Spørsmål: Hva skjer med et menneske som er i Kristus når det dør, og deretter? Og hvordan går det med et menneske som ikke er frelst når det dør?
Svar: Død betyr atskillelse. Når døden inntrer, forlater den troendes ånd og sjel legemet og går inn i en legemløs, men bevisst tilværelse i Guds nærhet – i den tredje himmel – Paradis. Den troendes død er således en «bortgang» (2. Tim. 4, 6; 2. Pet. 1, 15).
Trøstefullt er det også å vite at for den troende er døden en hjem- gang (2. Kor. 5, 8). Omsluttet av de evige armer kalles pilegrimen bort fra fornedrelseslegemet – bort fra all timelig og åndelig nød – til sitt evige hjem.
I Kristus er dødens brodd tatt bort. Triumferende lyder apostelens ord i 1. Kor. 15, 55-56: «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Men dødens brodd er synden -.» Likesom et insekt, når det har stukket og tapt sin brodd i offeret, ikke kan øve noen skade mer – slik tapte døden sin brodd i Kristi offer, og kan derfor ikke skade den som dør i Herren.
Bibelen sier at Kristus sønderrev dødens rep (Salme 18,5) idet han «tilintetgjorde døden og førte liv og uforgjengelighet frem for lyset ved evangeliet» (2. Tim. 1, 10).
Vår død begynner der hans død sluttet. På Golgata kors sa han: «- alle dine brenninger og dine bølger går over meg» (Salme 42, 8). Synkende i det bunnløse dynn (Salme 69, 3), roper han: «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?» (Matt. 27, 46).
Men la oss ikke glemme at hans siste ord på korset var: «Fader!» Idet han fullender forsoningsdødens bitre lidelser – lidelser som vår begrensede forstand ikke fatter dybden av – stråler Faderens smil ham i møte. Lukas beretter: «Og Jesus ropte med høy røst og sa: Fader! i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han» (Luk. 23, 46).
Slik vil den troendes hjemgang være. Vi skal møte en blid Gud – en smilende Far – som ønsker oss velkommen hjem.
Når apostelen Paulus omtaler døden i relasjon til opprykkelsen og forvandlingen av våre legemer ved Herrens komme, sier han:«- så sant vi skal bli funnet ikledd, ikke nakne. For vi som er i denne hytte (legemet), sukker under byrden, fordi vi ikke vil avkledes (dø), men overkledes (forvandles), for at det dødelige kan bli oppslukt av livet» (2. Kor. 5, 3-4).
Det som skjer ved døden er altså en avkledning. Når dødsprosessen er over, er ånden og sjelen avkledd og naken. Men dette er ikke de avd øde troendes evige tilstand. I oppstandelsen blir ånd, sjel og legeme gjenforenet. Eller som det heter i 1. Kor. 15,53: «- dette forgjengelige skal bli ikledd uforgjengelighet -.» Og når det skjer vil frelsen være komplett. Først da vil hele personligheten – ånd, sjel og legeme – være frelst.
Også for et menneske som dør i ugjenfødt tilstand, betyr døden atskillelse. Sjelen går til dødsriket, hvor den holdes i varetekt til dommens dag (Luk. 16, 23; 2. Pet. 2, 9).
Ved den siste høyesterett – foran «den store hvite trone«- skal døden og dødsriket gi tilbake de døde. Alle skal høre Guds Sønns røst. Han kaller legemet frem fra graven og sjelen fra dødsriket (Åpb. 20, 11-15).
Straffeutmålingen finner sted. Dommen blir rettferdig. «- sanne og rettferdige er hans dommer -», sier Åpb. 19, 2. Straffen blir tilmålt enhver etter hans gjerninger.
Kan hende dette blir lest av en eller annen som prøver å dekke seg bak den falske forestilling at i og med døden er alt slutt. I så fall føler jeg trang til å rope et alvorlig varsko nettopp til deg:
Gå for all del ikke inn i evigheten på en illusjon. Treff din avgjørelse for Kristus – nå i dette øyeblikk. Husk at det ikke er noe han heller vil en å frelse din sjel. Finn frem din bibel og les Joh. 5,24: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.» Så enkelt er det å bli frelst.
Kilde: Arne Helseth-Dyrseth