Av Vidar Brautaset.
«… Lammet som er slaktet, fra verdens grunnvoll ble lagt.» Åp 13:8
Jeg har alltid regnet med at for ganske nær to tusen år tilbake i tid, fullførte Jesus frelsesverket for alle mennesker, da Han hang som et offer for verdens synd på Golgata kors. I dette har jeg funnet ro for mitt liv, og en fred fra Gud har stabilisert meg gjennom alle slags prøver. Med tiden har jeg imidlertid sett at Gud vil stadig vise et større perspektiv på hvorfor frelsen er så urokkelig trygg.
Frelsen ble nemlig ikke først påtenkt ved Jesu fødsel, eller i forbindelse med Hans dåp, eller i Getsemane. Det var ingen kriseløsning, der Gud i hast snekret sammen en plan, en siste utvei, et desperat forsøk på å frelse slekten fra evig undergang, og hvor publikum så kunne følge nervepirrende med om planen ville lykkes på Golgata eller ikke. En slik tankegang fordamper som dugg for solens hete stråler ved lesning av Bibelen.
Vi leste i verset om noe som er skjedd, og det fra verdens grunnvoll ble lagt. Hva var Fader, Sønn og Den Hellige Ånd opptatt med i det øyeblikket? Det måtte da være hvordan den kommende begivenhet, skapelsen skulle fortone seg? Hvem det skapte skulle være til for (Kol 1:16), hvordan det skapte skulle bestå (Kol 1:17), hvem skulle stå for den kunstferdige utforming av alt det skapte (Ord.8:30) osv.
Men den allvitende Gud, den éne rettferdige og tre ganger hellige Gud, gjorde det også klart, og kunne på forhånd si, at den fremtidige skapte verden skulle komme til å falle i opprør mot Ham. Og det skulle skje på grunn av kronen på skaperverket: Mennesket! Dermed måtte en frelsesplan også være på plass, en ufattelig dyr gjenløsningsbetaling måtte innfris. Hvem kunne, og hvem ville være den som skulle gjenreise den fremtidige falne slekt? Vi leser om en som sier til Gud: «Se, jeg kommer for å gjøre din vilje, Gud!» (Heb 10:7)
Sønnen garanterte overfor Faderen at i fremtiden skulle Han komme for å løskjøpe menneskeslekten fra skyld og synd med alle dets følger. Med dette for øye var nå Sønnen betraktet som allerede slaktet av Gud! Gud anså og levde i denne sannhet og virkelighet. Lammet er slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt! Dette er jo for øvrig et typisk trekk hos Gud, «… han som kaller på det som ikke er til, som om det var til.» (Rom 4:17)
Gud «stilte Sønnen til skue i Hans blod» (Rom 3:25). Til skue blir også oversatt med «foran seg». Gud hadde sin blodige Sønn foran seg! Det du har foran deg opptar hele ditt fokus, din oppmerksomhet. Sønnen hadde vært slik betraktet fra evighet, og det av Gud.
Da fallet i Edens hage var en realitet, hadde Adam og Eva gått øyeblikkelig fortapt dersom ikke Gud hadde hatt sin blodige Sønn foran seg. Men da de falt, så falt de forholdsvis mykt. De falt ned på skuldrene av et lam, og dette lammet begynte allerede der å bære de skyldige frem mot Golgata. Og fra dag én begynte Gud å bære over med synder som ble gjort (Rom 3:25). Å «bære over» er det samme som å se mellom fingrene i dette verset. Dette kunne Gud gjøre inntil Han ville vise sin rettferdighet på korset.
«Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn» (Gal 4:4). Da kom Han for å innfri garantien som ble gitt fra evighet. Og den sum som krevdes for å befri slekten, innløste Sønnen på Golgata kors med sitt dyrebare blod. (1Pet 1:18). Gud fikk ved dette anledning til å vise noe Han alltid har vært, nemlig rettferdig. (Rom 3:26) Frelsen er fullstendig trygg hos Gud. Sønnen var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for vår skyld er Han blitt åpenbart ved tidenes ende. (1Pet1:20).
Hvem har du foran deg, kjære leser? Er det din opp og ned-kristendom som opptar deg? Hva med å la blikket falle på Guds blodige Sønn som innfrir alle Guds krav for deg?
«For har ikke mitt hus det slik med Gud? En evig pakt har Han jo gjort med meg, ordnet i alle deler og trygget, all min frelse og alt godt — skulle Han ikke la det gro fram?» (2Sam 23:5)