Misbruk av profetstillingen – En tekst av T.B. Barratt

yabarratt

Åndens veiledning — profetier må prøves
med Guds ord.

Jag etter kjærligheten! Streb etter de åndelige gaver, men mest etter å tale profetisk. (1. Kor. 14, 1.)

Det er han som ga oss noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, foråt de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning. (Efes. 4, 11.—12.)

Vi har allerede sett litt på profetens gjerning i denne tidshusholdning. Men vi bor også betrakte

I

en del misbruk

som er oppstått i tidens løp i tilknytning til denne. Det er dem som har overført den samme myndighet og makt til profeten i den nye pakt som den profeten i den gamle, jødiske pakt hadde. Men det er et forhold som vi snart skal se ikke stemmer med Det nye Testamente.

Når en profet blir fast ansatt til å utpeke hvem det er som skal beklede de forskjellige stillinger innen en menighet: apostler, profeter, evangelister, forstandere, eldstebrødre, menig-hetstjenere osv., eller endog tjene som en gammeltestamentlig profet på et eldstemøte eller et menighetsmøte, for å «adspørre Herren» om viktige spørsmål og menighetsanliggender, så savner dette sidestykke i Det nye Testamente. At det ganske spontant kan komme budskap ved Ånden gjennom en profet eller profetinne om viktige ting, vil jeg ikke benekte, men straks man ser profeten som den siste tilflukt for å avgjøre viktige anliggender, så forventer man for meget av ham og utsetter ham for en stor fristelse, og binder den enkelte eller en hel menighet til hans avgjørelser. Man kommer i trelldom under profetens ord og utsagn. Det oppstår en ny form for

et pavelig diktatur —

om enn i miniatyr, og det er utallige beviser for at man er blitt vill-ledet på denne måte. Profeten eller profetinnen har i en slags ekstase frambrakt «budskap», som til og med ofte innledes med et: «Så sier Herren —,» og uten å «prøve» budskapet har godtroende folk kastet seg i armene på den ene villfarelse etter den annen. Man har endog gått så langt at man har ment at profetens ord var

«ufeilbare»

og kunne derfor godt utgjøre «et tillegg til Bibelen», som f. eks.: «Mormons bok.» Intet kunne være mer villfarende enn en slik tankegang!

La meg med det samme si at man må vokte seg for i fleng å bruke et så opphøyet uttrykk som: «Så sier Herren!» — det viser seg ofte når det talte prøves, å være «profeten»s egne tanker og ikke Herrens. Mange av de budskap som frambæres er således ofte bare et uttrykk for de tanker og ideer som framkommer i den talendes underbevisste sinn. Hans egne meninger!

Hvis «budskapet» er et

angrep på personer,

så er det som regel farget av «profeten »s personlige uvilje mot den angrepne part. Han har grepet til denne ubibelske måte å dømme sin neste på i stedet for å praktisere Matt. 18, 15—18.

II

Ånden veileder alle som søker derom.

Mange av de beslutninger «profeten» kommer til er ikke annet enn hva enhver bror og søster med sunn forstand, opplyst av Ånden, kunne komme til. Vi lever nå i nådens husholdning når Ånden ikke, som i den gamle pakt, har bundet seg til profetene for å meddele sin vilje. Det heter i 1. Joh. 2, 20, 27: «I har salvelse av den Hellige og vet alt… I trenger ikke til at noen skal lære eder» osv. Ikke så å forstå at en sunn undervisning i ordet er overflødig, men man er ikke absolutt avhengig derav. Den Hellige Ånd kan og vil opplyse den enkeltes sinn, under studiet av Guds ord, om alle de viktige spørsmål som måtte oppstå når man ber om det, så man ikke behøver å spørre Herren gjennom «profeten». Vi må heller spørre:

Hva sier Guds ord?

og be om å få klarhet i det som står der.

Hvis det er ualminnelige tilfelle i vårt liv hvor menneskelig hjelp slår feil og vår egen forstand står stille, så kan vi gå direkte til Herren selv og spørre ham, uten hverken profet eller profetinne, og er det påkrevd så kan vi få andre til å hjelpe oss å be, og da har vi forjettelsen i Mark. 11, 22—24 og Matt. 18, 19—20 å holde oss til. Det vil komme klarhet i ens eget sinn eller andres, så vi i vår ensomme bønnekamp eller ved andres hjelp vil føle oss betrygget, og utfallet vil vise at vi er på rett spor. Gud vil i nåde veilede oss i smått som i stort ved sin Ånd!

Her vil vel noen spørre: «Hvorfor kan ikke profeten eller profetinnen få avgjøre det?» La oss da se hva Guds ord svarer.

I det meget omtalte sted: Ap. gj. 13 sies det ikke at det var ved de profeter som var til stede at den Hellige Ånd sa: «Utta meg dog Barnabas og Saulus til den gjerning jeg har kalt dem til!» Det kunne godt ha vært et bestemt Åndens inntrykk som meddeltes de fastende og bedende brødres sinn, eller at noen hørte ordene i sitt indre. Mange hører Herren tale til seg slik. Men det er ikke utelukket at Ånden kunne tale gjennom en profet om denne spesielle «gjerning».

At det ikke var til apostelstillingen de ble kalt, har vi alt sett, for i 14, 26 ser vi at den «gjerning» Ånden hadde kalt dem til ble «fullført». Dette kunne ikke sies om apostelkallet, det beholdt de til sin død.

Nei, her gjaldt det en spesiell misjonsreise, og alle følte at det var Guds Ånd som ville den. Det ble for dem som i 15, 28, de kunne trygt ha sagt: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet.» De fastet og ba på ny, for å få en spesiell velsignelse fra Herren, og kanskje «prøve» budskapet, og la så sine hender på dem velsignende. De dro så av sted «utsendt av den Hellige Ånd» og anerkjent av menigheten.

At profetiske budskap som kommer direkte ved Åndens innflytelse, kan meddeles, tviler jeg som sagt ikke på, men det er noe annet enn det mekaniske, tilgjorte, ved menneskets egen ånd frambrakte budskap. Ethvert budskap må prøves, (1. Tess. 5, 21), og ingen kristen skal vente til stadighet på den slags meddelelser, men handle etter det lys de får personlig gjennom Guds ord og Åndens ledelse.

Paulus innvilget i at denne meddelelse var korrekt og dro av sted med Barnabas, enten de nå mottok det ved profetisk meddelelse eller ikke. Skriften sier ikke noe bestemt om det.

I Ap. gj. 16, 6 og 7 sies det at «den Hellige Ånd» hindret dem «fra å tale ordet i Asia», og da de prøvde på å fare til Bitynia ga Jesu Ånd dem ikke lov. Heller ikke her sies det at dette skjedde ved profetiske budskap. Det kunne godt ha vært et bestemt inntrykk eller innvirkning av Ånden på deres sinn som var avgjørende, skjønt jeg ikke vil benekte muligheten av at det skjedde ved profetiske budskap.

Om natten ble Paulus veiledet

ved et syn. (v. 9 og 10.)

«Det sto en mann fra Makedonia og ba ham og sa: Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Han trodde synet og søkte «straks» å dra over til Makedonia, da han og hans ledsagere «kunne skjønne at Herren hadde kalt dem til å forkynne evangeliet» for folket der. Og slik kom evangeliet til Europa!

III

Profetier må proves med Grids ord.

Paulus var ikke alltid villig til å adlyde de meddelelser som kom ved «profeti». I Ap. gj. 21, 4 ser vi at disiplene «sa til Paulus ved Ånden at han ikke måtte dra til Jerusalem». Hos evangelisten Filip i Cesarea, hvor han traff sammen med Filips døtre, som hadde «profetisk gave», kom også profeten Agabus fra Judea på besøk. På en dramatisk måte (21, 10—11) forkynte så denne at jødene ville binde Paulus i Jerusalem og overgi ham i hedningenes hender. Han brukte det sterke ord: «Så sier den Hellige Ånd!»

Agabus omtales også tidligere som profet. Sml. 11, 27, 28. Da forutsa han «den store hunger som skulle komme over hele jorderike, den kom også under Klaudius.» Disiplene handlet også i kraft av denne profeti og vedtok å sende hjelp til brødrene i Judea.

Det viser seg av dette at Ånden kan benytte profeten eller profetinnen til å

forutsi kommende begivenheter

også i denne tids husholdning, men det vil intet framkomme (hvis de er ekte) som er i strid med Skriften.

Nå ser vi at Paulus etter disse forutsigelser ikke endret kurs. Lukas skriver (Ap. gj. 21, 12): «Da vi hørte dette, ba vi ham, både vi og de der på stedet (i Cesarea), at han ikke måtte dra opp til Jerusalem.» De hadde bedt ham «ved Ånden», står det (4. vers). Det er bedre grunn til å tro at det var profeter som talte her enn i 13, 2 og i 16, 6, 7. Det står nemlig (21, 4) at disiplene «sa til Paulus ved Ånden» osv. Likeså i 12. vers sies det at det var personer som tryglet ham om ikke å reise.

Men Paulus lot seg ikke rokke. Han forsto nok at Ånden forutsa kommende trengsler, men han merket disse personers store kjærlighet og aktelse for ham personlig, og at de ville spare ham for lidelser. Det var således

blandede budskap

som kom fram. Slik kan det også ofte være nå! Men Paulus kunne «prøve» og «bedømme» slike budskap, og ville ikke adlyde dem: «Hvorfor gråter I og sønderriver mitt hjerte? Jeg er rede ikke bare til å bindes, men også til å dø i Jerusalem for den Herre Jesu navn!» (21, 13.) De måtte bøye seg for hans avgjørelser og «slo seg til ro og sa: Skje Herrens vilje!» — og medga i realiteten at de hadde tatt feil.

Paulus sier selv (20, 22) at han var

«bundet av Ånden»

til å dra opp til Jerusalem, og jeg «vet ikke», sa han, «hva som skal møte meg der», men han hadde oppfattet disse stadige begjæringer («i Ånden») om ikke å dra dit som velmente råd fra vennenes side, men også som den Hellige Ånds påminnelse om hva som ville møte ham. «Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at bånd og trengsler venter meg!» Men den samme Ånd hadde «bundet» ham til å reise. Han var således hevet over alle menneskelige følelser, som framkom i de «profetiske» advarsler, ved det sterkere lys Ånden hadde gitt ham personlig. Han var ingen trell under profetene, men hadde selv et indre lys som overgikk deres.

Men svakere sjeler kunne lett la seg forville hvis de ikke nøye prøver de budskap som kommer og de råd som gis.

La oss nå endelig merke at intet av disse budskap hadde med valg til bestillinger i menigheten å gjøre. Og dog kan det nok framkomme trøsterike og formanende ord ved en slik anledning — «profetiske ord». (1. Tim. 4, 14.)

Det er dem som har vært ledet av den gammeltestamentlige praksis, og har ment at profeten måtte gi beskjed på alt i livet. Så har de «spurt Herren» gjennom ham, som Saul fordum om sin fars aseninner, om de skulle gifte seg og hvem de skulle ta til hustru, hva slags mat de skulle spise; og har søkt råd vedrørende sine forretninger og sitt arbeide, sitt familieliv, sin framtid osv. Det er feil! Man skal ikke være avhengig av profeten i slike saker. Det kan, som i tilfellet med Agabus og Paulus, framkomme budskap om framtidige hendelser — ganske spontant og umiddelbart, som kan vise seg å være riktige, men vi finner ikke at de første kristne og deres apostler søkte å vite Herrens vilje på den måte. Hvorfor skulle vi da gjøre det?

Man vil til og med

styre menighetens indre anliggender

ved profetiske budskap og tør neppe røre seg i menigheten hvis ikke en profet eller profetinne har tilkjennegitt at det man gjør er Herrens vilje. Det er fullstendig feil! Når man gir en profet denne makt, så beveger man seg

utenfor Det nye Testamente,

og gir ham en innflytelse som ikke tilkommer ham. Menighetens frie liv blir på den måte kneblet og bundet av profeten eller profetinnen, og viser det seg til og med at de ikke fører et rent liv, så kan de ha forferdelige følger for dem som påvirkes av deres profetier. Mange profeter har brakt skismaer og splittelser innen menigheten ved sine harde og dømmende ord. Det beviser at Gud ikke har sendt dem. Det at profeten taler Guds ord i Åndens kraft, så syndere faller på sitt ansikt og bekjenner at Gud er i de troendes midte, vitner om den rette ånd, for derved vinnes sjeler for Kristus og han blir æret. (1. Kor. 14, 24—25.)

Profetens og profetinnens særegne gjerning er å «tale for mennesker til oppbyggelse og formaning og trøst». (1. Kor. 14, 3.) Det er m. a. o. en

forkynner gjerning

som er betrodd dem, til velsignelse for menigheten og som vi har sett også til vekkelse for de «fremmede» eller «vantro».

Men hva det enn forutsies eller forkynnes, så må det være i overensstemmelse med Guds ord. Vi skal ikke «ringeakte profetisk tale, men prøve alt og holde fast på det gode!» (1. Tess. 5, 20, 21.)

En god prøvesten som Skriften framholder er følgende: «Er Kristus kommet i kjød?» (1. Joh. 4, 2.) Spør dem som «taler i Ånden» om det. Eller om Jesu blod er frelsende? Paulus sier: «Ingen som taler i Guds And sier: Forbannet er Jesus! og ingen kan si: Jesus er Herre! uten i den Hellige Ånd.» (1. Kor. 12, 3.) Den urene ånd anerkjenner ikke Jesu guddom eller hans forsoning. Der har vi et sikkert kjennemerke. Og dog, som i de tilfelle vi alt har påpekt, så kan det nok være Guds eller Jesu Ånd som driver dem, men de kan blande sammen sitt eget budskap med sitt eget kjødelige ønske eller mening, derfor skal man ikke handle uten å prøve det talte.

Den som har stilt seg helt under blodets strømmer behøver ikke å engstes. Søk å bli kvitt egne tanker og ønsker og la den gode Ånd tale direkte til ditt eget hjerte, så vil du, likeså sikkert som Paulus, vite hvor du skal sette din fot, selv om du dermed blir innviklet i lidelser og savn, ja selv om du må dø for Jesu skyld!

 

About Thomas Ball Barratt

Thomas Ball Barratt (født 22. juli 1862 i Albaston i provinsen Cornwall, England. døde 29. januar 1940 i Oslo) var en norsk, kristen forkynner, pastor og leder. Han brakte pinsevekkelsen, eller åndsdåpen, som den ble kalt, til Norge og Europa i 1906. Han var først metodistprest, men brøt senere med metodistene og etablerte pinsebevegelsen i Norge.

Legg gjerne igjen en kommentar, men husk å bruke søkemotoren før du stiller et spørsmål. Bruk helst ditt riktige navn, så sant du ikke ønsker å være anonym.