W. Livingston Larneds vekker ved senga til sin lille sovende gutt har levd i snart hundre år. Kanskje ikke uten grunn.
Hør her, gutten min. Jeg sier dette mens du ligger og sover, med en liten hånd under kinnet og de lyse krøllene klistret fuktig til pannen. Jeg har sneket meg inn på rommet ditt alene. For bare noen minutter siden, mens jeg satt og leste på arbeidsrommet gikk det en bølge av anger gjennom meg. Full av skyldfølelse gikk jeg hit til sengen din.
Det er altså noe jeg har tenkt på, gutten min: Jeg har vært sint på deg. Jeg kjeftet på deg da du kledde på deg for å gå på skolen, fordi du bare feiet over fjeset med kluten. Jeg strammet deg opp for ikke å ha tørket av skoene. Jeg ropte sint da du kastet noen av tingene dine på gulvet.
Jeg fant noe å klage på under frokosten også. Du la albuene på bordet. Du brukte for mye smør. Og da du skulle gå for å leke mens jeg skulle til toget, snudde du deg og vinket med en hånd og ropte: «Ha det, pappa!» mens jeg rynket pannen og svarte: «Rett opp ryggen din, gutt!»
Og så begynte det om igjen allerede samme ettermiddag. Da jeg kom oppover veien, fikk jeg se deg sitte og spille med klinkekuler. Det var hull på sokkene dine. Jeg ydmyket deg foran vennene dine og sendte deg foran meg opp til huset. Sokker er dyre – og hvis du hadde vært nødt til å kjøpe dem selv, ville du vært mer forsiktig! Tenk deg det, gutten min, fra en far!
Husker du senere, da jeg satt og leste og du kom redd inn med et såret uttrykk i øynene? Da jeg så opp fra avisen, nølte du ved døren. «Hva er det du vil?» spurte jeg morskt.
Du sa ingen ting, men løp over gulvet i et eneste sprang, kastet deg om halsen min, ga meg en klem med en kjærlighet Gud har plantet i hjertet ditt, og som ikke en gang avvisning kan ta bort. Så var du vekk, trippende opp trappen.
Gutten min, det var like etterpå at avisa gled ut av hendene mine, og en forferdelig følelse kom over meg. Hva hadde vanene gjort med meg? Den vanen å finne feil, med å irettesette – det var min belønning fordi du er gutt. Det var ikke det at jeg ikke var glad i deg, det var det at jeg ventet altfor mye i forhold til alderen. Jeg brukte min egen alder som målestokk.
Det var så mye som var godt og fint med deg og ditt vesen. Det lille hjertet ditt var like stort som morgenlyset over fjellene. Det viste du da du spontant kom løpende for å kysse meg god natt. Ingenting annet betyr noe i kveld, gutten min. Jeg er kommet til sengekanten din i mørket, og jeg kneler skamfull ned.
Dette er et dårlig forsøk på å gjøre godt igjen. Jeg vet at du ikke ville forstå disse tingene hvis jeg fortalte dem mens du var våken. Men i morgen skal jeg bli en skikkelig pappa! Jeg skal være kameraten din, være lei meg når du har det vondt, og le når du ler. Jeg skal bite meg i leppen når det kommer utålmodige ord. Jeg skal gjenta for meg selv igjen og igjen: «Han er bare en liten gutt, han er bare en liten gutt!»
Jeg er redd jeg har sett på deg som en liten mann. Men når jeg ser deg nå, gutten min, krøllet sammen i din lille seng, ser jeg at du fortsatt er et lite barn. Det virker som det var i går du lå i mammas armer. Jeg har krevd for mye – altfor mye!
Skrevet av W. Livingston Larned