamle mannen snudde seg og så på henne. Tårer kom frem i øynene hans. Han svarte: “Jeg mente aldri å gi deg bort. Jeg kunne bare ikke makte dere begge.” Aggie svarte: “Det er i orden pappa. Gud tok vare på meg.”

Plutselig mørknet hennes fars ansikt. “Gud tok ikke vare på deg!” raste han. “Han ødela hele vår familie! Han ledet oss til Afrika og så forrådte han oss. Ingenting kom noensinne ut av vår tid der nede. Det var en fullstendig sløsing med våre liv!”

Aggie fortalte ham så om den svarte predikanten hun akkurat hadde møtt i London – og hvordan landet hadde blitt evangelisert gjennom ham. “Det er sant alt sammen pappa”, sa hun. “Alle vet om den lille gutten som ble omvendt. Historien har vært i alle avisene.”

Plutselig falt den Hellige Ånd over David Flood – og han brøt sammen. Tårer av sorg og anger og omvendelse rant nedover ansiktet hans – og Gud gjenopprettet ham.

Kort etter deres møte døde David Flood. Og selv om han ble gjenforenet med Herren, så etterlot han bare ødeleggelse etter seg. Foruten Aggie, så besto hans arv av fem barn – alle ufrelste og tragisk bitre.

Aggie skrev ned hele historien. Men da hun arbeidet på den, fikk hun kreft. Like etter at hun hadde skrevet boken ferdig, gikk hun bort for å være hos Herren.

Dette budskapet er til alle som tror – som David Flood – at de har rett til å være sint på Gud!

David Flood representerer mange kristne i dag. De har blitt skuffet, nedslått – og nå er de fulle av raseri mot Gud!

Bibelen gir oss et eksempel på dette, i boken om profeten Jonas. Lik David Flood så mottok Jonas et misjonærkall fra Gud. Og han dro til Ninive for å forkynne budskapet om dom som Gud ga ham. Byen ville bli ødelagt om førti dager.

Etter å ha avgitt budskapet satt Jonas på en bakketopp og ventet på at Gud skulle begynne ødeleggelsen. Men da førti dager var gått, skjedde det ingenting. Hvorfor? Ninive omvendte seg – og Gud ombestemte seg!

Dette vekket sinne i Jonas. Han ropte ut: “Herre, du har bedratt meg! Du la en byrde på mitt hjerte om å komme hit å forkynne dom. Alle i Israel visste om det. Men nå har du forandret på alt uten å gi meg beskjed. Jeg ser ut som en falsk profet!”

Jonas satt under den varme solen og surmulte – irritert på Gud! Men i sin nåde fikk Gud en busk til å vokse opp for å gi Jonas ly fra heten: ” …. for å skygge over hodet hans, så han kunne bli fri fra sitt mismot ….” (Jon 4:6).

Ordet “mismot” her betyr “misnøye, skuffelse.” Sagt ganske enkelt, så var Jonas mismodig fordi tingene ikke hadde gått som planlagt. Gud hadde forandret sin plan – og Jonas’ stolhet var såret!

Det er her mesteparten av raseriet mot Gud begynner – med en skuffelse. Gud kan kalle oss, gi oss en byrde og sende oss – men han kan gjøre endringer uten å inkludere oss i sin suveréne plan. Da, når ting ikke går slik vi har planlagt, kan vi føle oss villedet og forrådt.

På dette punktet forstår Gud våre rop av smerte og forvirring. Tross alt, så er vårt rop ganske menneskelig. Og det er ikke noe forskjellig fra Jesu rop på korset: “Far, hvorfor har du forlatt meg?”

Men dersom vi fortsetter å pleie en irritert ånd, så vil den vokse til et raseri i oss. Og Gud vil stille oss det samme spørsmålet han stilte Jonas: ” …. Er det med rette du er så harm ….?” (Jon 4:9). Med andre ord: “Tror du at du har rett til å være så sint?”

Jonas svarte: “Jeg har all rett til å være sint, til min dødsdag!” ” …. Han svarte: Ja, med rette, jeg er så harm at jeg kunne dø.” (samme vers). Her var en profet som var så ergerlig, så irritert, så full av sinne mot Gud, at han sa: “Jeg bryr meg ikke om jeg lever eller dør! Min tjeneste er mislykket. Og all min lidelse har vært forgjeves. Jeg tilbragte tre dager og netter i den stinkende buken på hvalen – for hvilken hensikt? Gud har forandret alt for meg. Jeg har all rett til å være sint på ham!”

Mange kristne er som Jonas – de føler at de har all rett til å være sint på Gud. De tenker: “Jeg ber, jeg leser min Bibel, jeg adlyder Guds ord. Så hvorfor har alle disse problemene kommet over mitt liv? Hvorfor seg jeg ikke de velsignelsene Gud lovte meg? Han har sviktet meg!”

Den verste faren med å bære på sinne og irritasjon mot Gud er at du kan drives bort til et punkt hinsides all trøst!

Det er mulig å nå et punkt hvor du ikke lenger er istand til å bli berørt. Dette er et punkt hvor ingen eller ingenting kan trøste deg!

Jeremia skriver: ” …. En røst høres i Rama, klage og bitter gråt. Rakel gråter over sine barn. Hun vil ikke la seg trøste over sine barn, for de er ikke mer til.” (Jer 31:15).

På den tiden Jeremia skrev dette, ble Israel ført inn i fangenskap av Assyrerne. Deres hjem hadde blitt brent og ødelagt og alle deres vingårder lagt øde. Jerusalem var redusert til en ruinhaug. Overalt rundt seg så de ikke annet enn ødeleggelse og avfolking. Så Jeremia brukte Rakel – Israels stammor – som en gråtende bilde på en kvinne som er så forvirret over å se sine barn bli tatt fra henne, at ingenting kunne trøste henne.

I hovedsak sa Jeremia at disse sørgende israelittene hadde slått seg til ro i sin sorg – og de var hinsides all trøst! Jeremia kunne ikke trøste dem, det var ikke engang noen vits i å prøve å snakke til dem. I deres tankeverden hadde Gud tillatt fangenskapet å tilfalle dem – og de hadde rett til å være bitre på ham!

Men her ligger faren: Når vi gir næring til våre spørsmål og klager over for lang tid, så går de over til irritasjon. Så vender vår irritasjon seg til bitterhet. Og tilslutt vender vår bitterhet seg til raseri. På dette punktet lytter vi ikke lenger til irettesettelse. Guds ord gjør ingen virkning på oss. Og ingen – ingen venn, pastor eller ektefelle – kan nå inn til oss. Vi stenger ute alle Åndens påminnelser!

For de som innrømmer at de er nær eller til og med forbi det punktet hvor de unnslår seg trøst, så finnes det gode nyheter!

Guds ord sier at det finnes håp! “Så sier Herren: Hold opp med å gråte, og la ikke øynene felle tårer mer! Du skal få lønn for ditt arbeid, sier Herren. De skal vende tilbake fra fiendens land.” (Jer 31:16). Med andre ord: “Slutt å gråte – slutt å klage. Jeg vil lønne deg for din trofasthet!”

“Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren.” (1Kor 15:58). Kjære, dine rop og bønner har ikke vært forgjeves! All din smerte og dine tårer har vært for en hensikt.

Gud sier til deg: “Du tror at alt er forbi. Du ser bare dine omstendigheter – feiltrinn, mislykkethet, manglende resultater. Du sier: ‘Dette er slutten’. Men jeg sier at det er begynnelsen! Jeg ser den belønning som jeg er iferd med å øse utover deg. Jeg har gode ting i sinne for deg – vidunderlige ting. Så slutt å gråte!”

Kjære hellige, tillat Guds Ånd å helbrede deg for all bitterhet, sinne, raseri – før det ødelegger deg! Du kan se bare ødeleggelse i ditt liv – men han ser gjenopprettelse! La ham gjenopprette deg nå fra trøstesløsheten som omgir deg. Han har bare gode ting i sinne for deg – fordi: ” …. han lønner dem som søker ham.” (Heb 11:6).

Halleluja!

About David Wilkerson

All tekst publisert fra David Wilkerson er © World Challenge. D. W. (født 19. mai 1931, død 28. april 2011) var en kjent amerikansk vekkelsespredikant og forfatter.

Legg gjerne igjen en kommentar, men husk å bruke søkemotoren før du stiller et spørsmål. Bruk helst ditt riktige navn, så sant du ikke ønsker å være anonym.