Ateistenes siste gud, “multiuniverset”, har kommet ned for telling. For de av dere som ikke er kjent med ideen om multiuniverset, så går den ut på at det skal eksistere uendelige med parallelle universer til samme tid.
Teorien hevder at alt som teoretisk er mulig, vil før eller siden bli realisert i multiuniverset. Ikke overraskende, så har det aldri blitt presentert noen form for beviser. Man har ikke en gang presentert en modell som kan bevise at flere universer skal har eksistert for alltid.
Mange ateister nærmest tilber multiuniverset og tilegner den attributter som at den er vakker og er kraftfull, uten at de har noe som helst beviser for at en slik ting noen gang skal ha eksistert.
Det er virkelig et rart standpunkt å innta når de selv kritiserer andre troende for å ha tro på noe som visstnok ikke kan bevises.
Ideen om multiuniverset er like latterlig og lite vitenskapelig som om man fant fram eldgamle kart hvor det står: “Her er det drager”. Man kan fylle inn alt mulige slags fantasier i multiuniverset.
Multiuniversets fall er “The Borde Guth Vilenkin” teoremet. Deres teorem impliserer at selv om universet er en del av et større multiunivers, bestående av mange universer, så må til og med multiuniverset i seg selv ha en absolutt begynnelse.
Vilenkin utaler:
“It is said that an argument is what convinces reasonable men and a proof is what it takes to convince even an unreasonable man. With the proof now in place, cosmologists can no longer hide behind the possibility of a past-eternal universe. There is no escape, they have to face the problem of a cosmic beginning. ”
– Alexander Vilenkin, Tufts University. Many words in One. s. 176 [1. Du kan lese mer om Vilenkin’s funn i en artikkel av Lisa Grossman i bladet New Scientists: «Death of theeternal cosmos» side 6.]
Faktisk så må hver eneste tenkelig modell av universet ha en begynnelse. Tenk på universet, eller multiuniverset om du vil. Hvis det begynte å eksistere, så skjedde det enten med eller uten en forklaring.
Hvis vi tar det sistnevnte, så må universet oppstå fra “intet”, hvor “intet” er forstått som “uteblivelsen av en skaper”. “Intet”. Dette «intet», har ingen egenskaper eller begrensninger.
Hvis ting kan poppe fram til eksistens, så kan hva som helst poppe fram uten restriksjoner og begrensninger. Derfor kan du ikke si “Det kan skje, men bare for universer”. Du kan heller ikke si: “Det kan skje med universer, men vi kan ikke se de andre fordi dem virker ikke i sammen”. Du kan si: “Det kan skje, men det er sjelden. Jeg forventer ikke at et univers skal dukke fram midt i frokostblandingen med melk denne morgenen (eller en rosa elefant med slips).»
Konsekvensene av dette scenarie er at ingen tanke, ingen observasjon, ingen ting som med trygghet kan tilskrives noen evolusjonistisk scenario basert på fysikk.
Er det dette scenariet som er ståstedet for ateismen og mennesker som Victor Stenger, Lawrence Krauss, Peter Atkins (og andre), som så fint skal basere sin fornuft på vitenskapelig faktorer og “skarphet”.
Da har de tydeligvis ikke tenkt godt nok igjennom saken.
Hvis kunnskap er mulig, så må det eksistere et metafysisk prinsipp: “Ex nihilo nihil fit”, som betyr: “Ut av ingen ting, kommer ingen ting”.
Det første steget i å være et “lys” er å akseptere dette viktige prinsippet.
Hvorfor er da universet her og hvorfor er det så finstemt for liv? St. Augustine skriver det så fint:
“Out of nothing didst Thou create heaven and earth – a great thing and a small – because Thou are Almighty and Good, to make all things good, even the great heaven and the small earth. Thou wast, and there was nought else from which Thou didst create heaven and earth.
Gud velsigne.