Predikanter – «utslitt innvendig»

tired

Jeg mottok et brev i en spesiell anledning fra en predikant, en kjær bror og kollega. Blant andre ting skriver han at han nå må slutte i sin forstandergjerning, ifølge legens råd. Legen begrunnet det med at vår bror var – “utslitt innvendig”.

Tenk det! Utslitt innvendig. Det er sannelig et ord til ettertanke for predikanter og for de mange mennesker som predikantene skal betjene.

Nå er jeg fullt på det rene med at alle er vi ikke like sterke, verken fysisk eller psykisk. Ingen av oss har vel lært den vanskelige leksen “ belaste oss riktig – så tyngde punktet i tjenesten ikke hviler på nervene våre, men at vi har hvile i vår ånd og dermed også hviler i arbeidet, selv om dagene er travle.

Men selv om vi til en viss grad har lært “de elementære bruksregler” av oss selv i gjerningen, så kan tjenesten være hard, meget hard. At det finnes eksempler på at predikanter kan leve et makelig liv, kan vi ikke bortfor klare. I de tilfeller det finner sted, er det vel bare unntak fra regelen. Men stort sett tror jeg at om det ikke hadde vært for at predikantene hadde et guddommelig kall, ville de ikke vært i befatning med denne oppgaven i livet.

Det er menigheter, menighetsmedlemmer og eldste brødre som ikke forstår den til dels enorme belastning det er å stå i aktiv forkynnertjeneste i dag. Vi lever i en hard tid, preget av et forskrekkelig, materialistisk jag. Folk blir dessverre så lett opptatt av periferiske ting og får av mange grunner altfor liten tid til det som hører Guds rike til. Nå gjelder det så visst mer enn noen gang før å prioritere det som er viktigst i livet.

Det er på mange måter en vekkelsesfattig tid, og det ytes en maksimal innsats for hver sjel som vinnes for Gud. Det er vel ikke bare av det gode at menighetenes virksomhet blir mer og mer differensiert. Predikanten skal gjerne ha mer eller mindre med alt mulig å gjøre.

Selv om predikantene til dels er omgitt av mange mennesker, kan han likevel iblant føle seg meget ensom. Han er alene når “hans budskap skal fødes” i lønnkammeret. Han kan på mange måter føle seg alene på talerstolen, og ikke minst kan han føle seg forferdelig og fortvilet alene med reaksjonene etter møtenes slutt. Følelsen av ikke å ha nådd fram, strekke til, eller å få presentert budskapet så klart, varmt og inderlig som han ønsket, gjør at man kan føle det ekstra tungt.

I de tyngste stundene kan en predikant føle seg fristet til selv å ta skylden for at det mange ganger skjer så altfor lite. Da kan depresjonen og fortvilelsen være like rundt hjørnet. Anfektelse og tvil er gjerne følgesvenner i slike situasjoner. Selv døperen Johannes var ikke ukjent med slike fenomener.

Hvis man føler seg “utslitt innvendig”, er det ikke sikkert at det alltid kan sees utenpå. Hensynet til andre gjør at man gjerne kan være flink, uten dermed å være en hykler på plattformen. Hvorfor skal man belaste andre, som man helst vil hjelpe og oppmuntre, med sine egne problemer? Iblant kan predikanten tenke: Hvem er predikantens sjelesørger?

Hvis en har tendenser til å bli “utslitt innvendig”, da vil det si at sjelelivet, som er det apparat eller instrument som skal motta, ordne og leve ut budskapet, rett og slett ikke orker mer, det fungerer ikke.

Man må da forsøke å lære seg selv å kjenne, tilpasse sin innsats etter det indre livets ressurser og forutsetninger. Men det er en vanskelig prosess, som det er få som makter å lære. I slike situasjoner er nok ikke løsningen at man stormer inn i bønn og faste, for på en krampaktig måte å gjenvinne det man synes å ha tapt og erobre det som er målet. Riktigere må det vel være at hele ens sjelsliv får avstresse seg og oppleve det som en gjerne kaller “en avspent mottagelighet” for at vi igjen kan få  et friskt sjeleliv og brukes som et instrument for å fremme det budskap Herren vil ha til folket. Å være predikant i pinsebevegelsen er ikke alltid det letteste. Forklaringene på det kan være mange.

For det første kan det stilles store krav til forkynnelse i mange menigheter. For det andre skal vi helst ha “herlige og velsignede møter”. Predikanten kan føle et ekstra press og ansvar for at så skal skje.

Våre menigheters og vår bevegelses struktur gir oss en stor frihet, som iblant er blitt misbrukt i stor grad med den følge at det har oppstått rivninger og interne vanskeligheter, som menighetsledere har måttet ta et oppgjør med. Tenk hvor leit det er at det brukes så meget tid og krefter på unødvendige og negative ting. Det er ikke så å forstå at vi kan regne med å slippe problemer i vår virksomhet og tjeneste for Gud, nei, langt derifra. Men jeg tror at vi skulle ha vært spart for en hel del ting så vi kunne få bruke vår personlighet til det vi egentlig primært er kalt til – forkynnelse av evangeliet og et menighetsbyggende arbeid.

Predikanten og hans egen familie er et kapittel for seg og kan være både et meget sårt og ømt punkt. Det er blitt flytting for familien fra sted til sted. Familielivet blir rykket opp med rot igjen og igjen. Hustru og barn må omplantes, i skolemiljø og andre miljøer. Det samme gjelder så visst være kjære misjonærfamilier, som jeg har beundret mer enn en gang, og som bør ha krav på langt større forståelse og respekt fra hjemmefronten enn det som tilfellet er i dag.

Økonomien kan være uforsvarlig dårlig. Den har i alt for sterk grad vært preget av tilfeldigheter. Mat, klær, hus og hjem, skolegang og andre ting koster like meget for predikantfamilier som for andre mennesker.

I hvilken grad har vi tenkt i alvor på den saken? Om noen predikanter, også av denne årsak, må gi opp sin tjeneste, så er ikke ansvaret for oppgittheten alene predikantens, men i like høy grad de mange som står ansvarlige for at predikanten skal få anledning til å leve og fungere også som menneske.

Om predikanten har et stort ansvar for sin egen gjerning, vet jeg at å legge forholdene til rette for predikanten og hans familie ikke er predikantenes eget, men primært menighetenes ansvar.

Når det gjelder predikanten, snakkes det ikke om “overtid”, eller 40 timers uke. Lørdagsfri?! Ja, hva skal man si når man på lørdag kjenner nøden og tyngden og ansvaret for søndagens møter? DA er man ikke besjelet med følelser som kan betegnes som frihet. Predikantens ektefelle, hva med henne? Mannen får ikke vært så mye “barnevakt”. Det er ikke snakk om å “bytte på” med å gå på møtet. Det blir hustruens lodd å ta seg av hjemmet i særlig grad. Jeg vil gjerne slå et slag og gi honnør for henne som sitter hjemme, for henne som står ved sin manns side, ikke minst i de tunge stundene. Om hun ikke sier så mye, så er det en fantastisk hjelp for “gudsmannen” og ektemannen at hun forstår ham og står ved hans side i onde og gode dager. Det skal stundom like stor nåde til å være predikantens hustru, som det skal nåde til å være selve predikanten.

Jeg håper jeg ikke virker negativ i dag, det er ikke hensikten. Jeg henstiller til menighetene og venneflokkene, på en enda bedre måte enn hittil, å sette pris på predikantene mens dere har dem.

La meg til slutt fortelle en historie jeg hørte ved et tilfelle. Det kom en dag en kjær søster til en meget kjent pinsepredikant i vært naboland. Søsteren sa til predikanten: “Jeg ber meget til Gud for deg at du ikke må bli overmodig.” Predikanten så på henne og uttalte med nærmest gråtkvalt stemme: “Gode søster, be heller til Gud om at jeg ikke blir mismodig, for faren er til stede for dette.”

Kanskje broderen var i ferd med, som mange av Herrens vitner, både søstre og brødre, å bli det som tidligere er nevnt – “utslitt innvendig”.

 

About Morgan Kornmo

Morgan Kornmo (født 17. april 1925 i Solum, død 26. mars 2010 i Oslo) var pastor, predikant og bibellærer og en av den norske pinsebevegelses mest markante skikkelser. Morgan Kornmo vokste opp i Porsgrunn, og ble som ung døpt og tillagt menigheten i Porsgrunn. I 1944 ble han utsendt som evangelist, senere virket som hjelpeforstander og pastor (forstander) i flere pinsemenigheter i Norge. Han var aktiv i tjenesten så lenge helsen holdt. Kornmo var en «nasjonal leder», han var klar og tydelige og satte preg og retning for norsk pinsebevegelse. Morgan Kornmo ble 85 år gammel.

Legg gjerne igjen en kommentar, men husk å bruke søkemotoren før du stiller et spørsmål. Bruk helst ditt riktige navn, så sant du ikke ønsker å være anonym.