Se det mennesket!

jesus7

Av Derek Prince.

Da kom Jesus ut, og han bar tornekronen og purpurkappen.
Og Pilatus sier til dem: ”Se det mennesket!” Joh 19:5

Innså Pilatus, da han uttalte disse ordene, at han både siterte og oppfylte en profeti i Sak 6:12: ”Se, mannen…”? Sikkert ikke! Likevel henviser ordene til Sakarja like direkte til Jesus som ordene til Pilatus da han viste Jesus frem for folkemengden.

Det greske ordet som Pilatus bruker, betegner ”mennesket” som et medlem av den menneskelige rase, uten noen spesiell hentydning til kjønn. Men det hebraiske ordet som brukes av Sakarja, viser tydelig at ”mannen” er hankjønn og ikke hunkjønn. Begge disse uttalelsene henviser til Jesus. Han er den perfekte legemliggjørelsen av både det menneskelige og det maskuline. Han er det som ethvert menneske burde ha vært, men som ingen andre noensinne har vært.

Gud, inkarnert som menneske i personen Jesus, var forutsagt av profetene i Det gamle testamente. Jesaja erklærte: ”Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel” Jes 7:14. I Mat 1:23 er dette hebraiske navnet oversatt: ”Gud med oss” (hebr.: im anu el – med oss Gud). ”Immanuel rasen” er ”Gud-menneske” rasen, en blanding av de to ’vesenene’: Gud og mennesket.

Menneskesønnen

Betegnelsen som Jesus, mer enn noen annen, omtalte seg selv med, var ”Menneskesønnen”. Dette svarer til det hebraiske uttrykket ben Adam, som bokstavelig betyr ”Adams sønn”. Ved dette identifiserte Jesus seg spesifikt som et medlem av Adams slekt. I overensstemmelse med det, kaller Paulus ham ”Den siste Adam” i 1 Kor 15:45.

Jesu sanne menneskelighet blir på liknende måte understreket gjennom resten av Det nye testamente. For eksempel skriver forfatteren av Hebreerbrevet om ham: ”Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten… For han tar seg jo ikke av engler, men han tar seg av Abrahams ætt” Heb 2:14, 16. Jesus var i rett nedstigende linje en etterkommer av Abraham – og derfor også av Adam. Han tok ikke på seg en engels skikkelse, men kom som et sant menneskelig vesen.

Jesu slektshistorie i hvert av evangeliene gir en riktig fremstilling av ham. Matteus sporer ham tilbake til Abraham og identifiserer ham med Israel (Mat 1:1-2). Lukas sporer ham tilbake til Adam og identifiserer ham med hele menneskerasen (Luk 3:23-38). Johannes presenterer ham uten noen menneskelig stamtavle, som det evige Ord, som en del av Guddommen (Joh 1: 1-2). Heller ikke i Markus er det noen genealogi, men av en annen årsak: I henhold til gammel skikk, trengte ikke en tjener (eller slave) noen slektstavle. Selv om Jesus fullt og helt ble et menneske ved inkarnasjonen, opphørte han aldri å være guddommelig. I ham var Gud og mennesket fullstendig ett.

To naturer i balanse

De to naturene, Gud og mennesket, i Jesus, fremstilles side ved side forskjellige steder i evangeliene. I Joh 4:5-14 ser vi hvordan Jesus, som menneske, var fysisk trett og satte seg ned ved Jakobs brønn. Men litt senere talte han med den samaritanske kvinnen som Gud: ”Men det vannet jeg gir ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv.” Ved disse ordene identifiserte Jesus seg som Israels Gud, i overensstemmelse med det David hadde sagt i Sal 36:10: ”For hos deg er livets kilde.”

Ved Genesaretsjøen var det som Gud at Jesus mottok tilbedelsen fra Peter, da han falt ned for Jesus føtter og sa: ”Gå fra meg, for jeg er en syndig mann, Herre!” Men senere, på den samme sjøen, var det mennesket Jesus som sovnet i båten og måtte vekkes av sine disipler (Luk 8:23-24).

I 2 Mos 3:13-14 åpenbarte Herren sitt guddommelige, uforanderlige navn, ”JEG ER”, for Moses. 15 århundrer senere, i Getsemanehagen, identifiserte Jesus seg for dem som hadde kommet for å arrestere ham med de samme ordene: ”Jeg er” Joh 18:8. Da dette hellige navnet ble uttalt av ham som det tilhørte, var det ladet med en slik guddommelig kraft at alle de som hadde kommet for å arrestere Jesus ”trakk… seg tilbake og falt til jorden” Joh 18:5-6. Dette var et vitnesbyrd om hans uforanderlige guddommelighet. Likevel var det som menneske at Jesus fra da av måtte tåle den skam og pine som rettergangen, piskingen og korsfestelsen medførte.

Mønstersønnen

I Ef 1:5 sier Paulus om alle troende at Gud har ”forutbestemt oss til å bli adoptert som sine sønner gjennom Jesus Kristus” (NIV). I Rom 8:29 beskriver han videre Guds hensikt med sine barn: ”For dem som han kjente på forhånd, dem har han også forutbestemt til å bli likedannet med sin sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre.” Derfor er Jesus mønstersønnen – Han som vi alle må bli likedannet med for å bli perfekt eller fullt moden. Han er den ”nye og levende vei” som vi kan ”gå videre på til full modenhet”… ”inn i helligdommen”, og komme ”nær til Gud” (se Heb 6:1; 10:19-22 NIV). Den veien som ledet Jesus frem til fullkommenhet er den samme som enhver av oss må følge.

Veien til modenhet var ikke lettere for Jesus enn den er for oss. Han ble ”i alle ting… prøvd slik som vi, men uten synd” Heb 4:15. I sin menneskelige natur opplevde Jesus enhver form for fristelse som vi alle opplever – og likevel syndet han aldri. Hvor viktig er det ikke for oss å innse at det ikke er synd å bli fristet! Synd blir det bare når vi gir etter for fristelsen.

Hva var det som, til tross for sin sanne menneskelighet, satte Jesus i stand til å overvinne alle fristelser? Grunnen til at han lyktes, lå i hans helhjertede, uforanderlige motivasjon: Å gjøre Faderens vilje. Det var profetisk forutsagt av David i Sal 40:8-9: ”Da sa jeg: ’Se, jeg kommer. I bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt indre’.” (Sammenlign med Heb 10:7)

Under den første tiden av sin tjeneste, vitnet Jesus gjentatte ganger om dette som det underliggende motivet til alt han gjorde. Han kunne ikke kjenne seg helt og fullt tilfreds før han hadde fullført alle de oppgavene hans Far hadde tildelt ham. Ved Jakobs brønn sa han til sine disipler: ”Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerninger” Joh 4:34. I senere taler bekreftet han dette to ganger: ”Jeg søker ikke min egen vilje, men Faderens vilje, han som har sendt meg” Joh 5:30; ”For jeg har kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min egen vilje, men hans vilje som har sendt meg” Joh 6:38.

I sin store yppersteprestlige bønn, ved slutten av sin jordiske tjeneste, kunne han si til Faderen: ”Jeg har fullført det verk du har gitt meg å gjøre” Joh 17:4. Til slutt, i det siste øyeblikk av sin pine på korset, ropte han triumferende: ”Det er fullbrakt!” Joh 19:30. Uten å vakle, uten å nøle, hadde han, ved å gi sitt eget liv, fullført det oppdraget som Faderen hadde gitt ham. Med den vissheten overgav han sin ånd i Faderens hender (Luk 23:46).

Den motivasjonen, som bevarte Jesus fra å synde og bar ham gjennom til fullstendig seier, kan gjøre det samme for oss. Vi må ta en helhjertet beslutning om at den høyeste hensikten med vårt liv, som Guds barn, er å gjøre vår himmelske Fars vilje. Selv om alle andre personlige ønsker eller ambisjoner er underordnet dette ene, altoverskyggende motiv, kan vi fremdeles snuble eller bomme fra tid til annen, men synden vil aldri mer få herredømme over oss, og til sist vil vi seire.

Spenningen mellom rettferdighet og lojalitet

I Jes 11:5 tar profeten frem to innbyrdes beslektede sider ved Jesu karakter: ”Rettferdighet skal være beltet han har rundt livet, og trofasthet om hans hofter.” Rettferdighet er en rett holdning overfor Gud; trofasthet (eller lojalitet) er en rett holdning overfor mennesker. Rekkefølgen er viktig. Rettferdighet kommer før lojalitet. Vår plikt mot Gud er primær. Vi kan ikke påta oss noen forpliktelse mot mennesker som strider mot vår forpliktelse mot Gud. Men når Guds krav blir ivaretatt, krever vår lojalitet at vi følger opp enhver forpliktelse overfor mennesker.

Det er alltid en mulighet for at det kan oppstå et spenningsforhold når man skal forene rettferdighet og lojalitet – dvs. å forene Guds krav og menneskers krav på en rett måte. Jesu liv og lære gir oss mange eksempler på hvordan en slik spenning bør håndteres.

I tolkningen av Moseloven fremsetter Jesus de to store grunnleggende budene i rett orden. Først: ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte”; deretter: ”Du skal elske din neste som deg selv” Mat 22:36-40. Hans eget liv gir eksempler på begge former for fullkommen kjærlighet, men alltid i rett orden.

I den eneste hendelsen i Jesu barndom som er gjengitt i Det nye testamente, ser vi for første gang denne spenningen mellom de to forpliktelsene. Da Jesus var 12 år, tok Josef og Maria ham med seg til Jerusalem for å feire påske, men han ble igjen i templet etter at de andre i hans følge hadde startet på hjemveien til Nasaret. Da Josef og Maria ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem og ”fant ham i templet. Der satt han midt blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål” Luk 2:42-46.

Maria sa til ham: ”Se, din far og jeg har lett med smerte etter deg.” Men Jesus svarte: ”Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?” Luk 2:48-49. Legg merke til bruken av ordet far i disse versene, som får frem den tosidige forpliktelsen til Gud og mennesker. I realiteten sa Jesus: ”Kravet til min himmelske Far går foran ham som er kjent som min jordiske far.” Men fortellingen fortsetter: ”Så dro han ned sammen med dem og kom til Nasaret. Og han var dem lydig” Luk 2:51. Så snart Jesus hadde fullført sine forpliktelser mot sin himmelske Far, var han trofast og lydig også mot sin jordiske far, Josef. I enhver henseende var han modellsønnen, som kombinerte rettferdigheten mot Gud med lojaliteten til Josef.

Senere, da Jesus hadde kommet inn i sin offentlige tjeneste, forsøkte hans mor og hans brødre å få en samtale med ham, men ”han rakte ut hånden mot disiplene sine og sa: ’Her er min mor og mine brødre! For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor’” Mat 12:49-50. Her er det igjen en vanskelig prioritering. Disiplenes åndelige slektskap med Gud som Far hadde forrang fremfor det rent menneskelige slektskap med moren og brødrene (som på det tidspunktet ikke var disipler).

Men en av de siste handlingene Jesus foretok på korset, var å overgi sin mor til sin elskede disippel, Johannes, som en sønn, for at han skulle ha omsorg for henne etter sin død. (Se Joh 19:25-27.) Ved å sørge for at hans mor ville bli tatt vare på, hadde han trofast oppfylt sin siste menneskelige forpliktelse.

Fremdeles og for alltid menneske!

Det er virkelig et under at Jesus helt og fullt ble menneske ved inkarnasjonen. Men det største under av alle er dette: Han har aldri siden opphørt å være menneske! Selv om inkarnasjonens virkelighet erkjennes, er det mange kristne som har den oppfatningen at Jesus bare var menneske de vel 30 årene han var på jorden og at han ikke lenger er et menneske. Men Det nye testamente sier noe annet.

Mer enn 30 år etter Jesu oppstandelse skriver Paulus: ”For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus” 1 Tim 2:5. Alt Paulus skriver her står i presens. Jesus er fremdeles menneske. Det er et menneske ved Guds høyre side. Han er gitt all autoritet i himmelen og på jorden, og alle engler, myndigheter og makter er underlagt ham. (Se Mat 28:18; Ef 1:20-21; 1 Pet 3:22.)

Da salmedikteren David, med et profetisk fremsyn, betrakter dette mysteriet med Gud-mennesket opphøyd ved Guds høyre side, roper han ut i undring:

”Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske at du skulle minnes ham, og menneskesønnen, at du skulle se til ham? For du har gjort ham lite ringere enn Gud, og med herlighet og ære har du kronet ham. Du satte ham til å være herre over dine henders verk. Du har lagt alle ting under hans føtter.” Salme 8:4-7

Grunner vi på dette mysteriet om Gud-mennesket Jesus, som er opphøyd ved Guds høyre side, hvem kan gi et fullstendig eller endelig svar på spørsmålet: ”Hva er mennesket?”

Se derekprince.no for fullstendig oversikt over bøker, video og bibelmateriell av Derek Prince!

About Derek Prince

Derek Prince (1915-2003) er en av verdens mest anerkjente bibellærere og forfatter. Han skrev over 50 bøker, over 450 audio og 150 DVD-er. Mange av disse er oversatt og publisert til mer enn 80 land.

Legg gjerne igjen en kommentar, men husk å bruke søkemotoren før du stiller et spørsmål. Bruk helst ditt riktige navn, så sant du ikke ønsker å være anonym.