Skip to main content

Spørsmål: Når energimengden i universet er konstant, trenger man da en Skaper?

Jeg er ikke helt sikker på, om du overhovedet læste det jeg skrev – jeg viste jo netop, hvorfor Big Bang ikke strider imod termodynamikkens to love – for siden der ikke er energi, er energimængden konstant, og siden universer kan kollapse og genopstå, så gør det ikke noget, at et univers ikke kan vare evigt.

Dit argument for at gud eksisterer er, at der mangler en årsag til, at intet deler sig i – og +. Som jeg tidligere sagde, behøves der ingen årsag. 0=-1+1, der behøver ikke være nogen til at sætte lighedstegnet, til at tænke tanken, for det er bare sådan at 0=-1+1.
Så kan man jo påstå, at gud er i det regnestykke, at gud er matematikken. Men siden matematikken er den centrale kerne i videnskaben, siger man på den måde, at videnskab er gud, hvilket i samme øjeblik afskaffer gud.

Det kan selvfølgelig være, jeg har misforstået noget eller at min tankerække er forkert. Hvis jeg ikke har ret i, at 0=-1+1 under enhver omstændighed uden nogen brug for en tænkende kraft til at nævne det, så betyder det stadig ikke, at gud eksisterer. De kan stadig være andre forklaringsmåder, som videnskaben bare endnu ikke har fundet. Jeg kunne også påstå, at fordi jeg sidder på en stol, som jeg ikke ved hvem har lavet, så må det have været gud, der har lavet den. Det passer bare ikke – når man undersøger det nærmere, opdager man, at den er lavet på en kinesisk fabrik. Det hele handler om, at man enten ikke gider undersøge sandheden, og så bare forklarer med gud, eller at man gider undersøge sandheden, og så venter med at forklare til man kender den.

Derudover er det centrale spørgsmål: Hvis du kan tillade dig, at spørge hvordan det første univers blev skabt, hvis min forestilling om mange universer har eksisteret efter hinanden (den første af dine to modeller) er rigtig – hvorfor må jeg så ikke spørge dig om, hvor gud kommer fra? Du siger, at al effekt har en årsag. Hvis din gud er så materiel og eksisterende, som du hævder, så må han også være en effekt. Men du siger bare: Gud har altid været der. Alligevel tror du ikke på, at kommende og gående universer altid har været der.

Svar:

La oss få klarhet i en ting. Det finnes utallige Big-Bang modeller. Etter hvert som en modell blir motbevist, så finner man en annen å klamre seg til.

Termodynamikken motbeviser forskjellige Big-Bang modeller. At universet skal ha eksplodert (herav det store smellet) ut av intet er den mest tradisjonelle modellen. Så har man gått over til at den bare poppet fram til eksistens og ekspanderte fra et punkt med null volum.

Termodynamikkens 1. lov: Den totale mengden av masse-energi i universet er konstant.

Når man så ser at energi hverken kan oppstå eller forsvinne, så sier man i stedet; Ja, men universet har jo alltid eksistert.

Her trer termodynamikkens andre lov inn i kraft.

Termodynamikkens 2. lov: Den totale mengden energi som er klar til arbeid er i ferd med å løpe ut, eller entropien øker til et maksimum.

Hvis den totale energien som er klar til arbeid er begrenset, og den mengden energi som er klar til bruk synker, så kan ikke universet ha eksistert for alltid. Eks. radioaktive atomer ville ha blitt brutt ned, hver eneste del av universet ville hatt samme temperatur (varmedød som jeg tidligere omtalte), og ingen videre arbeid ville vært tilgjengelig.

Den naturlige konsekvensen av dette er at universet begynte på et endelig tidspunkt med nok energi klar til bruk, og det er på til nedtelling.

og siden universer kan kollapse og genopstå, så gør det ikke noget, at et univers ikke kan vare evigt

Hvordan står dette til med evolusjonistenes tankegang om at alt bare blir bedre? Dersom energilovene står ved sin gyldighet, noe de gjør av vitenskapen, så betyr dette at de ugyldiggjør darwinismens utviklingslære.

Alt blir ikke bedre, vi er på vei mot en varmedød i universet.

I boken Hawking and Mlodinow’s Grand Design forklarer Hawking og Mlodinow at man ikke trenger noen skaper. De forklarer at der er en konstant vakuum-energi i tomrommet, og at hvis universets positive energi tilknyttet til materie blir likt fordelt med den negative energien som er tilknyttet gravitasjon, så kan universet spontant komme inn til eksistens som en fluktuasjon av energien i vakuum, som de kaller null.

Så kommer det så fantastisk frem i The Borde-Guth-Vilenkin teoremet at “til og med høyere dimensjonal brankosmologi (eller braneworldteoriene), må være geodetisk ufullendt. Det vil si, at det krever en begynnende singularitet.”

Deres teorem impliserer at selv om universet er en del av et større multiunivers, bestående av mange universer, så må til og med multiuniverset i seg selv ha en absolutt begynnelse.

Faktisk så må hver eneste tenkelig modell av universet ha en begynnelse. Tenk på universet, eller multiuniverset om du vil. Hvis det begynte å eksistere, så skjedde det enten med eller uten en forklaring.

Hvis vi tar det sistnevnte, så må universet oppstå fra “intet”, hvor “intet” er forstått som “uteblivelsen av en skaper”. “Intet”. Dette “intet”, har ingen egenskaper eller begrensninger.

Hvis ting kan poppe fram til eksistens, så kan hva som helst poppe fram uten restriksjoner og begrensninger. Derfor kan du ikke si “Det kan skje, men bare for universer”. Du kan heller ikke si: “Det kan skje med universer, men vi kan ikke se de andre fordi dem virker ikke i sammen”. Du kan si: “Det kan skje, men det er sjelden. Jeg forventer ikke at et univers skal dukke fram midt i frokostblandingen med melk denne morgenen (eller en rosa elefant med slips).”

Konsekvensene av dette scenarie er at ingen tanke, ingen observasjon, ingen ting som med trygghet kan tilskrives noen evolusjonistisk scenario basert på fysikk.

En rekke skeptikere stiller dette spørsmålet: Hvis Gud skapte universet, hvem skapte da Gud?

Gud er uten begynnelse. Bibelen lærer at Gud ikke er en del av universet, for Han er den som skapte det. Han er allmektig. Han er utenfor tid og rom. Han har ingen begynnelse. Han er skaperen av både det usynlig (åndeverden, fysikklovene og tid) og det synlige.

Så til spørsmålet om hvem som skapte Gud, så er det like ulogisk som å stille spørsmålet: «Med hvem er ungkaren gift med?».

Et mer sofistikert spørsmål er heller: «Hvis universet trenger en årsak, hvorfor trenger da ikke Gud en årsak? Og hvis Gud ikke trenger en årsak, hvorfor skulle da universet trenge en årsak?»

1. hva enn som begynner å eksistere, har en årsak.
2. universet begynte å eksistere
3. derfor har universet en årsak.

Denne årsaken må være en skapende, uforanderlig, tidløs, [u]ikke materisk skapning[/u] med uforståelige krefter som skapte universet.

Den må være tidløs, og derfor uforanderlig, fordi det skapte tid, og fordi det også skapte tomrommet, så må det også være transendent utenfor rommet, og derfor være ikke materisk eller fysisk.

Jeg vil også hevde at den må være personlig. For en uforanderlig, upersonlig årsak, kan aldri eksistere uten dens effekt.

Hvis den uforanderlige, upersonlige betingelsen, for hvilken som helst effekt, er tilstede tidløst, så må dens effekt også være tidløst.

F. eks. årsaken til at vann fryser er at temperaturen er under null grader. Hvis temperaturen var under null grader fra evigheten av, så ville vannet vært frossent fra evighet av.

Det ville vært umulig for vannet å bare begynne og fryse for en begrenset tid. Den eneste måten for at virkningen skal være tidløs og for at effekten skal begynne for en begrenset tid siden, er at årsaken må være en personlig tilstedeværelse som frivillig velger å skape den nye effekten uten forgående betingelser.

F.eks. en mann som sitter fra evigheten kan frivillig velge å reise seg, og derfor vil en ny effekt oppstå fra en evig årsak.

Derfor kommer vi ikke bare bare til en transendent årsak til universet, men også til dens personlige skaper.

Uansett om energien er konstant, og du ikke trenger en materisk årsak for universet blivelse, så trenger du fremdeles en produktiv årsak for å bringe den positive og negative energien inn til eksistens.

Christopher Hitchens, som var den ledende kvantum kosmolog i England, poengterer i sin artikkel Kosmos i skapelsen: Det er fremdeles behov for ontisk dannelse for å produsere energien, selv om den ikke er balansert eller ei (Isham 1994: 8).

Så du trenger fremdeles å ha en ontisk dannelse, en begynnelse, en årsak, for å bringe den negative og positive energien inn til eksistens.

Denne årsaken er transendent, skapende, uforanderlig, tidløs, en ikke materisk skapning med uforståelige krefter som skapte universet. Gud.

Så la meg repetere The Borde-Guth-Vilenkin teoremet, som er det endelige dødsstøtet på Big-Bang modellene: The Borde-Guth-Vilenkin teoremet:

Først, la oss være klar på hva jeg mener med at universet har en begynnelse. Det betyr at på et tidspunkt i fortiden, så kom rom, tid, materie og energi inn til eksistens. Dette punktet som kalles begynnende singularitet, hvor gravitasjon, romtid kurvatur, tetthet osv. blir uendelig.

Så hvordan kan gravitasjon bli uendelig?

Den standard Big Bang-modellen forutsier at universet ekspanderte fra et punkt med null volum. På dette punktet, så er skala faktoren redusert til null, og med det også hver avstand. Avstanden mellom hver eneste partikkel av en masse i universet var null.

Husker du Newtons gravitasjonslov?

Vi ser følgende;

Så hva var avstanden mellom hver partikkel av masse umidelbart ved det begynnende singularitet? Null! Så la oss plugge det inn i ligningen;

På disse punktene, så har ikke gravitasjon og fysikklovene blitt definert og brytes ned med konseptet om tid og rom.

Singulariteter eksisterer også i senteret av sorte hull. I teorien kan du presse hvilken som helst objekt, uansett masse, inn i et sort hull. Senteret av massen som blir presset inn i en radius som heter Schawarzchild radius. Den er derfinert som følger;

Hvis en hvilken som helst fasthet av masse blir trengt i sammen til en sfære med radius som er definert i ligningen, så vil lyset fra massen ha noen mulighet til å unnslippe.

På denne måten vil et sort hull bli formet.

Så snart massen har kollapset til et sort hull, så vil massen innenfor det sorte hullet ikke ha noen mulighet til å unnslippe skjebnen med å bli presset ut av eksistens i singulariteten.

Singulariteten er ikke i romtid, men snarere en grense til romtid. I 1965 ble singulariteter beviset til å eksistere i senteret av sorte hull, som en konsekvens av gravitasjonskollaps hos stjerner. Dette ble oppdaget av Roger Penrose (engelsk matematiker, teoretisk fysiker og professor ved universitetet i Oxford).

Senere, så ble Stephen Hawking med Roger Penrose for å bevise at hele universet også må ha hatt en singularitet ved det store smellet (big bang), så lenge noen generaliserte antagelser er sanne.

Det er her begrepet kosmisk inflasjons kommer inn i bildet.

På 80-tallet, så la Alan Guth (amerikansk teoretisk fysiker og kosmolog) fram at universet gjennomgikk en kosmisk inflasjon i brøkdelen av et sekund etter det store smellet, hvor universet ekspanderte eksponentielt.

Dette vil forklare den flate (til den stor grad) geometrien til universet.

Kraften som driver den kosmiske inflasjonen ville måtte være det støtende i stedet for tiltrekkende, som gravitasjon. Den beste kandidaten vil være en energi som opptrer på liknende måte som den kosmiske konstanten gjør i Einsteins ligninger.

Hvis denne energien var tilstede i det tidlige universet, så vil du ha muligheten til å unnslippe konklusjonen fra Hawkin-Penrose teoremet om at universet startet fra en singularitet.

Kanskje universet likevel ikke var uendelig i alder!

Liknende inflasjonsmodeller ledet videre til andre modeller som “katotisk” og “evig” inflasjon, hvor vårt univers er en del av en større og evig inflasjonsregion av romtid, som inneholder mange kausale, frakoplede regioner av romtid;

Så, er “evighets” inflasjonen fortids evig så vel som fremtids evig?

I 1994, publiserte Arvind Borde og Alexander Vilenking en artikkel som heter “Eternal inflation and the initial singularity”.

A model in which the inflationary phase has no end and continuously produces new islands of thermalization naturally leads to this question: can this model also be extended to the infinite past, avoiding in this way the problem of the initial singularity? The universe would then be in a steady state of eternal inflation without a beginning. The purpose of this paper is to show that this is in fact not possible in future-eternal inflationary spacetimes as long as they obey some reasonable physical conditions. Such models must necessarily possess initial singularities; i.e., the inflationary universe must have had a beginning.
Arvind Borde and Alexander Vilenkin, «Eternal Inflation and the Initial Singularity,»

I 1999 så gjorde Arvind Borde og Alexander Vilenkin saken enda sterkere, ved å publisere artikkelen “Singularities in Inflationary Cosmology: A Review”.

I den så presenterer de nye teoremer for singulariteter, som de beskriver som enda sterkere enn de fleste singularitetsteoremer.

“In this sense, our results are stronger than most of the usual singularity theorems, which – in general – predict the existence of just one incomplete geodesic. Indeed, Theorem is even stronger than that, since it appears to suggest that the Universe cannot be infinitely old, in the sense that the inflating region of spacetime can contain no timelike curve infinitely long (in proper time) in the past direction. For, suppose such a curve, µ, does exist. It seems reasonable to suppose that the null geodesics that lie on the boundary of the future of µ are also complete in the past direction”

Slik ble saken bygget opp mot den kosmiske fortid-evighets inflasjonsmodellen, og det ble vist at den kosmiske inflasjonsmodellen ikke unngår en begynnende singularitet.

Det store dødsstøtet til fortid-evighets inflasjonsmodellene, og mange andre fortid-evighets modeller kom i 2001/2003.

Nå gikk far til den kosmiske inflasjonsmodellen, Alan Guth, sammen med Arvind Borde og Alexander Vilenkin.

I deres artikkel så beviser de med høy sannsynlighet at hvilket som helst univers, til og med høyere dimensjonal brankosmologi (eller braneworldteoriene), må være geodetisk ufullendt. At det krever en begynnende singularitet.

Så hva var deres antakelser for dette teoremet?

Den eneste antakelsen er at universet har en gjennomsnittlig Hubble verdi større enn null, uansett hvor liten den er. Det vil si, universet har gjennomsnittlig en utvidelse på større enn null.

På grunn av bare en spesiell antakelse, som virker ut som å bli møtt av de fleste kosmologiske modeller, så kan argumentet også bli brukt på andre kosmologiske modeller.

Derfor skriver de; “The class of cosmologies satisfying this assumption is not limited to inflating universes.

Man kan med andre ord si at teoremet gjelder alle kosmologisk inflasjonsmodeller av høyere dimensjoner.

I motsetning til Hawking-Penrose singularitet teoremet, så er ikke en gang Borde-Guth-Vilenkin singularitet teoremet avhengig av Einsteins beskrivelse av graviteten.

Som Vilenkin selv forklarer, “En bemerkelsverdig ting om dette teormet, er dens altomfattende egenskaper. Vi har ikke gjort noen antakelser om fysisk innhold i universet. Vi gikk ikke en gang ut i fra at gravitet er forklart av Einsteins ligninger. Så, hvis Einsteins gravitet krever noen modifikasjoner, så vil vår konklusjon fremdeles stå til lag.”

Alligevel tror du ikke på, at kommende og gående universer altid har været der.

Et univers vil alltid ha en begynnelse. En årsak. Denne årsaken er en Skaper. Hvis du er uenig, så får du motbevise Borde-Guth-Vilenkin singularitet teoremet.

Author Ronny R. Larsen

Ronny R. Larsen er fra Kristiansand og ble kristen for noen år siden. Han er gift og har tre barn.

More posts by Ronny R. Larsen

Leave a Reply