Hindringer. En preken av D. L. Moody

hugging

En flott preken av Dwight L. Moody fra slutten av 1800-tallet om hvorfor ikke alle bønner blir besvart, hva som ligger til hinder og om å holde sammen.

Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og en stein var lagt foran den. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre,» sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham; han har jo ligget i graven i fire dager.»
Joh 11, 38-39

De fleste som jeg i denne stund taler til venter seg store resultater, og de venter at Herren vil velsigne dem. Dette er også rett. Dersom Herren ikke får utrette store ting så er det iallfall ikke hans feil, men vår egen.

Det er mange som sier at de må vente på den beleilige tid før de kan omvende seg. Bibelen taler også om den beleilige tid. Hva er så den beleilige tid? Det er den tid når du og jeg er villig til å slippe Gud til; når vi tar bort det som hindrer ham fra å komme inn i vårt hjerte.

Til dette må vi ha hjelp. Oftest skjer det ved en eller annen som han sender i vår vei, selv om det også skjer ved hans ord som kommer til oss. Et ord fra ham kan få de største hindringer bort. Men Herren arbeider som regel ved redskaper. Slik også ved Lasarus’ grav. Han tok ikke bort stenen selv. Han bad sine disipler å gjøre det.

Det finnes mange menn og kvinner som ber Jesus om å ta stenen bort for dem. Når han så ikke hører dem slår de skylden på ham. Men skylden er ikke hans — den er deres egen. Han arbeider alltid i fellesskap.

Når en bønn stiger opp til ham kan han bare besvare den, når han ser at den bedende er virksom for a ta imot hans velsignelse. Vi må understøtte Herren i hans arbeide. Vår treghet kommer til syvende og sist av vantro. Et halvhjertet menneske tror ikke på at Gud vil gi ham det han ber om, og derfor blir bønnen bare et munnsvær.

En mor som ber for sitt barn, eller en hustru som ber for en lastefull ektefelle må med troskap utføre sin del av arbeidet, og så med full tillit tro at Herren vil gjøre resten. Vi kan alle gjøre noe for våre medmennesker. Hvis vi unnlater det er det vantroens sten som stenger for oss. Og denne store sten er det som må takes bort fra våre møter her.

La oss tro at Herren kan gjøre sitt storverk iblant oss. Det vil bli et hårdt arbeide, men ved hjelp av troens løftestang kan det bli gjort. Der må bli en levende trang hos oss selv, en anstrengelse av alle våre krefter, og så får vi overlate alt til Herren i en tillitsfull venten. Herren kan oppreise den døde. Denne oppstandelse er aldeles nødvendig for oss alle. For hvor død er ikke vår følelse av synd, hvor lett glemmer vi ikke at urettferdighet ikke skal bo i vårt hjerte og lede våre handlinger. Hvor sorgløse og likegyldige for andres frelse, hvor kold er ikke vår kjærlighet til Gud, og hvor likegyldige er vi vel ikke for vår nestes beste. Derfor trenger vi å be Herren å oppreise oss, — først og fremst oss som kaller oss kristne.

Jeg har hørt mange klager fra troende mennesker, — at Herren holder bønnhørelsen tilbake; — årsaken til dette ligger nettopp her. En hustru må ikke tenke på å be om sin manns omvendelse så lenge hun selv har et ondt sinn. Hun må ikke tenke på å tale med Gud om andre, så lenge hun ikke har herredømme over sin onde tunge eller sitt gretne ansikt. Er I ikke kristne i eders egne hjem må I ikke vente å bli sett på som et monster blant eders naboer. De vil ikke etterlikne eder.

Jeg husker et billede som en av mine venner en gang brukte i en tale. Han minnet om Paulus da han stod omgitt av en stor folkemengde og ble bitt av en giftig øgle. — Han rystet øglen av seg — derved vant han mengdens tillit, da de så at den ikke skadet ham, og han talte til dem livets ord.

La oss kristne gjøre det samme med våre øgler. La oss ryste av oss vår dorskhet som holder på å gjøre vår kristentro til intet.

Nutidens øgler kan nok være forskjellig fra fortidens, og de blir grådigere og grådigere om det ikke finnes et legemiddel for oss. Gjerrighet, grådigheten etter vinning er en sådan øgle. Vi taler med altfor stor begjærlighet om å erverve oss fordeler, om muligheten av å tjene penger. Det går et skrik gjennom vår forretningsverden, høyt og vedholdende, i alle klasser, i alle slags forretninger, og aldri har jeg i de siste tyve år hørt noen offentlig ta til gjenmæle mot det. De taler alle om at det må komme nytt liv i vår handel, at der må tilføres nytt blod, ny kapital om handelen skal blomstre; men taler vi om å få nytt liv i Herrens forretninger så er det straks endel mennesker som skriker opp. De kjenner intet til dette. De kjenner til alt som angår deres egne anliggender, men det som angår gudsrikets fremme det vil de ikke ha noe å gjøre med.

Men Herren må også ha noen som støtter seg. Vi kristne må ha likeså stor iver i å få liv i Herrens forretninger som forretningsmannen i sine. La oss få vekk denne sten av vantro og likegyldighet, og vi skal snart få høre en røst som roper: «Lasarus, kom ut! » Våre egne og andres sjelskrefter vil da utløses og utfolde seg og bære frukt til evig liv.

Sannelig, jeg sier dere: Om noen sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! og han ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier, vil skje, så skal det også gå slik.
Mark 11, 23

Det er tre stener eller berg jeg vil nevne, som må bort for å få den døde Lasarus vakt til liv igjen.

Den ene har jeg allerede nevnt — vantroen. Hvis jeg spør en troende mann her i menigheten: «Tror du at Herren kan gi denne menighet nytt liv?» Vil han temmelig sikkert svare: «Det tror jeg ikke. Jeg har nå vært her i femten år og intet av det slags har hendt» Nei, la så være. Men hvorfor har det ikke hendt noe? For en stor del kommer det av at folk ikke tror på at noe sådant kan hende.

Da jeg for en tid siden arbeidet i en by, sa en tviler til meg at de nyomvendte var kvinner og gamle menn. På det neste møte var der 4300 mennesker, og av disse var 2700 ungdom. La det bli slik her også. Tror vi det som er lovet oss kan vi si til dette berg at det skal flytte seg, og det skal skje.

Den andre stenen er fordom. Hvor mange sier ikke: «Jeg kan ikke med disse vekkelser, jeg tror ikke på dem.» Hvorledes kom her denne sten? Hvem la den her? De tror på alle andre slags vekkelser. De tror på nytt liv i politikken, i handelens oppsving, men ikke på menighetens fornyelse.

Da fattigforstanderen Filip gikk til Natanael og fortalte ham om Jesus, innvendte han at det kunne visst ikke komme noe godt fra Nasaret. «Kom og se! » sa Filip. Dette er også mitt svar.

Andre sier — at de har sett så meget usunt i slike bevegelser at de kan ikke støtte dem. — Min venn, jeg kjenner mere til disse onder enn de fleste andre. Men om noen av dem utvikler seg mindre bra, eller rent ut tar en vending som er skadelig, skal vi derfor forkaste dem alle? Demokratene forlater ikke sitt parti for en mangel hist og her, heller ikke republikanerne, selv om noen av dens fanebærere har handlet som forbrytere. Håndverkeren eller forretningsmannen blir ikke forringet ved det at enkelte av deres stand kort.

Denne alminnelige tankeføring kjenner ingen grenser. Det er sorte får i alle avdelinger som menneskene steller med. Guds mektige verk ved vekkelser skal ikke kastes til side for endog store mangler ved dem. I kristendommens første tid ble det lagt på én dag tre tusen sjeler til menigheten. Vekkelser er Guds svar på trofast sjelevinnerarbeide, og bibelen er full av beretninger om dem.

Den tredje sten er den sekteriske ånd. Det var en tid at den hadde et jernhardt grep på folk. Hvert eneste kirkesamfunn holdt på at de var de eneste som hadde den rette lære, og derfor det rette liv. La oss ikke tale så meget om mitt kirkesamfunn, la oss tale mere om Jesus Kristus, og hans verdensomfattende frelse.

Dersom Jesus hadde sluttet seg til saduseerne hadde de understøttet ham med liv og sjel, og fariseerne ville ikke ha korsfestet ham, hvis han hadde vært deres mann. Men han sluttet seg ikke til noen av dem. I Jesu ideale brorskap skal der være én tro, én ånd. — I kirkeskikk og menighets ordning får vi ha hva mening vi vil; men når det gjelder å vinne mennesker for Gud må vi stå sammen.

Må Herren gi oss én sjel og én ånd så vi i fellesskap kan opphøye hans hellige navn!

Amen.

About Dwight Lyman Moody

Legg gjerne igjen en kommentar, men husk å bruke søkemotoren før du stiller et spørsmål. Bruk helst ditt riktige navn, så sant du ikke ønsker å være anonym.