Den profetiske gave og forkynnergjerningen

Den profetiske gave og forkynnergjerningen

Av Thomas Ball Barratt.

Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangehånde nåde. (1 Pet 4, 10.)

Vi bør erindre at den profetiske gave gis også til andre enn dem som kalles «profeter». Apostlene, spesielt Paulus, synes å være utrustet med alle Åndens gaver. De forskjellige gaver griper ofte inn i hverandre, eller ytrer seg slik at enkelte har flere. Man venter ikke av den som er «lærer», at han kanskje også skal tale profetisk – men det er ikke utelukket. Paulus, Peter m. fl. var både lærere og profeter, og det samme gjentar seg hos dem som ikke er apostler. Filip ble valgt til diakon – menighetstjener) men virket også som evangelist.

Se også: Er du et godt menneske?

1. Vår tid har oppdelt dem som fører ordet i menigheten med benevnelsen: forstandere, prester, emissærer, pastorer, evangelister, misjonærer osv. Det kunne nevnes andre. Prestene raste i min ungdom ofte mot emissærene, og pastorene har ofte hatt lite til overs for evangelistene. Grunnene til dette har vel vært forskjellige. Iblant har man ansett disse emissærers og evangelisters inntrengen i en bygd eller by som et overflødig og unødvendig inngrep i prestens eller pastorens rettigheter. Da jeg kom til Voss i min ungdom, og begynte virksomhet der, sa presten til meg: «Jeg skjønner ikke hva De skal gjøre her, Barratt, her har vi hatt fred i flere hundre år.» Jeg mente at da var det på tide at det ble ufred.

Noen har funnet sin verdighet krenket. Folk gikk ikke i kirken og hadde ikke gjort det på lange tider, men nå «gikk de etter denne legmannen», som var helt ulærd, det var dog meningsløst! Eller kanskje presten var litt engstelig for sitt levebrød, for «hva en slik bevegelse kunne føre til var ikke godt å vite!»

De lærde har ringeaktet «legmannen», og «legmannen» har kanskje ofte vært kjødelig nok til å skjelle ut presten – «mannen med universitetsutdannelsen».

Uttrykket «misjonær» omfatter i grunnen den samme stilling som emissær eller evangelist, eller kanskje også en pastors eller forstanders stilling i hjemlandet. Saken er den at «kirken» strever fremdeles med gamle rester fra pavekirken. Det gjelder også hva titler og benevnelser angår og den maktstilling de betegner.

2. Her kan det passe å anføre hva den kjente predikant Ludvig Hope[1] sa på et «legmannsmøte»: «Kvar sann kristen har fått ei nådegåva, og på det grunnlaget er Guds folk hushaldarar over Guds mange slag nåde. Det er på dette bibelske grunnlag at lekmanns-arbeidet er bygt. Her ligg den kyrkje-lina som Det Nye Testamente kjenner. Alt arbeid i Guds rike er bygt på nådegåvene, og desse nådegåver har gjort alt Guds folk til Guds og Kristi prestar.» Så anfører han professor Evjen «Det finnes ingen nådegåver hos den vantro. –– Alle disse gaver har sin opprinnelse i nådens, ikke i menneskeåndens eller naturens rike. Deres formål er åpenbarelse og anvendelse av nåde. Deres bærende kraft er nåde. De er av nåde, for nåde og til nåde. –– Vi taler ofte om de kristne som om de bestod av to stender: prestestanden og legfolket. I protestantisk språkbruk kan dette ikke bety at prestene er mere åndelig enn legfolket. Det betyr at de sitter inne med en mere eller mindre teknisk utrustning på teologiens område, hvilken legfolket, som ikke har studert teologi, mangler. For Gud er alle troende prester. Vi kan også si at for Gud er alle troende legfolk. – Teologisk dannelse er ikke en nådegave. –

Ikke engang apostlene hadde noe embete. Et embete er en funksjon som er grunnet på rettslig ansettelse. Apostlenes funksjon berodde på deres samvær med Jesus. Jesus kalte apostlene ikke til embets-innehavere eller utsendinger, men som fullmektige, vitner, utrustet med Kristi myndighet. Denne fullmakt er i dag overalt hvor Jesus er. Kirken hadde ikke embete, men nådegaver, den hadde ikke embetsmenn, men åndsbegavede.» Her vil vi dog innvende at de ble betraktet som «utsendinger» og «menighetsutsendinger». (Fil 2, 25; 2 Kor 8, 23.) Så fortsetter Hope «Ein av dei to gongene eg i mitt liv høyrde biskop Heuch tala, sa han millom anna: «Hver eneste kristen er en født prest, og andre prester kjenner ikke Det Nye Testamente.» Han siterer så teologen Rendtorff: «At ordet forkynnes er frelsesordning. At det for ordens skyld prekes av en prest og ikke en legmann for en forsamling er menneskelig anordning. – Hvor presten taler Guds ord som for Gud, der skal han adlydes. Men den samme rett tilkommer også den troende legmann. – Dette krever kristendommen.» …

«Ein truande lekmann har same retten og same plikten i Guds rike som ein truande prest. Men ein uumvend prest har likso lite rett til å tena i Guds forsamling som en uumvend sakførar, bonde, fiskar eller skomakar. Den retten han har, saman med alle andre, er å umvende seg til Gud. Preste-vigsla og embetet gir ingen uumvend mann denne heilage retten.

Men kvart einaste pånytt-født menneske er prest i Guds heilagdom, i Jesu Kristi kyrkja, anten det står i Nidaros-domen i presteskrud eller på ein stein i vadmalstrøya, i ein fiskarbåt i oljehyra, står ved vogga, går etter plogen, i skulestova, i sjukestova eller sit midt i heidendomens mørke.

Den tanke at presten skulle ha en ser-rett eller ein ser-plass framfor lekmannen, so lekmannen skulle vera berar av og tenar for det «spontane» vitnemål og presten berar av og tenar for kunnskapen, lærdommen og det uppsedande i Guds for samling, det er framandt for nytestamentet.»

Hertil sier vi hjertelig «amen»!

3. Vanskeligheten oppstår derav at man har sammenblandet verden med de troende innen statskirken. Man går ut fra den falske antagelse at alle som fødes i landet og «døpes» som barn er kristne. «Dere gode kristne» er den hilsen folket hører fra prekestolen, og ennskjønt den største del av befolkningen aldri har kjent noe til et personlig liv i Gud, så regnes de med, de tilhører en eller annen «menighet» i kirken, de innvelges til bestillinger der, og innbiller seg at alt er vel, at de er kristne.

Se også: Hvordan bli en kristen?

I dette miljø vokser ungdommen opp. Når det gjelder valget av sin livsstilling, så tør det hende at de får lyst til å studere teologi og endelig blir de prester. For manges vedkommende avhenger ikke et slikt valg av et personlig liv i Gud. Alle er jo «kristne», sier kirken. De ble det i barnedåpen og da må de få lov å velge en prestestilling like godt som andre velger å være lege, ingeniør osv. Dette forklarer også meget annet f. eks. hvorfor man vraker vekkelser og slår inn på oppdragelseskristendom. Man er kristen, sies det, nå gjelder det bare å oppdra disse kristne rett.

Tenk, hvilket system! Man skal oppdra personer til å leve som kristne, skjønt de aldri har vært kristne! Det blir jo bare å polere det gamle menneske.

Her er det legmannsvirksomheten har grepet inn med Hans Nielsen Hauge og dissentersamfunnene i spissen. Man har sett tomheten og faren ved denne tankegang. Universitetsutdannelsen har ofte vært en hindring til å fatte den. Legfolk har hatt lettere for å se den – hvis de leser og tror Guds ord – enn de hvis forstand er blitt omtåket av en villfarende teologisk utdannelse. De ser at størsteparten av den norske befolkning lever «uten Gud og uten håp i verden!»

Når derfor en vekkelse kommer, og som regel holder den seg «blant legfolket», så oppreiser Ånden vitner blant dem, og disse «legpredikanter» har kanskje «fullt hus» mens kirkene, med de døde prester, står tomme. Det er det som ofte vekker forundring og forargelse!

Jeg mener ikke at det ikke er virkelig troende og frelste prester. Jeg kjenner selv flere, men det store feilgrep består deri at kirken består både av vantro og troende medlemmer, av vantro og troende prester, ja, man kan stå i prestekjole eller på professorkateteret og dosere lærdommer som er helt i strid med Guds ord, men man regnes like fullt med som «kristen». Hvilket vrangbilde av det sanne kristelige system!

4. Legpredikantene – de virkelige kristne blant dem (for endog i deres rekker er ofte kun oppdragelseskristendom sneket inn), reiser seg imot dette mere og mere og krever nå som Ludvig Hope, at en legmann skal ha, eller rettere har, ifølge Skriften, like meget rett til å preke og betjene en menighet som en der har tatt teologisk embetseksamen. En uomvendt og vantro prest burde ikke engang få adgang til prekestolen, hans plass er ved botsbenken.

Dette syn er helt ut bibelsk!

5. Men hvorfor vil det troende legfolk og de troende prester lengre tilhøre en kirke som tillater et så falskt og fordervelig system som det statskirkelige? Hvorfor går de ikke alle ut og skiller seg fra bedraget, som fører skarer av vårt folk på villspor? Hvorfor ordner de ikke bibelske menigheter? De holder så lenge på villfarelsen at Herren må til slutt forkaste dem hvis de ikke forandrer sitt forhold. «Gjenstridighet er trolldomssynd!» De bør i det minste arbeide for statskirkesystemets oppløsning. Nå må ingen tro at jeg ved dette mener oppløsning av den virkelige kristendom og sanne virksomhet som pågår innen statskirken! Saken er at man i vide kretser innen statskirken ikke lenger tror på dens effektivitet og gagnlighet, derfor har man organisert seg i indremisjonsforeninger og hedningemisjonsforeninger m. m., som i grunnen bare er (på noen kanter av landet især) nye menigheter innen den såkalte statskirkelige «menighet».

La forbindelsen mellom stat og kirke opphøre, kirken og all kirkelig eiendom overdras de lutherske menigheter. De som f. t. er prester, som ikke antas av menighetene, kan gå av med pensjon. Kristendomsundervisning må bibeholdes i skolene like fullt uten å forutbestemme lærerens eller lærerinnens valg av samfunn, og med fri adgang til å unngå det for de menigheter (lutherske så vel som andre samfunns) som selv sørger for undervisningen. Så får menighetene la de evner og nådegaver de har i sin midte fremelskes ved den Hellige Ånds hjelp og drivende kraft, hva enten man i leg eller lærd.

6. Faktum er at innfor Herren har det intet å bety om man er leg eller lærd. Han kan kalle og bruke hvem han vil. Den mann som er helt frelst og har kall av Herren til predikegjerningen vil selvfølgelig sette seg inn i Guds ord, og selv om han er en «legmann» vil Ånden kunne bruke ham, ja muligens i langt sterkere grad enn mannen med universitetsutdannelsen! Meget vil bero på de gaver Ånden skjenker ham.

I de kristne menigheter må man være våken for de krefter som Herren åpenbarer, og erindre at uttrykket «prest» hører den gamle pakt til. Kun i den forstand biskop Heuch anvender ordet er man prest i den nye pakt: «Hver eneste kristen er en født prest, og andre prester kjenner ikke Det nye Testamente!»

Da kan man likeså gjerne oppgi uttrykket med en gang som særstilling for et Herrens vitne. Selve forkynnergjerningen beror da hos dem som Herren kaller dertil etter det ny-testamentlige mønster.