Av Ray Comfort.
Jeg vokste opp i et hjem som ikke var kristent. Min mor har jødisk opprinnelse. Hun ble kastet ut fra sitt hjem da hun giftet seg med en hedning. Første gang jeg ble født var like etter andre verdenskrig. Mine foreldre skrev «Metodist» i stedet for «jøde» på fødselsattesten. De gjorde det i tilfelle det skulle komme en ny Holocaust. Jeg ble oppdratt uten noen form for kristen oppdragelse. Det eneste unntaket var da jeg var syv år. Da ble jeg lært Fadervår. Jeg sa den hver kveld ut av ren vane som en sovepille.
I løpet av 22 år gikk jeg kun tre ganger i kirken. Hver gang så var det utrolig kjedelig. Jeg spøkte med at hvis jeg ikke kunne sove en natt, så kunne jeg bare ringe en predikant for å få hjelpe til å sovne. I gudstjenesten var det et høydepunkt — da de brakte rundt ekte vin. Det var spennende for en 9-åring. Hvis noen hadde sagt til meg: «Er du en kristen?» Så ville jeg ha svart, «Ja, så klart, jeg er ikke akkurat hindu.»
I en alder av 20 så hadde jeg en åpenbaring. Det var om at alt jeg holdt kjær skulle bli dratt ut av hendene mine for å dø. Livet ga ingen mening — det at du møter noen, du elsker dem, du får barn, du har materielle eiendeler, og så mister man alt. Jeg innså at jeg var en del av den endelige statistikk, at ti av ti dør. Det virket ut som om hele livet tok på en følelse av tomhet. Alt var forbigående og ingenting var permanent. Det bekymret meg.
En annen ting som bekymret meg var at mennesket satte alle sine krefter inn i å plassere en mann på månen og de prøver å finne en kur mot forkjølelse, men ingen vil snakke om døden eller det faktum at «bør ikke vi stoppe aldringsprosessen slik at folk slutter å dø?» Dette var tanker som jeg holdt for meg selv.
Det var som om jeg hadde danset gjennom en blomstereng med stor glede i mitt hjerte inntil jeg plutselig traff en stor, svart vegg. Jeg tok noen steg tilbake og så at det var skrevet noe på veggen i blod. Det stod «døden». Jeg kunne hverken se over eller rundt den. Jeg søkte etter svar hos legene, men der var de selv døde. Jeg så til vitenskapen etter svar, men der var det kun en stor haug med døde forskere. Det virket ikke ut som det fantes noen svar.
Jeg husker at jeg en natt så på min kone. Tårene trillet nedover kinnene ved tanken på at jeg når som helst kunne miste henne. Til tross for alle mine materielle eiendeler, lykke, og jeg var svært lykkelig, så virket livet verdiløst på grunn av vår dødelighet.
Så en dag var jeg på reise i sammen med fire kompiser. Det var april 1972. Vi skulle surfe. En av dem var kristen. Jeg visste ikke om at han var det, men jeg husker at han hadde en bibel i hanskerommet og at han ikke bannet. Jeg gikk inn på rommet hans og vi begynte å prate i sammen. Vi snakket i seks og en halv time. I løpet av den tiden så ble jeg frelst. Bibelverset som grep meg var Matteus 5, 27-28, hvor Jesus sa: «Dere har hørt at det er sagt: Du skal ikke være utro, men jeg sier dere at hver den som ser på en kvinne av lyst, har allerede vært utro med henne i sitt hjerte.» Jeg husker jeg tenkte: «OK, dette går jo bra, for hvis det finnes en himmel, så vil jeg komme dit. Jeg har jo aldri begått ekteskapsbrudd.»
Men det var da jeg så Hans ord: «men jeg sier dere at hver den som ser på en kvinne av lyst, har allerede vært utro med henne i sitt hjerte.», så tenkte jeg, «Nei! Ser Gud mitt tankeliv?» Så tenkte jeg: «Hvis det finnes en dommens dag, så er jeg skyldig over en million ganger. Jeg vil ende opp i helvete.»
For første gang i mitt liv så forstod jeg hvorfor Jesus døde på korset. Jeg hadde en åpenbaring av min egen syndighet. Jeg innså at jeg hadde brutt Guds bud og at Jesus tok min straff. Den kvelden bekjente jeg mine synder og omfavnet Jesus Kristus som Herre og Frelser. Jeg gikk fra døden til livet. Jeg mottok gaven fra Gud som er evig liv.
Den unge mannen som ledet meg til Herren, som hele helgen ristet på hodet og sa: «Ray Comfort, en kristen! Ray Comfort, en kristen? Jeg kan ikke tro det!» Årsaken til at han var sjokkert var at jeg var en vellykket ung forretningsmann. Jeg hadde mitt eget firma. Jeg hadde en butikk for surfeutstyr. Jeg pleide å lage skinnvarer for folk. I en alder av 20 hadde jeg eget hus, en kone, ett barn, og alt det materielle som jeg kunne ønske meg. Jeg hadde full frihet. Det var nettopp fordi jeg var lykkelig at han i sin uvitenhet trodde at jeg ikke ville være interessert i gaven fra Gud som er evige liv. Det var helt motsatt. Det var fordi jeg var så glad og elsket livet at jeg ikke ønsket å gi etter for døden.
På vei opp der vi skulle surfe, så pratet vi om det gutter vanligvis prater om. Kun tre dager senere sang vi salmer på veien hjem. Fire av oss fem gikk inn i heltidstjeneste for Gud. Gud gjorde noe fantastisk den helgen. Alt det som Gud gjør er fantastisk, men det var ekstra vidunderlig det Han gjorde den helgen. Jeg begynte å dele evangeliet med vennene mine så fort jeg kom tilbake. Friluftsforkynnelse begynte omtrent to år senere. Som nyfrelst var jeg ekstra ivrig. Jeg begynte å dele ut traktater uansett hvor jeg gikk. Jeg hadde en brann i meg. Det var en entusiasme, glede takknemlighet. Jeg vitnet hvor jeg kunne til alle jeg kunne. Jeg delte ut kristne traktater hvor enn jeg kunne.
Dette var i 1972 og vet du hva? Jeg er akkurat den samme! Jeg er fortsatt gal etter å dele ut traktater, vitne for mennesker og dele min tro. Vi kristne har et enorm moralsk ansvar for å gjøre det. Vi er som leger med en kur for kreft. Vi kan ikke la være forkynne evangeliet.
Jeg slutter meg til Paulus ord: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet.» Bill Bright sa at kun 2 prosent av den nåtidens kirke deler sin tro i dag. Det betyr at hele 98 prosent ikke gjør det. Tenk hvis de 98 prosentene plutselig ble bekymret for frelsen til de rundt oss. Det hadde hatt en stor innflytelse over vårt land.
I 1987 var jeg i Hawaii og forkynte, da Garry Ansdell, en Calvary Chapel pastor fra sør i California, satt og lyttet til undervisningen. Da jeg var ferdig ga jeg ham noe jeg hadde skrevet om sann og falsk konvertering. Han var først ikke enig, men så begynte han å studere det i lys av Skriften. Han ble overbevist om at det jeg sa var bibelsk. Det var så radikalt at han begynte å ringe meg opp i New Zealand. Vi snakket i sammen i 30 eller 40 minutter. Han leste opp fra Skriften og oppmuntret meg. Til slutt, etter litt tid, så sa han, «USA må få høre dette budskapet» og han inviterte oss til å gjøre tjeneste i det sørlige California.
Det betydde å flytte fra New Zealand, som er hjertet i universet, til den ytterste kanten av jorden. For oss var det radikalt.
Vi ba til Gud om det og i løpet av en tre dagers periode så skjedde det 12 eller 13 merkelige ting. Huset vårt ble solgt til den første som ble fortalt at huset er til salgs. Jeg sa bare til noen, «Jeg tenker på å selge huset vårt.» Han sa: «Jeg vil kjøpe det», og han kjøpte det.
Jeg sa til min kones foreldre, som er kristne: «Vi tenker å flytte til USA. Vi tror Gud har kalt oss til det.» Jeg trodde min svigerfar ville gå berserk, for vi ville jo ta med hans barnebarn og datter over 11.000 km fra hjemmet deres til USA. Han så på sin kone og sa: «Var det ikke det jeg sa?» For tre dager siden hadde han fortalt sin kone at han følte Gud ville gi oss et kall i USA. Det var slike ting overbeviste oss om at Gud ønsket oss i USA. Vi solgte huset vårt, ga bil vår bort, og hva enn vi ga bort der hjemme, så erstattet Gud det for oss i California.
Vi har vært her siden 1989 og vi føler at vi er i Guds vilje. Vi er takknemlig for lærdommen Gud har gitt oss, som vi kalt «Hell Best Kept Secret.»