Hvor er egentlig himmelen og englene?

Når vi ser for oss himmelen, tenker vi gjerne på et sted langt, langt borte. Kanskje over skyene, eller i en fjern galakse på den andre siden av universet. Men hva om himmelen ikke er et sted du kan reise til med et romskip? Hva om den befinner seg akkurat der du sitter nå – bare i en retning du ikke kan peke i?

Hvis vi kombinerer teoretisk fysikk med bibelske tekster, trer det frem et fascinerende bilde: Himmelen er ikke lysår unna. Den er en fjerde romlig dimensjon som overlapper vår egen. Vesenene som ferdes der bryter ingen naturlover – de opererer bare med et sett dimensjonale regler vi ennå ikke fullt ut forstår.

Ikke overalt på en gang

For å forstå engler og demoner, må vi først gjøre en viktig bibelsk avklaring: Det er kun Gud som er allestedsnærværende (grenseløs og overalt på en gang). Engler og demoner er skapte vesener, og de kan bare være på ett sted av gangen.

Men måten de dukker opp på, forsvinner og reiser mellom himmelen og jorden på, passer nesten skremmende godt med teorien om den fjerde romlige dimensjonen (4D).

Flatland og ankomst fra «løse luften»

For å forstå hvordan engler kan samhandle med vår verden, kan vi låne et tankeeksperiment fra fysikken. Tenk deg et univers som er helt flatt, som et ark. Vesenene som bor der er todimensjonale (2D); de har bare lengde og bredde. Hvis du, som et 3D-menneske, stikker fingeren din gjennom arket deres, vil fingeren din tilsynelatende materialisere seg ut av ingenting. Når du trekker den til deg, forsvinner du sporløst.

I Bibelen reiser engler sjelden synlig fra himmelen og ned til jorden. De bare dukker opp. Et eksempel er englene som besøkte Abraham i 1. Mosebok; de materialiserte seg, spiste og kunne tas på. For et fjerdedimensjonalt vesen er ikke våre avstander en hindring. Våre låste dører er like enkle å gå forbi som en strek på et ark er for oss. De trer inn i vårt system, og trekker seg ut igjen.

To verdener på samme sted

Himmelen beskrives ofte som en virkelighet som eksisterer parallelt med vår fysiske verden. I 2. Kongebok er profeten Elisja og tjeneren hans omringet av en fiendtlig hær. Tjeneren er livredd, inntil Elisja ber Gud om å «åpne øynene hans». Plutselig ser tjeneren at fjellet de står på er fullt av ildhester og stridsvogner. Englene trengte ikke å reise dit; de var der hele tiden, i en dimensjon menneskets 3D-øyne ikke kunne oppfatte før de fikk tilgang til å se den.

Bevegelse krever tid og kamp

Selv om englene kan omgå våre fysiske hindringer, opererer de med avstander og tid i sin egen dimensjon. Dette ser vi tydelig i profeten Daniels bok (kapittel 10). En engel kommer til Daniel og forklarer at han dro umiddelbart da Daniel begynte å be, men ble stoppet av «fyrsten over Perserriket» (en demonisk kraft) i 21 dager, helt til erkeengelen Mikael kom for å hjelpe.

Dette viser at engler og demoner opererer i et åndelig rom hvor de møter fysisk og åndelig motstand. De teleporterer ikke magisk forbi hverandre, men beveger seg gjennom en annen dimensjon hvor to krefter kan blokkere hverandre.

Himmelen som «The Bulk» og en annen tid

I moderne strengteori (M-teori) finnes det en idé om at vårt synlige univers bare er en tynn 3D-membran som flyter inne i et massivt, høyeremessig rom kalt The Bulk. Hvis vi overfører dette til teologien, er himmelen The Bulk. Himmelen er ikke borte fra oss, vi er bare stengt inne på vår 3D-membran.

I en slik høyere dimensjon vil også tiden flyte i et helt annet tempo, akkurat som i Einsteins relativitetsteori. Dette stemmer perfekt overens med apostelen Peter, som skriver i Det nye testamente at «for Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag».

Umulig geometri

Når et menneske prøver å beskrive noe fjerdedimensjonalt, bryter språket vårt sammen. Profeten Esekiel prøver å beskrive himmelske vesener og strukturer, og ender opp med å snakke om «hjul inni hjul» dekket av øyne, som beveger seg i alle retninger uten å snu seg. Dette er nøyaktig slik en matematisk tesserakt (en 4D-kube) i bevegelse ville sett ut hvis den krysset vår 3D-verden.

Senere, i Johannes’ åpenbaring, beskrives «Det nye Jerusalem» (himmelen på jord) som en enorm kube som er over 2000 kilometer i lengde, bredde og høyde. I vår verden ville en slik struktur kollapset til en sfære under sin egen tyngdekraft. I en 4D-dimensjon gjelder ikke våre regler for tyngdekraft, og slike enorme strukturer er fullt mulige.

En skygge av den virkelige verden

I matematikken kaster et 3D-objekt en 2D-skygge, mens et 4D-objekt kaster en 3D-skygge. Forfatteren av Hebreerbrevet skriver direkte at prestene på jorden tjener ved «et avbilde og en skygge av det som er i himmelen».

Himmelen er ikke et tåkete, drømmende sted med harper på skyer. Det er den egentlige og mest solide virkeligheten. Vår verden er bare skyggen den kaster. Engler og demoner er vesener med en ekstra dimensjon å bevege seg i, i en virkelighet som er uendelig mye dypere enn det lille universet vi kaller hjem. Himmelen er aldri mer enn en millimeter unna – rett ved siden av oss.