Av Thomas Ball Barratt.
Jesus sier: «Men om din bror synder mot deg, da gå bort og irettesett ham i enerom! hører han på deg, da har du vunnet din bror; men vil han ikke høre, da ta ennå en eller to med deg, forat enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners ord. Men hører han ikke på dem, da si det til menigheten! Men hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller. Sannelig sier jeg eder: Alt det dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt det dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.» (Matt 18, 15–18.)
Her er veien! Den som mener seg forurettet eller hører noe ufordelaktig om sin neste, skal ikke først gå om til alle andre med det, men først til den som menes å være skyldig. Lykkes ikke det, tar man med vitner eller sådanne som kan hjelpe til å stifte forlik og fred.
Først når dette middel slår feil skal saken legges frem for menigheten. Og menighetens innflytelse skal da gjøres gjeldende for å utvirke erkjennelse, forlik og fred. Først når alt er gjort som kan gjøres skal den umulige og forherdede eller i lasten falne bror eller søster utstøtes av menigheten. Men også for denne kan det bli oppreisning igjen, hvis anger og et botferdig sinn legges for dagen. (Sml. 2 Kor 2, 5–11.) Den dom som rammet Ananias og Safira, skjedde direkte ved den Hellige Ånds inngripen. Det var et overordentlig tilfelle. Apostlene viser sin spesielle myndighet ved flere slike anledninger. (Sml. Apg 13, 9–11.)
Det var ikke nok at apostelen overga den forherdede til Satan, (1 Tim 1, 20; 2 Tim 2, 16–19; 2 Tim 4, 14–15), men han oppfordret menigheten å gjøre likeså (1 Kor 5, 3–5), men med det uttrykkelige formål at den skyldige gjennom lidelser og tuktelser ville omvende seg, og hans ånd frelses. Forferdelig og avgjørende høres apostelens ord i 1 Kor 16, 22: «Om noen ikke elsker Herren, han være forbannet! Maran ata.»
Hensikten med denne årvåkenhet og disiplin var selvfølgelig den å bevare menigheten ren og hellig, så den kunne være et sant uttrykk for Kristus i verden, og at Jesus måtte bli forherliget i menigheten, som han er det i de enkelte troendes hjerter, og menigheten selv alltid holdes i brukbar stand og rede for Kristi annet komme!
Det finnes personer som har falt i store synder, og straks baketter har de gjort krav på, ikke alene å bli antatt som medlemmer – hvis de er blitt utelukket, men også å bekle sine tidligere stillinger.
Det er absolutt feil! Først må man være sikker på at deres anger er ekte, at de virkelig har erkjent sine synder og har fått nåde hos innen man atter antar dem i menigheten. Men ikke nok med det. Hvis de var forstandere, eldste, menighetstjenere, eller evangelister, bør de ikke antas som sådanne igjen før det er gått noen år. De burde skamme seg for å forlange å vise seg igjen som forstandere, eldste osv., like etter et grufullt fall! Man må erindre at selv de ledende innen en menighet skal ha godt vitnesbyrd av dem som er utenfor! (1 Tim 3, 5–7.) At det kan bli oppreisning igjen, hvis det er anger og erkjennelse og Gud har tilgitt, vil vi ikke benekte. Tenk på David! Men her gjelder det at menigheten holder sine papirer rene!
Noen har – etter hva de kaller sin oppreisning av fallet – gjort bestemt krav på å bli antatt igjen i sin tidligere stilling, og når dette ikke er skjedd, så har de gått hen og dannet sin egen menighet. Og det er nok av dem som utviser en falsk barmhjertighetsånd og antar dem. Gud har ikke behag i slikt.
Fra boken «De kristne menigheter» som kommer i bokform høsten 2013.