Med hensyn til skikken for kvinnen, å ha sitt hode bedekket når hun bad eller profeterte, så må vi vel nærmest tro at det var av midlertidig betydning. En befaling om ikke å krenke den gode tone. Den kvinnelige drakt man den gang benyttet ville ikke passe nå. «Nå,» sier Whedon (methodistteolog), «sitter kvinnene eller står foran mennene med sine hoder bare, ikke bare i den sosiale sirkel, men i store forsamlinger, og det er ingen religiøs forpliktelse for henne å bruke en hatt i kirken eller som forbyr henne å tale eller be uten hatt. Grunnen hvorfor Paulus fordømte det ubedekkede kvinnehode på sin tid, skriver seg fra at en sådan handling i de dager ville øyeblikkelig flytte kvinnen fra sitt rette forhold og vekke en hel del vanærende tankeforbindelser, som var skikket til å medføre tvil om menighetens renhet.
Det var et tegn på stor sorg eller skam.» (Sml. 5 Mos 21, 10-13). Tacitus forteller at endog tyskerne straffet en skjøge ved å fordrive henne fra sin manns hus med et raket hode. En jødisk forfatter sier i forb. med 4 Mos 5, 12-18: «Blott kvinnens hode! Hvorfor? Fordi det ikke er de israelittiske kvinners skikk å ha blottede hoder. Derfor raker han henne og sier: Da du er avveket fra de israelittiske kvinners skikker, som bedekker sine hoder, og har fulgt hedningenes skikker, som pleier å gå med blottede hoder, se! — da er det skjedd med dig som du har villet!»
I 1 Kor 11, 3 sier Paulus: «Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud.»
Kristi stilling som hode for den kristne mann er bare et uttrykk for den samstemmighet som der er eller burde bli mellom mennesket — mannen så vel som kvinnen — og Kristus selv. Herved fremstilles også Jesu førerstilling i menigheten (Efes 2, 15-23). På grunn av syndens inngrep er dette mål ofte blitt forrykket, men idealet er der i Guds plan. Og mannen står også, ifølge Guds plan, som den der skal møte kampens hardeste slag. Det er kvinnens rett å stole på hans offervillighet og større fysiske styrke, om enn der nok har vært tider da «kvinner selv stod opp og strede som de vare menn.» Under innflytelsen av den høyere sivilisasjon har kvinnens evner og kraft utviklet seg i den grad at det ikke finnes noen stilling i samfunnet som hun ikke kan bekle, hun har vist seg å stå jevnbyrdig med mannen i det praktiske, det sosiale og det politiske liv.
Ved å gi sitt legeme avskaffet han loven med dens bud og forskrifter. Slik skulle han stifte fred og skape ett nytt menneske av de to. I ett legeme skulle han forsone dem begge med Gud da han døde på korset og der drepte fiendskapet. Så kom han og forkynte det gode budskap om fred, for dere som var langt borte, og for dem som var nær. Gjennom ham har vi begge i én Ånd adgang til Faderen. Altså er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og tilhører Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. Han holder hele bygningen sammen, så den i Herren vokser til et hellig tempel, og gjennom ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.
Efes 2, 15-23
Men dette til tross, så er der en skjult følelse til stede om mannens førerstilling i samfunnet. Han kan ikke lenger være den tyrann han har vært i et samfunn som vet å skatte kvinnens dyktighet og evner. I det ekteskapelige liv vil han — hvis han fyller sin plass riktig — alltid være kvinnens hode. Men har hun makt over hans hjerte, så vil han vite ikke å misbruke sitt hode til fordel for seg selv, men vil alltid søke sin hustrus og familiens beste. I de vanskeligste spørsmål — hvis der er dissens — blir det hans ord som avgjør det hele. Men den kloke mann vil vokte seg for altfor raske handlinger og utnytte den kraft og de evner han har fått seg betrodd av Gud i sin hustru — til felles gagn og glede. Kjærligheten vil bli den altbeseirende makt.
I de kristne menigheter vil det Åndens lys, som Herren har skjenket dem, fortrenge det lavmål av lys og den trelldomsånd som hedenskap og jødedom har medført og drive kvinnens ånd opad på fremskrittslinjen — mot oppnåelsen av stadig nye muligheter. Men den forstandige kvinne, den Åndsfylte kvinne, vil aldri søke å fortrenge mannen, så hun blir en slags herskerinne over ham. Og mannen på sin side, hvis han er Åndsfylt, vil ikke fortrenge kvinnen.
Det vil oppstå en gledelig og gjensidig forståelse av de evner og muligheter begge parter sitter inne med, og man vil søke å la dem komme menigheten til nytte. Man vil erindre at i Herren er ikke kvinnen noe uten mannen, og mannen er heller ikke noe uten kvinnen.» (1 Kor 11, 11-12). «For som kvinnen ble til av mannen, blir jo mannen født av en kvinne, men alt er fra Gud.»
Men i Herren er ikke kvinnen noe uten mannen, og mannen er heller ikke noe uten kvinnen. For som kvinnen ble til av mannen, blir jo mannen født av en kvinne, men alt er fra Gud.
1 Kor 11, 11-12