«… de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann, det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse,» (1 Pet 3, 21).
I verset står det at i Noahs dager ble «åtte sjeler frelst ved vann» (v. 20). Det var ikke slik at de stod på arken for å bli frelst. De ble heller ikke frelst av vannet eller fordi det var vann rundt dem. Hva var det da som reddet Noah? Var det arken, vannet eller flommen?
Det som reddet Noah var troen på Gud. «Ved tro bygget Noah, varslet av Gud om det som ennu ikke var sett, i hellig frykt en ark til frelse for sitt hus; ved den fordømte han verden og blev arving til rettferdigheten av tro.» (Hebr 11, 7). Flommen tilintetgjorde de ugudelige (2 Pet 2, 5; 3, 6), men Noah var allerede regnet som troende før flommen. På samme måte må vi være troende før dåpen. Det er ikke frelse i dåpen, men tro i dåpen.
1 For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at våre fedre var alle under skyen og gikk alle gjennom havet. 2 Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet. 3 De åt alle den samme åndelige mat, 4 og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus. (1 Kor 10, 1-4).
For Noah var flommen en billedlig dåp på samme måte som det var en billedlig dåp for Israelittene da de vandret gjennom passasjen i Dødehavet (Hebr 11, 29). Dåpen som Noah og israelittene mottok representerer en overgang fra det gamle til det nye. Fra den gamle pakt til den nye pakt. Det er ikke dåpen som frelser, men det er tro. For Noah var det tro. For Moses var det tro. For oss er det tro.
Hvis dåpen var et krav for vår frelse så hadde det blitt lagt til «ved tro og dåp» i Efeserne 2, 8: «For av nåde er dere frelst, ved tro, og det ikke av dere selv, det er Guds gave». Dåpen er «ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse».
Hvis det skulle være frelse i dåpen, hva da med de som tar imot Jesus på sine knær og blir åndsdøpt i den Hellige Ånd og ild med tunger som tegn, før de har blitt døpt, hva da med dem? Skulle ikke de være frelste, selv om de ikke er døpt? Hva da med de som blir frelst av tro men som ikke rekker å bli døpt, fordi de lider martyrdøden? Hva med de eldre eller dødssyke som imot Frelsen fra sykesengen før de dør?
Hvis læren om at det er frelse i dåpen ikke er fra Gud, så er den fra en falsk åpenbaringsånd. Den onde kan ikke ta frelsen bort i fra et frelst menneske, men han kan prøve å ta fra deg din frelsesvisshet. Den sorg som kommer over deg kan han bruke til å hindre ditt bønneliv eller ditt fremtidige kall. Han kan prøve å gjøre deg trist med at dine foreldre eller venner som ble frelst på sykesengen, men som ikke rakk å få vann over hodet før de døde, er i en evig fortapelse og pine.
Dåpen fremstår som en synlig, offentlig bevitnelse over vår tro. Det er derfor den kalles troende dåp, for av tro ble vi frelst. Ikke på grunn av gjerninger, men av nåde. Av tro inngår vi en samvittighetspakt med Gud gjennom dåpen.