Hvilken stilling skal våre kvinner innta i de kristne menigheter?

kristnemenighet

I blant hedningene underkues hun og tilbaketrenges fra all befatning med det offentlige liv. Der er hun bare et nummer i en manns hjem, som han behandler etter behag, og er ute av stand til å hevde sitt standpunkt i det menneskelige samfunn. For ikke å tale om den fryktelige skjebne som en som en enke, et barn — for hinduenes enker er jo for det meste barn — blir utsatt for!

Selv mange av jødene var innviklet i et system som var skadelig for kvinnen. Det sees av den lille tildragelse i Samaria, hvor Jesus samtalte med den samaritanske kvinne. Da Jesus åpenbarte for henne at Han var Messias, kom disiplene, og «de undret seg over at han snakket med en kvinne.» (Joh 4, 27).

I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne.
Joh 4, 27

Her har vi et trekk i Jesu liv, som atter viser at Han satte seg ut over de bestående skikker, og ville la alle forstå at det glade budskap Han var kommet med gjaldt like mye kvinnen som mannen. Begge var de falt som en følge av synd, begge skulle de oppreises som en frukt av nåden! Om alle de troende — særlig da sådanne som kom fra jødedommen — var fullt klar over den oppreisning Jesus bragte kvinnen, er neppe tenkelig. Det var flere ting, t. eks. omskjærelsen, som de troende jøder hadde vanskelig for å oppgi.

Det gikk så vidt med dette at til og med den store apostel Peter stod vaklende lenge etter Åndsdåpen. Han som hadde forsvart hedningenes sak så tappert på apostelmøtet i Jerusalem, men da han kom til Antiokia måtte Paulus motsi ham «like opp i øynene, fordi det var ført klagemål imot ham» (Gal 2, 11-14). Det gjaldt ikke spørsmålet om hedningene hadde adgang til den kristne pakt uten omskjærelse. Den sak ble avgjort på apostelmøtet i Jerusalem. Men nå gjaldt det om de av hedningene som var kommet til troen, kunne omgås jødekristne.

Men da Kefas kom til Antiokia, sa jeg ham imot like opp i ansiktet, for hans opptreden hadde dømt ham. 12 Før det kom noen fra Jakob, holdt han måltid sammen med de hedningkristne. Men da de kom, trakk han seg tilbake og holdt seg unna, fordi han var redd for de omskårne. Også de andre jødekristne hyklet sammen med ham, så til og med Barnabas ble revet med av hykleriet deres. Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas i alles nærvær: «Når du som er jøde, ikke lever etter jødisk, men etter hedensk skikk, hvordan kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder?»
Gal 2, 11-14

Her stod altså Petter og andre jøder vaklende, «så at endog Barnabas ble revet med av deres hykleri». Men selv Paulus — visstnok i god mening, da han håpet å stilne de jødiske agitatorers vrede i Jerusalem (Apg 21,  17-26), gikk med på den jødiske skikk å la seg rense. Han fulgte her naturligvis sitt prinsipp om å bli alt for alle, «for i alle tilfelle å frelse noen.» (1 Kor 9, 22). Men det førte ikke til målet, hvor mye han enn håpet at så ville skje. Sml. 24, 17-20.

Man vil vel spørre: Hvordan kunne apostlene handle på denne måte? Vi ville aldri falle på nå å gå med på en jødisk skikk. Men vi må erindre at apostlene var også mennesker og kunne ta feil, selv om de under Åndens inspirasjon meddelte Guds vilje uavkortet i sine skrifter og i sin undervisning forøvrig (2 Pet 1, 19-21).

Derfor står også profetordet desto fastere for oss. Dette ord bør dere ha for øye, for det er lik en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter. Men dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. For aldri er noen profeti båret fram fordi et menneske ville det; men drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud.
2 Pet 1, 19-21

Slik var uten tvil også mye av den uvilje som oppstod mot kvinnens deltagelse i det offentlige liv en følge av det syn hedenskapet på den ene side og jødedommen på den andre side hadde medført.

About Thomas Ball Barratt

Thomas Ball Barratt (født 22. juli 1862 i Albaston i provinsen Cornwall, England. døde 29. januar 1940 i Oslo) var en norsk, kristen forkynner, pastor og leder. Han brakte pinsevekkelsen, eller åndsdåpen, som den ble kalt, til Norge og Europa i 1906. Han var først metodistprest, men brøt senere med metodistene og etablerte pinsebevegelsen i Norge.

Legg gjerne igjen en kommentar, men husk å bruke søkemotoren før du stiller et spørsmål. Bruk helst ditt riktige navn, så sant du ikke ønsker å være anonym.