Jeg får for sikkerhets skyld si at jeg ikke skal skrive om «kvinnelige prester», det overlater jeg til dem som dette er aktuelt for.
Heller ikke er det aktuelt for meg å skrive om hvor vidt vi skal ha «eldstesøstre», på like fot med «eldstebrødre».
Men når det er sagt, vil jeg si at livets egen uimotståelige lov har ført med seg at kvinnen etter hvert har gjort seg sterkt gjeldende på den kristne front, og har dokumentert å være særdeles vel skikket.
Det er derfor noe naturstridig i det at mannfolk med bokstaven i hånd mener å måtte henvise kvinnene til Garisim, som hennes spesielle tilbedelsessted, mens de forbeholder seg selv enerett til et sådant i Jerusalem.
Vi har så lett for å forbinde gudstjeneste med plattform, talerstol, eldstemøte, saksbehandling, tillitsverv og intellektuell innsikt. Men la oss ikke i all vår velde glemme Jesu ord i Joh 4,23 at tilbedelsen ikke så meget er et sted som en stilling. Og i alle fall er den gjort avhengig av å skulle skje i ånd og sannhet.
I det stykket skal det bli vanskelig å kunne påvise at det er kvinnen – i sammenligning med mannen – som kommer til kort. Når vi leser evangeliene, finner vi iblant at når mennene, brødrene, sviktet, så var kvinnene, søstrene, på plass.
Når det gjelder personlig tilbedelse, kan vi vanskelig finne noe vakrere enn da Maria og Elisabet møttes. De var kun to, men det var i sannhet et møte på «høyeste plan». Vi tror at det både i familie, samfunn og menigheter gudgitte ordninger som skal fungere sammen. Vi tenker på den sammenheng vi står i, jeg tenker på pinsevekkelsen i Norge etter 80 år. Hvor hadde vi vært, og hva hadde det blitt av resultater uten kvinnenes innsats?
La meg bare i stikkords form nevne: De gudfryktige mødrene i hjemmene. Skarer av søstre som arbeider i søndagsskole, juniorarbeid og i arbeid blant syke og gamle. Jeg tenker på evangelistsøstrene og misjonærsøstrene, og for all del skal jeg ikke glemme de mange predikanthustruene som har stått for Gud i tjenesten ved sin manns side. Det er mange om hvem det kan sies at «hun som sitter hjemme, deler byttet».
Jesus, som aldri sier for mye eller for lite, uttalte en gang om en kvinne: “Hun gjorde det hun kunne.” Når sa han det samme om en mann? Jeg håper, om ikke før vi er i himmelen, at det samme må bli hørt om mange kvinner og menn på grunn av tjenesten for Gud. «De gjorde hva de kunne.»
Av Morgan Kornmo