Hvem er en kristen?

 

I Antiokia fikk disiplene først navnet kristne. (Ap. gj. 11, 26.)

Apostelen Peter har sagt: «Vær alltid rede til å forsvare eder for enhver som krever eder til regnskap for det håp som bor i eder, dog med saktmodighet og frykt, idet I har en god samvittighet, forat de som laster eders gode ferd i Kristus, må bli til skamme i det som de baktaler eder for som ugjerningsmenn.» (1. Pet. 3, 15-16).

De første kristne var ikke i uvisshet om sitt gudsforhold. Det hviler en bestemthet og freidighet over deres bekjennelse, som i høy grad er trosstyrkende og forfriskende.

Som regel har man en grunn for de viktigste skritt man gjør i livet, og der hvor det gjelder et personlig valg av Kristus og kristendommen, vil man finne at dette har gjort en større virkning i ens følelser og viljeliv enn noe annet. Både for jøder og hedninger var dette valg en gåte. For de første sto Kristus som misgjerningsmannen, oppvigleren, vranglæreren, som hadde lidt etter fortjeneste. For de siste var hele den kristne religion en dårskap.

Mon tiden har forandret seg? Å ja, kanskje i mange henseender, men Kristus-hatet er fremdeles der. Vil man for alvor gå Kristus-veien, den som Bibelen anviser, så vil det vise seg at veien er trang, nå som før, og at et liv helt for Kristus ikke smaker for verdens mennesker. De fordrer stadig vekk at man ikke skal hykle, men være det man er helt ut, men straks man går hele veien med Kristus, blir man skyteskive for deres hat, deres spott og forfølgelse. Det tør endog hende at dine nærmeste, dine slektninger og venner vil bli dine verste motstandere.

Men Kristus har jo forberedt oss på alt dette. Bare les Matt. 10, så vil stillingen bli klar for deg. Der finner du to motstridende retninger. Det samme forhold omtales av Paulus i 2. Kor. 6, 14—18. Allerede denne kjensgjerning at det finnes to leire, to motstridende åndsretninger, vil kunne hjelpe oss i besvarelsen av dette spørsmål: «Hvem er en kristen?» For kampen er så tilspisset og avgjort at det ikke kan være tale om noe mellomliggende standpunkt. Guds ord kjenner i alle fall ikke til noe slikt. Den ene leiren er de kristnes, den annen er i strid med Kristus og hans rike. Dette må være klart for alle.

Benevnelsen «kristen» ble først gitt disiplene i Antiokia.

1. Antiokia var i de dager den tredje i rekken blant verdens store byer og sto således nærmest etter Rom og Alexandria. På grunn av Saulus av Tarsus’ forfølgelse mot disiplene ble disse atspredt og begynte å virke for sin Herre og Mester overalt hvor de kom. Forfølgelsen, som var tenkt til undergang for den nye sekt, tjente derfor bare til å spre flammen. Det som er ekte, kan ikke tilintetgjøres.

De atspredte begynte da også tidlig å virke i Antiokia, som ble et stort sentrum for kristelig åndsliv i de dager. Det var tre slike sentrer som her særlig skal nevnes: Jerusalem, Antiokia og Rom. Den syriske kirke har sitt utspring fra det første, den greske fra det annet, og den latinske fra det tredje sted.

Disiplene i Jerusalem antok ikke navnet «kristne», men ble kalt «nasareere». De iakttok tempelgudstjenesten inntil templet ble ødelagt. Mange av dem reddet seg ut i omegnen før dette skjedde, idet de gikk ut fra Jesu forutsigelse om Jerusalems undergang.

En sekt som utgikk fra nasareerne, kom rent på avveier og sank så dypt at den i likhet med så mange av den nye teologis talsmenn fornektet Kristi overnaturlige fødsel og guddom. Det var ebionittene. Men nasareer-avdelingen forble dog tro mot den opprinnelige forkynnelse og grunnlaget for kristendommen. Jerusalems undergang ble et middel til å løse dem ut fra de jødiske skikker og føre dem mer helt inn i Kristi frihet.

Det kan være interessant å bemerke her at når den romerske kirke utgir seg for å være den eldste og opprinnelige kirke, så er dette i strid med historien. Både den syriske og greske er eldre.

2. Det er lett tenkelig at man ga disiplene kristennavnet som et økenavn. På den samme måte ble de som ble vunnet for Gud gjennom Wesleys innflytelse kalt for «wesleyanere» og «metodister-», og de som sluttet seg til vekkelsen under George Fox ble kalt «kvekere». De skalv og bevet under Åndens kraft, og så kalte man dem «quakers» («To quake» på engelsk betyr å skjelve.) Av det engelske navn har vi utledet navnet «kvekere» kanskje uten å overveie den opprinnelige grunn til det. På den samme måte har man også kalt oss «tungetalere» fordi vi taler i tunger eller «pinsevenner» fordi vi taler så meget om åndsutgytelsen på pinsedag.

Hedningenes vidd og lettsindighet ville ganske naturlig gripe til en slik spotteglose når de stadig hørte disiplene tale om Kristus og erklære at de fulgte Kristus alene. Men et bedre navn kunne de neppe ha valgt.

Tidligere kalte man disiplene dem «som hørte Guds vei til», «dine hellige», «brødrene» og «de hellige». (Sml. Ap. gj. 9, 2, 13, 30—32.) Navnet «kristne» nevnes kun tre ganger i Skriften. Foruten på det anførte sted i teksten finnes det også i Ap. gj. 26, 28: «Det mangler lite i at du overtaler meg til å bli en kristen.» Det var kong Agrippas ord til Paulus. Det benyttes også i 1. Pet. 4, 16: «Men lider han som kristen, da skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn.» Her ser vi at Peter anerkjenner det.

3. Navnet «kristen» er imidlertid blitt misbrukt på en forferdelig måte, så den anvendelse det ofte tidligere har hatt og også i våre dager har, umulig kan klargjøre for oss kristennavnets dype betydning. Skulle alle være kristne som nå bærer kristennavnet, da hadde man i de fleste tilfelle bar et vrangbilde av kristendommen å holde seg til. Salmedikteren rammer det treffende når han sier:

«Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brand?»

Han mener selvfølgelig ikke at det ikke finnes tro på jorden, men at den er liten i forhold til omfanget av den ytre bekjennelses handlinger. Da jeg var i India, ble det fortalt meg at det ofte ble holdt massedåp uten at dåpskandidatene hadde erfart Åndens gjenfødende makt i sjelen. Lik Simon, trollkarlen (Ap. gj. 8), hadde man «tatt ved troen og latt seg døpe», uten at hjertet var blitt omskåret ved Åndens makt. «Troens brann» hadde de ikke kjent.

Så har vi den ubibelske barnedåp hvorved millioner av jordens befolkning er blitt lullet i dødens søvn, idet de innbilles at de derved er blitt «kristnet» — «Guds barn-», om enn bibelen ikke kjenner til barnedåpen, og har selvfølgelig ikke lagt frelsen i den!

Noe lignende går selvfølgelig for seg i den såkalte «los-fra-Rom»-bevegelsen. Det er mange av dem som påvirkes til å forlate Rom, dvs. den katolske kirke, og blir protestanter, men som dog ikke blir kristne. Det er en omvendelse fra katolisismen til protestantismen, men ikke til Kristus. At mange blir kristne av disse omvendte katolikker, er sikkert nok, men det er mulig å forandre sin religion, gå over fra et samfunn innen kristendommen til et annet, uten dog å bli en kristen. Med sin forstand kan man anta kristelige prinsipper og læresetninger uten at hjertet derved blir forandret.

Alene antagelsen av kristelige lærebegreper og ytre skikker og former er ikke frelsende. Man kan gå fortapt selv om hjernen er proppfull av bibelsteder, selv om man omgis av krusifikser og røkelse, eller, i protestantiske kretser, blir omsust av salmesang, bønner og sterke ord. Gud ser framfor alt til hjertet, om du av hjertet har trodd til frelse!

Alle kristelige samfunn kan utarte i stivt formvesen, hvis man ikke våker og ber, selv «de frieste kristelige kretser» kan ikke unngå det, hvis man ikke gir den Hellige Ånd fritt råderom. Kristendom må bli en hjertesak! Noe annet hjelper ikke. Vi må absolutt holde fast at ingen menneskelig handling, intet kirkelig symbol, intet menneskebud kan frelse oss. Alene det som symboliseres har frelsende kraft. Alene blodet — Jesu hellige blod — er grunnlaget for det nådens verk som

Guds Hellige Ånd
utfører i det troende hjerte. For vi «er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud!» (Joh. 1, 13.)

4. Den enkelte person må være seg klart bevisst om det har foregått et Åndens verk i sjelen, om det har opplevd noe av Guds gjenfødende kraft der inne. Viser det seg i hjerte og liv? Dette må man ha rede på, for det er bare gjenfødte mennesker som med rette kan kalles kristne! Her må det ikke være noen ubestemthet eller uklarhet. Som man tenker og tror, slik er man, således lever man.

Da jeg var i Amerika, spurte jeg en av mine tilhørere: «Er De en kristen?» — «Ja,» var svaret, «jeg går og hører dr.–». Ofte fikk jeg lignende svar. Mange tror de er kristne fordi de tilhører en «kristen» menighet og går som regelmessige tilhørere i kirker eller forsamlingslokaler.

Mange har en følelse av indre velvære ved tanken på at de gjør Gud en tjeneste når de yter litt til hedning- eller indremisjonen, støtter sosiale formål eller lignende. I det minste er det mange som beroliger sin samvittighet med dette. Mange overmåte slette mennesker gir ofte til de fattige eller understøtter et eller annet «slumarbeid», men lever dog i synd og begår utillatelige handlinger. De håper på — mange av dem i hvert fall — å råde bot på sitt slette liv ved sin ytelser til veldedige foretagender. Av den forretning som ruinerer tusener, av mennesker — jeg tenker meg særlig trafikken med de berusende drikker — yter mange, som derved har tjent seg rike, sine blodpenger til institusjoner og virksomheter som har samfunnets vel eller byens utsmykning for øye; og de håper på denne måte så noenlunde å utjevne misforholdet mellom seg og vår Herre. Jeg har lest om en av Amerikas rikeste menn som har ytet millioner til veldedige formål for å bortlede folkets hat til ham på grunn av hans urettferdige bedrifter i forretningsverdenen.

5. Men det er én ting som Det nye Testamente lærer oss, så er det dette at

gode gjerninger ikke kan frelse oss.

De skal være en frukt av livet i Gud, men de kan aldri fore oss inn til dette liv, det skjer alene ved troen på Kristus. Mange har høye stillinger innen de religiøse samfunn uten å være kristne. De har navn av at de lever, men er dog døde. (Apenb. 3, 1.) Mange reiser om og preker, både leg og lærd, som aldri har erfart kristendommens frelsende kraft i sitt hjerte, de har aldri hatt «Ånden til pant» på sin barnerett. (2. Kor. 1, 22.) Gud har aldri salvet dem. De er aldri blitt «gjenfødt til et levende håp.» (1. Pet. 1, 13.)

Det går ofte slik for seg: De blir interessert i og grepet av de kristelige prinsipper og idéer. Ved studier og forbindelser i kristelige kretser samles stoff til forsvar og angrep, og endelig finner man dem ute i åpen kamp, forfektende kristendommen i skrift og tale, og med all den innflytelse de eier, uten at Kristus selv har fått sin plass i deres hjerter! De tanker og idéer de framholder, er ikke virkeliggjort i deres egne hjerter og liv. De er begeistret, interessert, men ikke frelst. De virker for kristendommen uten selv å være kristne.

Mang en prest står året rundt, ja i årrekker, og preker evangeliet med all den kunnskap hans studier ved universitetet har brakt ham og med all den veltalenhet han måtte besitte, uten selv å kjenne evangeliets kraft. Det kan ha vært stemninger og behagelige følelser når ytre framgang i form av sympati og vennlig hyllest møter ham, men frelsen — gjenfødelsens makt i sjelen, kjenner han ikke til. Jeg sier her: «mang en», for det er også dem for hvem forkynnergjerningen er mer enn et embete, det vitner deres liv og virke for å vinne sjeler for Kristus om, for de vet av personlig erfaring hva frelsen er. Men mange har ikke erfart det. Og dette forhold ytrer seg i alle «kristelige» kretser i større eller mindre grad, så at endog mange av «legfolket», som mener seg mer berettiget enn mang en prest til prekegjerningen, aldri selv har hatt visshet om frelsen.

Jesus sier at mange på dommens dag vil påberope seg at de har profetert ved hans navn, utdrevet onde ånder ved hans navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved dette navn; men han vil «vitne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som gjorde urett!» (Matt. 7, 23.) Dette er vel et ord for noen hver å prøve seg på.

6. God moral, fin dannelse, høy kultur kan aldri skape kristne. Hos enhver kristen finnes god moral, men god moral finnes også hos mange som langtfra er kristne. Saulus av Tarsus var «ustraffelig etter lovens rettferdighet», men samtidig var han den største fiende Kristus hadde. Kulturen har sin plass i menneskehetens utvikling, men mange som har stått på kulturens høyeste trinn, har motarbeidet kristendommen. Man kan godt være en dannet mann og kvinne uten å eie et fnugg av kristendom. Mange av dem som taler om det opphøyde kulturtrinn de står på, har ingen virkelig forståelse av sann kristendom.

Hvem, er da en kristen?
1. Vår tekst sier oss at disiplene først fikk navnet «kristne» i Antiokia.

Ser vi etter, så finner vi at disse disipler hadde antatt Paulus’ og Barnabas’ forkynnelse. Da vekkelsen grep om seg i denne store verdensstad, ble Barnabas sendt ned fra modermenigheten i Jerusalem for å undersøke forholdene. Han gledet seg over det han så og hørte. Saulus av Tarsus var nå blitt omvendt og forkynte at Jesus var Guds Sønn. (Ap. gj. 9, 20.) Barnabas oppsøkte ham senere i Tarsus, og «da han hadde funnet ham, førte han ham til Antiokia».

Det må være innlysende for alle at hvis Paulus’ lære var i strid med modermenighetens lære, så hadde ikke Barnabas valgt ham. Kristi guddom og hans forsonende gjerning var den grunnleggende tanke for disiplene, både de i Jerusalem og de i Antiokia. «Et helt år» var disse to menn i Antiokia og «lærte en stor skare». De menn og kvinner som antok deres forkynnelse, var det som fikk navnet «kristne» — ingen andre! Dette er av stor viktighet. Det er mange som bekjemper hva vi kaller «den paidinske teologi». Men det var nettopp denne som ble antatt av de første kristne. Kort og godt — vil man være en kristen, så må man tro som Paulus trodde, og må ha hatt en frelsesopplevelse som han, man må vite hva det er å bli «født på ny».

2. Paulus’ brev gjør det innlysende for enhver bibelgransker at for ham var

forsoningsblodet

det grunnleggende i all kristendom og det mest framspringende punkt i alt hva han skrev og talte. «De blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Jesus Kristus», sier han i Rom. 3, 24; og videre i kap. 5, 8—9 heter det: «Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Så meget mer skal vi da, etterat vi nå er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.» Kan ord være tydeligere? Disiplene i Antiokia ble «kristne» ved troen på hans blod.

Man kan gå temmelig langt i sine uttrykk om forsoningen, så den som tenker mindre dypt, lett kan bli villledet. En av lederne for svedenborgi-anerne i København uttalte til meg at han også trodde på forsoningen, på blodet. Og hans framstilling var fin og innsmigrende; men det viste seg at Kristi død ifølge denne ikke eide noen stedfortredende kraft i seg. Golgata-kampen blir i denne og lignende framstillinger bare et enestående, etterfølgelsesverdig eksempel, men eier ikke noen fortjeneste eller gjenløsning for oss personlig. Det er en himmelropende villfarelse!

3. Vår tid er fylt av den slags tankegang, som framkommer i forskjellige variasjoner hos teosofene, spiritistene, Christian Science-tilhenger-ne, svedenborgianerne, og den har i lang tid vært forkynt blant de forskjellige avskygninger innen unitarienes kretser, blant nyteologene osv.

Men Johannes sier: «Tro ikke enhver ånd!» Og det trenges å være på vakt. Alle disse og lignende retninger berømmer de seder og karaktertrekk hos Kristus som passer inn i deres program, men blodet som stedfortredende forsoningsoffer, forkaster de. Men dermed har de også oppgitt og forkastet det vesentligste i Guds frelsesplan. De får kalle seg med hva de vil, men kristennavnet har de ingen rett til å pryde seg med; for

kristne er de ikke!

Når de moderne teologer stiller seg utenfor blodet, så har de gjort felles sak med Kristi fiender — Herodes og Pilatus er blitt venner. De og deres tilhengere har ingen rett til kristennavnet så lenge de forkaster Kristi stedfortredende verk på Golgata!

4. Her kommer det store skille! Det var dette Paulus følte da han skrev det merkverdige ord i Gal. 6, 14: «Men det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors; for ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.»

Der er det som den store kamp står! Der er det man ydmykt boyer seg og erkjenner sin egen usseldom og hjelpeløshet, eller går forbi den korsfestede i fariseisk egenrettferdighet eller i kjødelig selvsikkerhet og selvbedrag sammen med den store spottende hop.

5. Og midlet, hvorved Kristi vunne seier tilgodegjøres, også det forkastes. Den samme falske ånd som forkaster Jesu hellige blod, forkaster også troen på blodet som tilstrekkelig til frelse. Og dog er det ved troen alene vi føres inn i Jesu vunne seier. «Da vi nå altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi også har fått adgang ved troen til denne nåde i hvilken vi står, og vi roser oss av håp om Guds herlighet.» (Rom. 5, 1—2.)

6. Motstanderne av denne enkle frelsesvei søker alltid å påvise at Paulus’ teologi og Kristi forkynnelse ikke stemmer overens. Men hva beviser kjensgjerningene? Akkurat det motsatte! Da Nikodemus kom til Jesus om natten og spurte om veien til livet,» da preket Jesus forsoningens herlige budskap for ham: Menneskesønnen skal opphøyes forat hver som tror på ham, ikke skal fortapes! Hvis Kristi opphøyelse eller korsfestelse ikke har mer å bety enn et annet menneskes, da kunne han jo like godt ha henvist Nikodemus til Peters korsfestelse. Han visste at den ville finne sted ifølge Joh. 21, 18—19. Men han gjør alltid seg selv til midtpunktet for troen.

Da han innstiftet nattverden, sier han, som vi leser i Matteus’ evangelium, hvis ekthet må anerkjennes: «Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.-»

Hvordan man enn fortolker nattverden, så tillegger dog Jesus sitt blod en fra synd befriende kraft.

Etter sin oppstandelse opplot han disiplenes forstand (Luk. 24, 45—48), idet han åndet på dem (Joh. 20, 22) så «de kunne forstå skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. I er vitner om dette.-»

Var det ikke nettopp det Paulus forkynte — syndenes forlatelse ved Jesus alene? Og dette var blitt åpenbart ham ved den levende Guds Ånd, (les 1. Kor. 2, 10) — den Ånd som skulle opplyse disiplene og forklare alt og veilede til hele sannheten. (Joh. 16, 13—15.) Forresten hadde Paulus sett den Herre Jesus selv. Derfor kunne han også frimodig si: «Jeg kunngjør eder, brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av meg, ikke er menneske-verk; for heller ikke jeg har mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring.-»(Gal. 1, 11—12.)

Det råder den skjønneste overensstemmelse mellom Jesus og Paulus. Det følte Paulus selv da han skrev: «For meg er livet Kristus!» Det som Paulus forkynte, var den sannhet som er grunnleggende for den kristne tro. Det er Jesu Kristi egen åpenbaring!

7. Guds plan går ut på å avkle mennesket all dets egen verdighet og fortjeneste, så det kan føle seg helt avhengig av Guds nåde i Jesus Kristus. Vår ros utelukkes ved troens lov. «For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lovgjerninger.» (Rom. 2, 27—28.) Gud vil alene ha æren for vår frelse. «Intet kjød skal rose seg for Gud.» (1. Kor. 1, 29.)

Ifølge Skriften er således den en kristen som er frelst ved troen på Jesu blod, og i hvis hjerte Ånden har virket gjenfødelsens under. En slik — og bare slike har barnekår og arverett. Derfor har alene slike rett til kristennavnet!

Så framkommer da det viktige spørsmål:

Er du en kristen?

Er man en kristen, så vet man om det. «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn; men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, forat vi også skal herliggjøres med ham.» (Rom. 8, 16—17.) Vet du med deg selv at du er «overgått fra døden til livet» ? Dette må være deg bevisst. Løse tanker og forhåpninger er ikke nok i en så viktig sak. Har du «navn av at du lever, og du er død» ? — eller kjenner du livets varme glød i ditt hjerte?

Kjære sjel, gi deg ingen ro for denne sak er ordnet! Din evige lykke avhenger herav! La ikke timelige eller menneskelige hensyn hindre deg, la ingen kamerater eller venninner hindre deg! Sett intet mellom deg og løsningen av dette spørsmål. Tar du feil i dette, da var det bedre for deg at du aldri hadde sett dagens lys. Bered din sjel! Alle andre hensyn må legges til side, du må velge Jesus nå — øyeblikkelig! Uten ham er livet spilt, døden blir grufull og mørk, evigheten en eneste lang natt. Han alene har livet!

Å, for din sjels skyld, for Kristi blods og hans lidelses skyld, for deres skyld som nå kanskje fores bort fra Gud ved ditt eksempel, for deres skyld som du kunne bli et middel til å frelse — dog mest for din egen skyld, gi deg hen i tro til Jesu blods kraft nå i denne stund, og Guds Ånd vil virke underet i deg! Også du skal bli et Guds barn — en levende, hjertevarm kristen med Jesus alene som ditt liv og ditt alt! Amen.

Fra boken: Minneutgave. T.B. Barratt. Skrifter i utvalg. Brennende spørsmål. Fiadelfiaforlaget 1950. s. 26-38.