I årene etter andre verdenskrig da historien om de tyske konsentrasjonsleirene ble kjent, var det en kort tid da mennesker verden over ga jødene sin støtte og sympati. Etter hvert som antisemittismen oppstod har Israel vært under konstant press både fra mediene og muhammedanerne. Antisionismen står i dag sterkere enn noensinne.
Etter andre verdenskrig var det mange av våre politikere som talte for jødenes sak og i stortinget var det mange som tilhørte en sympatigruppe for Israel. I dag er situasjonen helt annerledes.
Det nærmest folketomme området hvor Israel nå ligger, lå der en gang øde med sine saltørkener og malariasumper. Det var nesten som om Gud hadde gjort landet ubeboelig. Det var få levemuligheter der, spesielt for en fastboende befolkning. Nå og da var det omstreifende nomader som reiste dit en gang i året fra nabolandene med sine hjorder.
Jødenes fedre var bosatt der fra landnåmstiden til de ble fordrevet fra landet av romerne mere enn hundre år etter Kristi fødsel. I nærmere 2000 år har ingen andre folkeslag bosatt seg i landet. Herredømmet over landet har gått hånd i hånd i flere århundrer, og i 1516 ble det erobret av det tyrkiske ottomanske riket. Dette varte helt til den engelske generalen Edmund Allenby inntok landet fra det tyrkiske dynastiet. På denne tiden hadde jødene allerede begynt å returnere hjem til landet de aldri oppga.
I 1918 ble balfourerklæringen utstedt fra den britiske regjeringen til den engelske sionistlederen Lord Rothschild, som ga sin støtte og sympati i at jødene burde få sitt eget nasjonalhjem. Dokumentet ble tiltrådt av USA og gjort til et internasjonalt dokument av Folkeforbundet i 1922. Det ble anerkjent av over 52 nasjoner.
På denne tiden vokste det opp en bitter antisemittistisk holdning i de ledene politiske kretser i England. Engelskmennene forsøkte å vinne araberens vennskap og oppga de dermed 77 prosent av landområdene til Abdulla som ble kongen av Jordan. Det ble forbudt for jødene å bosette seg der. Dette er et forbud som fremdeles er der den dag i dag.
Den engelske regjeringen gjorde alt i sin makt for å hindre jødiske flyktninger å returnere til det land som hadde blitt lovet jødene. Dette skjedde under den verste jødeforfølgelsen både før og under andre verdenskrig.
Kongedømmet Transjordan forble under Folkeforbundets beskyttelse frem til 1946. Etter den arabiske-israelske krigen i 1948, ble vestbredden annektert. I 1947 bestemte De forente nasjoner at de resterende 23 prosent av mandatområdet skulle deles mellom jødene og araberne. Dette ble ikke godtatt av araberne, og frem til i dag er det fremdeles et mål for araberne å tilegne seg landet bit for bit inntil landet Israel har blitt utslettet.
Det er ikke i menneskers makt å løse problemene i Israel. Kanaan er Guds land. Det tilhører jødene fordi Gud har gitt det til dem. Det har aldri eksistert et palestinsk folk eller en palestinsk stat i Det hellige land. Det folket som i lengere tid har vært bosatt og dannet en kultur i det landet som ofte blir kalt Palestina, er Israels folk. Fra tidlig av bodde nasjonens fedre der, inntil de ble fordrevet bort og spredt blant mange folkeslag og nasjoner.
Det var jødene som med spade og hakke kom hjem for å grave ut myrene og dyrke ørkenen til det som i dag er et land som flyter av melk og honning. Ved inntoget i Kanaan ble et løfte gitt til Josva av Herren: «Gjør deg nå klar til å gå over Jordan, du og hele dette folket, inn i det landet som jeg vil gi israelittene. Hvert sted dere setter foten på, gir jeg dere, slik som jeg lovte Moses. Landet fra ødemarken og Libanon til Storelven, Eufrat, hele hetittlandet til Storhavet i vest, skal tilhøre dere.» (Jos 1, 2-4).